«Gritt» – En studie i å være menneske

5

Det er befriende å se en film som nesten gir seg ut for å være en reise, men som viser seg å være en intens studie av et menneske på bristepunktet.

Itonje Søimer Guttormsens første langfilm, Gritt, er en uvanlig og forfriskende opplevelse. Der de fleste filmfortellinger er opptatt av handling og plot, så er denne filmen helt og holdent fortalt på hovedkarakterens premisser. Det handler om Gritt, eller Gry Jeanette Dahl som hun opprinnelig heter.

Birgitte Larsen portretterer Gritt på en måte som gjør at hver bevegelse, hvert ansiktsuttrykk, hver stemme, er med på å fortelle hvordan hun har det. Gritt er en skuespiller, eller en performance-kunstner, men det er ikke gjennom hennes kunst vi opplever henne. Vi er med Gritt på vandring i byens gater (New York og Oslo), vi er med henne i møte med mennesker enten det er villede positive møter eller mer tilfeldige møter. Vi ser henne som den hun er. Men vi opplever henne nærmest innenfra.

Gritt (2021) Drama | 19 January 2021 (Norway) Summary: Gritt hunts high and low for a home for herself and her artistic vision, undeterred by a lack of support, she embarks on her mission to bury capitalism and the patriarchy
Countries: NorwayLanguages: Norwegian

For i vandringene og møtene ser vi en lettere forvirret, nervøs og forbannet kvinne, som ikke får livet sitt til å gå på skinner. Selv om hun er fylt av gode hensikter, gode intensjoner, så er ikke samfunnet like beredt på å gi Gritt en fortjent plass. Gritt lever i samfunnets randsoner, og i tiden vi møter henne i filmen, sleper hun på en koffert fra sted til sted. Uten at reisen i seg selv er målet.

Kraftfull innlevelse

Det er et håp om at Gritt skal få tingene på plass, at hun skal oppleve forandring, oppvåkning eller dommedag. For henne er livet selv farlig, og Birgitte Larsen framstiller Gritt-karakteren med en kraftfull innlevelse, i gode og dårlige stunder. Hun vil være den gode hjelper, men ser også kvalitetene i å være en heks.

Birgitte Larsen portretterer Gritt på en måte som gjør at hver bevegelse, hvert ansiktsuttrykk, hver stemme, er med på å fortelle hvordan hun har det.

Det er også fascinerende å se hvordan filmens foto speiler Gritt-karakteren, med en blanding av flotte billedkomposisjoner og et mer røft foto som går tett på både Gritt og omgivelsene. Bruken av musikk er også verdt å framheve, enten man snakker om bruk av klassisk musikk eller Erik Ljungrens originalskrevede toner, og Anneli Dreckers stemmeprakt.

Men mest av alt er dette Itonje Søimer Guttormsens triumf, i nært samarbeid med skuespilleren Birgitte Larsen. Filmen er en montasje av levd liv, selv om vi møter Gritt i løpet av en relativt begrenset tidsperiode. Filmen er som en studie i det å være menneske, og de premisser som omgivelsene legger til grunn for at man skal «fikse dette livet». Det vrimler av mennesker i filmen, som mer eller mindre spiller seg selv. Dette er et pluss for en film som så sømløst beveger seg mellom det realistiske gjenkjennelige uttrykket og intensiteten i Larsens skuespill som hjelper oss å komme på innsiden av karakteren. At vi kan oppdage mennesket.

Det kan høres trist ut, å bli så intenst innlemmet i et menneskes nevrotiske tilpasning til samfunnet. Men det er verdt å bemerke at filmen er fylt av gode øyeblikk, humoristiske refleksjoner og meningsfylte dilemmaer for denne kvinnen. Gritt er en film som skiller seg ut fra det meste man kan oppleve i spillefilmformat, i hvert fall i norsk sammenheng. Jeg vil nesten påstå at det er bragd at filmen er blitt laget, og en gave til et publikum som vil oppleve noe annet.