Vi har snakket med dokumentarfilmskaperen med den særegne stemmen.

(Cannes) Det er en blid og veldig hyggelig Mark Cousins som tar oss imot på luksushotellet Grand Hôtel i den franske middelhavsbyen. Den irske filmskaperen er for anledningen ikledd en sort kilt og store fjellsko. Han virker imidlertid ikke særlig plaget av varmen. Tvert imot. Han nærmest sprudler av fortellerglede og snakker like entusiastisk om film som i dokumentarene sine.

Vi starter intervjuet med å spørre hva den anerkjente dokumentarskaperen tenker om kinoens posisjon i dag.

− Jeg ser så klart filmer hjemme i stuen min. Utfordringen er at jeg lett kan bli distrahert. Jeg foretrekker å se filmer på stort lerret fordi formålet med filmer er å overvelde tilskuerne. Film er tross alt «bigger than life». Jeg går gjerne på kino 4-5 ganger i løpet av uka. Men det er ikke sånn at jeg får rabatterte kinobilletter. Jeg går på helt vanlige visninger, ler han.

Sulten på opplevelser

Årets Cannes-festival markerer på mange måter kinoens comeback. Hvordan vil du oppsummere de siste to årene med stengte kinoer og voldsomme endringer i hele bransjen?

− Pandemien tvang oss som kjent til å sitte inne i mange måneder. Det førte til at mange seere oppdaget eller så igjen mange av de store filmklassikerne fra hele verden. Når vi mennesker er redde eller lei oss, søker vi tilflukt til komfort og nostalgi, i dette tilfellet de klassiske Hollywood-filmene. Det å se på mange filmer fikk oss alle gjennom pandemien. Pandemien var som en skrekkfilm. Men etter å ha sett mange av de klassiske filmene, tror jeg mange er sultne på andre opplevelser. Det blir som med trøstemat: På et tidspunkt blir vi lei av å spise usunn mat. Vi får et behov for å prøve noe nytt og være litt crazy. Nå er vi på et tidspunkt hvor publikum igjen er klare for å bli utfordret av film.

Den 56-år gamle filmskaperen er først og fremst kjent for sin omfattende dokumentarserie The Story of Film: An Odyssey. I Cannes har han nettopp hatt premiere på to dokumentarfimer – The Story of Film: A New Generation, som tar temperaturen på verdensfilmen og skildrer de teknologiske innovasjonene de siste årene, og The Storms of Jeremy Thomas – et portrett av den legendariske, britiske filmprodusenten som har jobbet på klassikere som Nicolas Roeg Bad Timing (1980), Bernardo Bertoluccis Den siste keiseren (1987) og Crash (1996).

Utradisjonell prosess

− Jeg lager aldri et manus i tradisjonell forstand. Det jeg derimot gjør, er at jeg starter hvert prosjekt med å skrive opp en lang, lang liste med filmer jeg ønsker å vise klipp fra. Jeg skriver opp alle titlene for hånd og bestemmer meg for rekkefølgen de skal vises i. Denne prosessen tar fort flere timer. Jeg tror det er denne delen av filmprosessen jeg liker aller best. Når strukturen er på plass, er egentlig halve jobben med dokumentaren gjort. For å sitere David Lynch: «Skriv ned 70 scener på papiret. Når du har disse scenene plass, har du en film», sier Cousins og fortsetter

− Noe av det beste jeg vet er bare det å sitte for meg selv, reflektere over filmer jeg har sett og få titlene ned på papiret. Det kan minne om hvordan en arkitekt jobber. I likhet med arkitekter liker jeg å skrible ned ideer på et papir. Prosessen er veldig frigjørende, kreativ og effektiv. Det gjør at jeg bobler av ideer. Jeg er ikke en fan av å jobbe på en datamaskin, smiler han.

Hva kjennetegner en god filmopplevelse for deg?

− Jeg liker godt å bli hypnotisert. Gode filmer gjør at jeg forsvinner inn en annen verden – nærmest en drømmeverden. Jeg har ingen snobbete filmsmak.  En av de seneste filmene jeg så var Fast & Furious 9. Det var en fantastisk godt laget film. Jeg liker denne filmen på lik linke med Apichatpong Weerasethakuls filmer. La meg trekke frem et sitat fra den iranske filmskaperen Abbas Kiarostami: «Jeg vil lage filmer som er rene på utsiden, men rike på innsiden». Og sånn føler jeg mange filmer er.

Med kjærlighet for film

I dine seneste filmer nevner du såkalt sakte film. Men er egentlig publikum så interessert i filmer som går sakte i en verden preget av TikTok og at alt skal skje så fort?

− Jeg tror at filmer som beveger seg sakte, eller sakte kunstopplevelser for den saken skyld, er en reaksjon på en veldig stresset verden full av distraksjoner. Det å se på filmer fra andre deler av verden, for eksempel Afrika eller Asia, gjør at vi må konsentrere oss mer og vi kommer i en helt annen rytme. Det er egentlig ganske meditativt, en time-out, noe jeg tror vi alle mennesker har godt av i dag.  Selv er jeg en person som er veldig rask, på alle mulig måter, for eksempel ved at jeg snakker fort og jobber fort. Så jeg trenger å være treg til tider. Det er sunt for meg. Jeg vil at filmer skal gjøre noe for meg som jeg ikke klarer selv. Sakte film gjør det.

Hva gjør at du hele tiden kommer tilbake til filmhistorien og lager nye dokumentarer – hva er det som interesserer deg så mye med filmhistorien?

− Jeg kan oppsummere det med et ord: Kjærlighet. Jeg har et kjærlighetsforhold til film. De siste årene har jeg laget dokumentarer om andre temaer enn film, men jeg vender stadig tilbake til film, som har hjulpet med i opp- og nedturer i livet.

Om forfatter

Morten Steingrimsen jobber som filmjournalist. Han gjør intervjuer for en rekke medier, både for print og TV, og har gjennom en årrekke dekket filmfestivalene Cannes, Berlin, Toronto, Karlovy Vary, Zürich og Venezia. Steingrimsen har intervjuet mange av verdens største skuespillere og filmskaperne, som Brad Pitt, Oliver Stone, Charlize Theron, Dwayne Johnson, Zack Snyder, Tilda Swinton, Sean Penn, Anthony Hopkins, Ralph Fiennes, Robert Pattinson, Olivia Colman, Noah Baumbach og Laura Dern – for å nevne noen. I 2015 skrev Steingrimsen «Den store boken om James Bond», utgitt på Aller Forlag.

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen