DNA er den femte filmen fra den franske skuespillerinnen og filmskaperen Maïwenn. Det er en personlig film, inspirert av hennes eget liv. Det handler om hvem vi er, arv og miljø.

Som så ofte med franske filmer er oså dette et familiedrama, men denne gangen et svært personlig. Maïwenn som har skrevet manus og står for regien, og har også hovedrollen. Hun  er av fransk, vietnamesisk og algerisk avstamning. Hennes karakter i filmen,Neige, har til forveksling samme bakgrunn som hun selv har.

Når bestefaren Til Neige, Emir, dør etter en lengre sykdomsforløp med Alzheimer, samles tre generasjoner i sorg. Emir var limet i familien og var en mann er som var stolt av sin arv og sin rolle i det algeriske borgerkrigen og politikken.

Han var ingen religiøs mann. Emir fordømte religion, men var også en del av den muslimske kulturen – så også rundt begravelsen er dert strid om den skal være i en moske eller ikke.  Gammelt nag dukker opp og i selve begravelsen skyver moren til Neige, spilt av en glimrende Fanny Ardant, datteren til side mens hun prøver å lese en lovtale til bestefaren.

Besatt av sine røtter

Med asken i hennes besittelse manifesterer Neiges sorg seg i en altoppslukende opptatthet av sine familiens røtter – for å finne sitt eget DNA og fa,miliens historie. Hun blir besatt i sin søken etter sine røtter. Det isolerer henne i en ensom verden av DNA-tester og algerisk historie – og spiseforstyrrelser.

Maïwenn  lykkes ikke helt med å dra oss i land med denne historien – hun vi litt for mye med denne filmen. Det er synd den ikke avsluttet ved det dramatiske klimakset, eller kort tid etterpå, da DNA-resultater kommer inn for Neige. Vi sittende med ubesvarte spørsmål; Har Neige jobb? Hvorfor forsvinner hennes tre sønner fra siste halvdel av filmen? Hva er hennes lidenskaper? Alt faller bort.

Til tross for sine mangler, sitter vi igjen en interessant søken og dypdykk i den langvarige effekten av mennesker og steder som gjør oss til den vi er.