Den nye Ryan Reynolds-blockbusteren Free Guy er en slags oppdatert The Truman Show for vår tid. I hvert fall nesten.
I Free Guy spiller Ryan Reynolds en påfallende vanlig fyr, sågar ved navn Guy, i en nokså uvanlig verden – i hvert fall etter virkelighetens standard. Guy vet imidlertid fint lite om verdenen vi kaller virkelig, da han er en «NPC» – en Non-Player Character, eller ikke-spillerstyrt rollefigur – i det Grand Theft Auto-lignende, rimelig grenseløse dataspillet Free City.
Fri vilje vekkes
I møte med Selveste Drømmedama, avataren til en spiller som kaller seg Molotov Girl (Jodie Comer), begynner han å bryte ut av sine daglige rutiner (som inkluderer å arbeide i en bank der brutale ran er en del av hverdagen), og får etter hvert vite sannheten om at han er en statist i en digitalskapt verden.
Ikke desto mindre er en form for fri vilje vekket i ham, og snart blir «Blue Shirt Guy» sine motstrøms-heltegjerninger en viral sensasjon blant spillerne. Det går heller ikke lang tid før han teamer opp med Molotov Girl, som i virkeligheten heter Millie, i hennes jakt etter skjult koding som beviser at dataspillmogulen Antwan (Taika Waititi) har skapt Free City basert på et spill hun utviklet med kompisen Keys (Joe Keery).
Spark mot gamerkultur
Free Guy er en slags The Truman Show for gamingens tidsalder, men her er også klare ekko av Ready Player One (som en av filmens to manusforfattere var med å skrive), The Matrix, Groundhog Day og diverse superheltfilmer.
Regissør Shawn Levy, som vel er mest kjent for Natt på museet-filmene, har laget en leken og svært underholdende film, som evner å ta opp noen store spørsmål om kunstig intelligens, fri vilje og digitale verdener – og rette ett og annet satirisk spark mot gamerkultur spesielt og amerikansk samfunnsliv generelt.
Forfriskende rakker
At fortellingen er både rikholdig og overskuddspreget, betyr dog ikke at den er så voldsomt kompleks eller dypsindig. Handlingen tar unektelig noen snarveier underveis, og selv om et par av dem utføres med tilstrekkelig glimt i øyet, kunne man – og her skal det advares om visse spoilere – med hell ha ispedd noen syrligere elementer i den sukkersøte avslutningen. Denne innvendingen gjelder også filmens ellers forbilledlige kapitalismekritikk, som føles ganske så hul når det til syvende og sist er markedskreftene selv som gjør at rettferdigheten skjer fyllest.
Flere har dessuten påpekt dobbeltmoralen i at en film som (blant annet) handler om kampen for sitt eget åndsverk, rapper så skamløst fra andre verk og kulturuttrykk – men akkurat det vil jeg si er noe av moroa.
Free Guy står på litt for mange skuldre til virkelig å kunne kalles original, men er like fullt en forfriskende rakker av en film. Med nok av smarte lag, populærkulturelle referanser og samtidsrelevante kommentarer til at den byr på langt mer enn den jevne underholdningsfilmen i blockbuster-gata.