Det har blitt annonsert et nytt Alien-tilskudd, nemlig en tv-serie satt til jorden. Siden det  en unngåelig sannhet at alle slasher/horror filmserier må ende opp i verdensrommet, er det seg hør og bør at Alien-franchisen tok turen til jorden.

De har allerede vært på jorden, men tror de fleste har bestemt seg for å ikke snakke om de filmene. Med tv-serien på gang er det på sinn plass å prøve å rangere alle filmene med en Xenomorph i seg.

8. Aliens vs. Predator: Requiem (2007)

 Den dårligste filmen som har en Alien i seg.  Med en relativt god margin.  Hele Alien vs Predator-serien oppfører seg mer som fan-fiction enn noe som tilhører Alien universet. Og «Alien: Covenant» viste vel at xenomorpher ikke kunne eksistere så tidlig som 2000-tallet.

Skulle tro Ridley Scott aldri så disse filmene?

Det betyr ikke at det ikke er underholdende ting å finne her. Den er overraskende mørk til tider. Filmen er ikke redd for å drepe barn eller blande litt alien impregnering med en gravid dame. Å se en flokk med små søte alien chestburster poppe ut av en gravid mage er noe for seg selv.For å ikke snakke om at det hele slutter med at hele byen og alle som bor i den blir tilintetgjorte av militæret.

Den ga oss det vi alle egentlig ville se fra denne typen film, noe den første av disse to filmene ikke gjorde. En Alien-Predator hybrid. Spenstige saker! Men selv om jeg så filmen igjen nylig, så kunne jeg ikke på livet sagt hva den alien faktisk gjorde eller så ut. Med unntak av en munn som åpner seg fire veier.

Det er omtrent umulig å se hva som foregår i den. Den er ekstrem mørk. Jeg skrudde opp lysstyrken på tv-en men likevel så var det vanskelig å tyde noe som helst. Den prøver å skape karakterer som man skal bry seg om. I hvert fall ved første øyekast. Dessverre så er det ikke så mye å hente og alt blir en smørje av klisjeer, dårlig dialog og dumme valg.

7. Alien vs. Predator (2004)

Den beste av alle filmer med både en Alien og en Predator. Kanskje ikke så vanskelig når utvalget bare er to.

Det er overraskende mye moro å hente her. Den prøver å skape den samme klaustrofobiske følelsen som de beste Alien-filmene har og gir oss til og med litt kontinuitet (utenom de faktiske monstrene da), med Lance Henriksen som sjefen for lugubre Weyland bedriften.

Langt under isen ute i Antarktis er det en pyramide som ser ut til å ha elementer fra forskjellig typer pyramider rundt omkring i verden. Det viser seg at Predatorene ble hyllet som guder før, og brukte disse pryamidene til å ale opp Aliens så de kunne jakte på dem. Ved å inseminere de hos villige ofre. Menneskeofre. De kommer hvert 100 år, og gjett hvor lenge siden det er de var her sist?

Paul W.S. Anderson er en særegen regissør. Med klassikere som Event Horizon, Mortal Kombat og utallige Resident Evil– filmer har han prøvd å kombinere 90-tallet med mer moderne 2000-tallet når det kommer til action.  Resultatene er særdeles varierende, men det er en iboende underholdningsverdi i det han lager. Selv i 2021 driver han med den slags filmer. Bare se på den kommende Monster Hunter og prøv å fortelle meg at det ikke ser ut som en film fra en svunnen tid.

Det er både en del av sjarmen og det som gjør at det aldri hever seg over en tv3-film. Men noen ganger vil man se en Alien og en Predator hoppe mot hverandre i sakte film.

6. Alien 3 (1992)

Alien 3 har sitt eget lille turbulente rykte. David Finchers ørste spillefilm ble en miserabel opplevelse. Den ble ikke slik han ville og kom i en versjon han ikke sto inne for.

Det er kanskje derfor han har et så så kontrollbehov på sienere filmer. Siden kom det en versjon som var nærmere det han ville si, og brakte med seg mye materiale som ble etterlatt på klipperommet for kinoversjonen.

At den starter på et ekstremt mørkt og lite tilfredsstillende sted er det ingen tvil om. Hicks og Newt blir drept før filmen i det hele tatt begynner. Det skal sies at alle Alien filmene på sin måte ødelegger den «lykkelige» slutten på sin foregående film, så det har blitt en del av serien. På godt og vondt.

Det er mye gøy her, men den er så sabla seriøs. Den har det ikoniske bildet av en skinna Ripley og en Xenomorph som snuser på henne, og en Xenomorph som løper på alle fire.  Men trenger det å være så trist og traurig. Jada, Ripley får lov å ha sex, og den utvikler Ripleys forhold til disse monstrene på et interessant vis.

Å kaste inn en religiøs vinkling er gøy. Og paranoiaen til Ripley som er redd for hva hun har inni seg gjør det spennende, men det utblåste hvite utseende syns jeg er utrolig kjedelig å se på.

Det er lov å ha det litt gøy. Kanskje blasfemisk at denne kommer under «Alien: Resurrection», men denne er bare ikke helt der for meg.

5. Alien: Resurrection (1997)

Filmen som drepte serien et lite sekund. Men skal jeg være ærlig, så er Alien: Resurrection mye bedre enn sitt rykte. Under et gjensyn nå ble jeg overrasket over hvor absurd, men gøyal denne filmen er. Med et mansu skrevet av Joss Whedon, er det ikke vanskelig å se sporene til Firefly i romskipspiratene som er i denne filmen.

Det er så utrolig mye bisarr her, men det er den blandingen av det bisarre og et forsøk på en blockbusterfilm som gjør det hele fascinerende. Det er nok en åpenbar kræsj med den spesielle franske hjernen til Jean Pierre Jeunet og det amerikanske studio systemet.

At det er en Ripley som egentlig ikke er Ripley er forståelig nok kanskje ikke det man vil ha. Det var nok likevel få veier kan kunne gå med den karakteren (Selv når man ser bortifra at hun døde i forrige film). Å fortsette å henne møte på xenomorph gang på gang er lite givende, så det at de prøver å gjøre noe for å gi det litt mer liv burde være akseptabelt.

Manus er kanskje ikke helt på topp, og det kan virke som at noe av problemet også ligger i språkproblemer mellom regissør og resten av crewet og skuespillere.

Den er også veldig 90-tallet.

Brad Douriff som tilsynelatende blir kåt på alien-monsteret, en meget underfundig basketballkamp mellom Sigourney Weaver og Ron Pearlman og et utrolig stygt alien/menneske hybrid som bare vil få litt kjærlighet av moren sin. Merker også at jeg savner Winona Ryder. Sorry ass, men syns ikke hun spiller så godt i «Stranger Things».

Og scenen når de endelig klarer å drepe hybriden er utrolig grotesk og lar han dør over en ufattelig lang tid. Det er umulig å ikke føle sympati. Det er en enorm mengde med smerte man ikke vil ønske sin verste fiende en gang.

Det er den filmen som bærer sitt årstall absolutt tydeligst. Det er den særeste av disse filmene, og fortjener respekt.

4. Prometheus (2012)

Prometheus, Prometheus, Prometheus. Jeg har så lyst til å like deg. Du har så mye på hjertet at du stokker om på ordene og glemmer elementer i å prøve å få ut mest mulig.

Ridley Scott sitt gjensyn med serien han skapte var møtt med høye forventninger. Forventinger det mest sannsynlig var umulig å oppfylle. Selv om det er en prequel til den originale Alien-filmen, er dette strengt tatt ingen Alien film. Det er hvertfall ikke det Ridley Scott er interessert i.

Han er mer opptatt av religion versus vitenskap. Meningen med livet. Roboter. Michael Fassbender. Og han prøver å gjøre mye. Alt for mye. Ingenting får tilfredsstillende nok tid og han fortsetter å pøse på med nye elementer helt til slutten.

Men den prøver så mye. Den vil ikke være det samme gamle. Michael Fassbender er utrolig god som androiden, og Noomi Rapace er en fascinerende karakter. Hun står også for den mest intense scenen med en slags hjemmebrygga keisersnitt.

Det er vanskelig å ikke sette pris på hva Ridley Scott prøver på. Jeg satt ikke nok pris på det når den kom, men nå er jeg på utkikk etter noen som ikke prøver på det samme. Og det kan man ikke beskylde Ridley Scott for her.

Og dette er starten på et nytt kapittel. Skulle bare ønske det var litt mer fokusert. Manuset er sprikende, og vi blir aldri kjent med karakterene. Ting skjer alt for fort.

Noe av det som gjør den originale Alien så bra er hvordan den bruker tiden på å la oss bli kjent med karakterene og relasjonene deres i mellom før de begynner å bli drept. Her så er det alt for mange mennesker, og det er så mye som skal skje at det er ikke noe rom for å ta en pust.

Twister og vendinger skjer, også må de ha tid til at folk skal dø på groteske og kreative måter. Det er så vidt de rekker det også. Her går det unna. Det var en del snakk om at folk i denne filmen var så dumme. Spesielt med tanke på at de skulle være blant de smarteste i verden. Sett med 2021 øyne, vet vi at det ikke stopper folk fra å oppføre seg idiotiske.

Men det er ideer. Det er mange visuelt fantastiske scener og det er med seg noe som kunne bli til noe fantastisk. At vi ikke ser en eneste xenomorph gjør ingenting. Nå arger jeg meg over at denne floppet. Selv om han fulgte med en bedre film, så mistet vi nok en mulighet til noe vakkert.

3. Alien: Covenant (2017)

 Alien: Covenant er Ridley Scott som sier, «Okei, dere likte ikke det jeg hadde å si? Fuck dere. Jeg skal gi dere akkurat det dere vil ha». Og det ingen tvil om at Ridley Scott fortsatt har det i seg å levere en god, gammeldags «Alien» film. Selv om den mangler litt av magien fra den første er nok dette mye nærmere det folk ville ha i første omgang når de gikk for å se Prometheus.

Et skip fylt med reisende finner en planet som virker som et sted de kan bo. Der lander de for å sjekke ut. Hijinx ensues. Og alle dør. Nesten alle da. Men det er det vi forventer. Man trenger egentlig ikke noe mer.

Det er litt synd for det virker som Ridley Scott brant alle broer for å fortsette det han ville utforske med Prometheus. Noomi Rapace dør før filmen begynner og David har utslettet alle de mystiske Engineerene som vi så vidt fikk møte i der.

Det er ikke vanskelig å lese David som en slags avatar for Ridley Scott når han gråter over de bortkomne romvesene, og heller må ta seg til skaperverket sitt, som er en xenomorph og la den utøve kaoset. For er det fremtiden tydeligvis er.

Alien: Covenant er en mer fokusert film. Det er fortsatt ikke nok tid til å virkelig få definert karakterene og deres forhold til hverandre. Ripley vil virkelig komme seg fortest mulig til det han tror folk vil se. Heldigvis er skuespillerne så gode og naturlige at du skjønner de som en gruppe. At det er mindre som skjer, og færre historielinjer å følge hjelper. Og scenen med Michael Fassbender mot Michael Fassbender er aldeles nydelig!

Men dette er en ALIEN film. Så det er vanskelig å ikke komme ut av den med en smil om munnen. CGI er ikke en xenomorphs beste venn, men det er fortsatt mye gugg å finne. Katherine Waterston er ikke halvgæren som en ny Ripley.

Det er flott, og det er nydelig. Det er bare å håpe at Ridley har en siste film i seg.

2. Aliens (1986)

 Hvordan i alle dager følger man opp en film så genial og intens som Alien? Ved å lage en macho militær actionfilm som bare James Cameron kan. Definisjonen på å ta samme konsept og gjør det større. Og for en gangs skyld så funker det.

Nesten ti år etter den originale er dette på mange måter den naturlige veien å gå for en Alien-film lagd på 80-tallet.

Hvem skulle trodd at det å legge til en liten S skulle ha så mye si. Selve definisjonen på å øke. Her står ikke den ekstra S-en for håp. Her er det total overveldende xenomorpher.

Etter å ha overlevd forrige film, endte Ripley opp med å ligge i hypersøvn i mange år, og blir funnet 57 år etter og alt hun kjente til er borte. Når hun også finner ut at planeten de fant eggene på har blitt bosatt og ingen har hørt noe fra de på en stund, så blir hun overtalt til å bli med en gjeng militærfolk for å undersøke.

Det er ikke å komme utenom at James Cameron er en særegen regissør som har trygt plassert seg i filmhistorien med sine egne filmer. Han hadde allerede Terminator bak beltet, men her viser han virkelig hva han kan.

Han er også så freidig og legger til på utviklingen til disse monstrene. Dronningen er fra hans hodet, og for mange vil nok Aliens være den beste alien filmen.

Det er macho, det er morsomt og det er ekstravagant. Den gjør alt større, og der den første filmen bruker uvissheten og det begrensete lokale for å skape spenning tar James Cameron og kaster alt på deg. Det er fortsatt trangt, og klaustrofobisk. Det er nesten verre for vi vet hva de er fanget med, men fortsatt så er det vanskelig å få overskikk over hvor de er.

Dette er også den filmen hvor Ripley blir en actiondronning.

1. Alien (1979)

 Den første. Den originale. Den beste. Filmen som skapte det mest ikoniske filmmonstret. Allerede på sin andre spillefilm sementerte Ridley Scott sin rolle i filmhistorien. Det er ufattelig hvor bra Alien faktisk er.

Et klaustrofobisk og intenst mesterverk, som gradvis øker spenningen og eskalerer faren på ypperlig vis. Mye er sagt om monsteret Xenomorph, og designet som er godt hjulpet fra H.R Giger, er makeløst. Det er akkurat passe ekkelt, og fascinerende. Alle de forskjellige stegene i utviklingen gjør at man aldri helt får oversikt over hva det er de faktisk står over før det er for sent.

Den ikoniske middagsscenen hvor en «chestburster» plutselig eksploderer ut av brystet til John Hurt  gjør at man kan drømme om å se denne for første gang på kino i 1979 og ikke ane noe som helst. Det er en type opplevelse det nesten er umulig å oppleve i disse dager.

En science-fiction slasher som også skapte en ikonisk karakter i Ripley. Det er gøy å se hvordan hun egentlig ikke føles som hovedrollen i filmen. Hun er bare en del av en gruppe, men etter som folk dør avslører hun seg for å være en av de beste protagonistene i filmhistorien.

Det at filmen tar seg tid til å etablere karakterene og relasjonene er en del av suksessfaktoren. Det hastes ikke gjennom begynnelsen for å komme seg til spenningen. Vi kjenner karakterene, og hva de vil og står for. Det er en egenskap Ridley Scott ser ut til å ha glemt litt i senere filmer.

Alt er så økonomisk og stramt. Alt er med å bygge opp stemningen og klaustrofobien. Det visuelle er nydelig, og det at alt er praktiske effekter gir det hele en taktil følelse. Å se xenomorphen i CGI i senere filmer gir monstre en litt for glatt følelse. Her er det skitten, fullt av sikkel og dødelig. En film mange har prøvd å imitere, men ingen har klart å kopiere.

Alt er selvfølgelig ikke kun Ridley Scotts ære, selv om det er hans regi som bringer filmen til sitt beste.