Michel Francos intense, dystre og brutale skildring av et statskupp i Mexico er så absolutt et knyttneveslag av en filmopplevelse.

«Meksikansk knyttneveslag åpner Film fra Sør», lød tittelen på pressemeldingen om at Michel Francos New Order blir åpningsfilm for årets 30. utgave av Film fra Sør-festivalen. Det er ingen dårlig beskrivelse, så vi tillater oss herved å sitere festivalen på dette.

New Order er nemlig slettes ingen dokumentar om det britiske bandet med samme navn, i tilfelle noen skulle tro det, men en hardtslående spillefilm som skildrer et brutalt kupp i Mexico satt til en nær framtid.

Brutal slutt på festen

På Gudfaren-aktig vis starter filmen med en lengre bryllupssekvens. Her møtes og mingler de hvite og bemidlede mer eller mindre uanfektet av de truende signalene i bakgrunnen, som grønnmalingen som er sprayet rundt omkring og vannet i springen som plutselig har samme farge. På grunn av blokader i gatene har dommeren som skal utføre selve vielsen heller ikke ankommet ennå.

Så dukker en tidligere ansatt av familien – en forhenværende tjener, om man vil – opp for å låne penger til sin kones private sykehusoperasjon, fordi den planlagte, livsnødvendige operasjonen er forhindret av uroligheter på det offentlige sykehuset. I motsetning til de andre familiemedlemmene ønsker bruden Marian å hjelpe, noe som gjør at hun forlater festen.

Kort tid etter invaderes huset av en gruppe opprørere, og med det oppstår en brutal og ekstremt ubehagelig konfrontasjon som kan føre tankene til Michael Hanekes Funny Games – om enn med klarere politisk motivasjon for voldsutøvelsen. Men byen Marian har begitt seg ut i er ikke nødvendigvis så mye fredeligere.

Frykt og kaos

Handlingen i New Order strekker seg over flere uker etter kuppet. Selv om filmen veksler mellom flere karakterer, holder narrasjonen seg svært tett på rollefigurene den følger – og da ikke minst Marian, fremragende spilt av Naian González Norvind. Denne tilnærmingen gjør at vi kun får bruddstykker av de bredere politiske perspektivene og beslutningene under omveltningen, for isteden å virkelig kjenne på karakterenes opplevelse av frykt og kaos. Resultatet er en svært intens og ubehagelig filmopplevelse, som blir mer intens og ubehagelig etter hvert som situasjonen utvikler seg. Dessuten kan det tilføyes at filmen er både vellaget og uforutsigbar.

New Order er meksikanske Michel Francos sjette spillefilm, og ble vist på Bergen Internasjonale Filmfestival tidligere i høst. Etter planen får den fortjent nok ordinær norsk kinopremiere neste år. Film fra Sør viser i tillegg to av regissørens tidligere filmer, hvorav jeg ikke har sett Daniel & Ana (2009), men varmt kan anbefale After Lucia (2012).

Ingen endring til det bedre

Francos nyeste film utspiller seg som nevnt i en nær framtid, men oppleves som en kommentar til dagens Mexico – og kan kanskje beskrives som et rasende vrengebilde av Alfonso Cuaróns Roma, ispedd elementer fra Salo eller Sodomas 120 dager av Pier Paolo Pasolini.

New Order tegner et bilde av et sterkt klassedelt samfunn, hvor skillene samtidig synes å følge hudfarge og etnisitet. De revolusjonæres voldsbruk og det nye regimets metoder gjør det ikke enkelt å sympatisere med noen av sidene i konflikten, ei heller å tro at den nye samfunnsordenen vil være til det bedre. Likevel framstår opprøret nærmest som unngåelig, med så dype ulikheter mellom befolkningen. Og når opprøret kommer, kan det åpenbart føles som et særdeles hardt knyttneveslag.