– Det er jo morsomt med et begravelsesbyrå som skaper sin egen business, sier serieskaper Petter Holmsen og regissør Harald Zwart om Netflix-serien Post Mortem: Ingen dør på Skarnes – et vampyrkomediedrama som utspiller seg på det lille tettstedet Skarnes i Sør-Odal.
Den premiereklare norske Netflix-serien Post Mortem: Ingen dør på Skarnes handler om Live Hallangen (Kathrine Thorborg Johansen), som plutselig våkner til live igjen på obduksjonsbordet, etter å ha blitt funnet død under uklare omstendigheter.
Broren (Elias Holmen Sørensen) og faren (Terje Strømdahl) hennes driver stedets begravelsesbyrå, som strever økonomisk på grunn av mangelen på dødsfall i det lille samfunnet. Det kan imidlertid endre seg betraktelig med tørsten Live plutselig føler etter menneskeblod. Samtidig har den lokale politibetjenten Reinert (André Sørum) ikke bare et godt øye til henne, men også et intenst ønske om å løse en ordentlig drapssak.
Egen erfaring fra gravferdsbransjen
Serieskaper Petter Holmsen kan fortelle at ideen dukket opp allerede da han var 14 år gammel.
– Det var på ungdomsskolen, da samfunnsfagslæreren skulle lære oss om kapitalisme og det å være sin egen lykkes smed. Jeg satt på bakerste rad og var litt sånn, hm, jeg lurer på om det er noen bransjer der man ikke burde være sin egen lykkes smed? Begravelsesbyrå! sier Holmsen til Cinema.
– Så begynte jeg å leke med denne ideen, og skrev den ut da jeg studerte film i New York og fikk i oppgave å skrive et spillefilmmanus. Jeg trodde det var en skikkelig god idé, og det føltes jo som en film, men det var kjedelig å skrive og enda vondere å lese etterpå. Da innså jeg at jeg ikke kjente til begravelsesbransjen i det hele tatt, og strengt tatt visste ingen ting om døden. Så da tok jeg meg jobb i begravelsesbransjen, i Jølstad begravelsesbyrå. Egentlig skulle jeg jobbe der i et par uker, men nå har det gått sju år og jeg jobber der fremdeles, forteller Holmsen – og legger til at skal arbeide på en begravelse dagen etter intervjuet.
I tillegg til å være serieskaper og hovedmanusforfatter, har Holmsen regissert de to siste episodene av serien. De første fire er regissert av Harald Zwart, som tidligere har regissert spillefilmer som One Night at McCools (2001), The Karate Kid (2010) og Den 12. mann (2017).
Tente på ideen
Rundt samme tid som Holmsen begynte å jobbe i begravelsesbyrået i 2014, dro han over til Los Angeles for å ha et møte med Zwart.
– Da fortalte jeg ham om denne ideen jeg hadde om et begravelsesbyrå der søsteren til gravferdsagenten driver og dreper folk, sier Holmsen, som selv spillefilmdebuterte som regissør med Fjols til fjells (2020).
– Jeg tente umiddelbart på ideen, fordi det minte meg om Charlie Chaplin-filmen The Kid, hvor sønnen hans først løper rundt og knuser ruter, og så kommer Chaplin etterpå og liksom tilfeldigvis har den ruta du trenger akkurat da. Men for meg kjentes det som en type idé man trenger for tv-serier, som har en evigvarende motor. Jeg sa at det kanskje ikke var en spillefilm der, men heller skulle være en tv-serie. Det er et konsept som kan surre og gå, og det er jo veldig gøy med et begravelsesbyrå som skaper sin egen business, sier Zwart og ler.
– Det var Harald som introduserte meg og prosjektet for Motion Blur, som er produsenter av serien. Samtidig som vi utviklet det der, lagde Harald Den 12. mann, og tok med meg som casting director og regiassistent. Deretter gikk vi rett videre til å lage serien Oljefondet, der jeg fikk regissere et par episoder og være med å skrive manus. Så var det vel for et par år siden at produsent Espen Horn i Motion Blur fikk en invitasjon til å pitche prosjektet for Netflix. Da hadde det enten ligget og støvet i en skuff eller modnet på vinfat, jeg er ikke sikker. Netflix var i hvert fall veldig interessert, og da startet utviklingsløpet med dem, fortsetter Holmsen.
– Jeg tror de tente veldig på at du på det tidspunktet hadde jobbet fire eller fem år i begravelsesbyrå. Din detaljkunnskap var jo helt unik, sier Zwart.
– Det kan hende at jeg startet pitchen med å si at med min kunnskap, er jeg sikker på at jeg kan komme unna med mord, legger Holmsen til.
Frihet og faglighet
Ga Netflix dere stor frihet i arbeidet med prosjektet?
– Ja, jeg var sjokkert over hvor mye frihet vi fikk fra Netflix, og hvor mye tillit de gir til oss som filmskapere. Mange som kommer inn og ikke har jobbet med Netflix før er jo litt redde, fordi man tror man skal møte en algoritme i dress, liksom. Men så er det veldig flinke folk som kan faget sitt og brenner for storytelling, og som alltid pusher karakterer i front, sier Holmsen.
– Det er i grunn en myte at Hollywood-maskineriet skal være så kontrollerende, det er i hvert fall ikke hva jeg har erfart. Det som er tilfellet, er at når de finner noe de liker og talenter de tror på, så vil de jo gjøre alt de kan for at disse talentene får gjort det de skal på best mulig måte. Jeg opplevde det samme som Petter sier, at de bare var veldig fokusert på historien – om den er forståelig og tydelig, og om man kan gjøre sånn eller sånn. Det var aldri noen krav, og det var mange ting Petter brant for og jeg var helt enig i, som vi tok inn igjen. Man må redegjøre for seg, det er jo voksne mennesker som sitter og diskuterer. Aldri noen som kommer inn og bare sier nei, sånn skal det ikke være, forteller Zwart.
– Nå er ikke jeg noen kløpper på organisasjonsledelse, men har plukket opp noe her og der, og i sin organisasjonsledelse er Netflix et flaggskip i det å jobbe agilt. De operer på mange måter som et indie-selskap, selv om det er veldig stort. De gir veldig mye tillit til sine mellomledere og «creatives», det sitter liksom ikke en «top dog» i Los Angeles og sier ja eller nei. Da jeg sendte fra meg et manusutkast, tok det gjerne tre døgn til vår «creative» hadde lest og ga grundige tilbakemeldinger. Som manusforfatter er man jo vant til at sånne feedbackrunder plutselig kan ta tre måneder. Jeg er imponert over måten Netflix har organisert seg på – som er en rar ting å nerde over når man er filmskaper, sier Holmsen.
Eksotisk egenart
Med tanke på det å være spesifikk, har Petter åpenbart gjort mye research innen begravelsesbransjen, men serien handler jo også spesifikt om stedet Skarnes. Var det sånn at det lenge var tenkt som et hvilket som helst sted?
– Nei, kommer det kontant fra Zwart.
Hvorfor Skarnes, og hvordan påvirket det det endelige resultatet?
– Noe av det som er viktig i sånne serier, er å forankre det i et virkelig sted. Vi ber jo publikum om å akseptere et par store ting her, som at denne helt vanlige jenta egentlig er en vampyr, og så skal vi ta deg med på en reise hvor du kjøper det som en virkelighet. Da er det viktig at det andre rundt er relaterbart, og kan forankres i kulturelle og geografiske referanser. Så det var hele tiden et poeng at det ikke skulle være et hvilket som helst sted, men et ordentlig sted med ordentlige mennesker. Så var det vel dere som satt med Google Maps for å finne det, sier Zwart og sender spørsmålet til makkeren.
– Vi satt og klikket oss gjennom forskjellige tettsteder rundt om i landet. Og da vi kom nedover den gata i Skarnes… Stedet har en egenart, det er eksotisk på sin egen måte. Det var ganske tidlig, mens vi drev og pitchet inn prosjektet til Netflix, at vi sirklet inn Skarnes. Fra det øyeblikket man bestemmer seg for locations – og man fortsetter jo å skrive helt fram til kameraene ruller – begynner ting å løfte seg fra manussidene. Da vet man hvordan ting spiller over på hverandre geografisk. I serien har vi for eksempel flere ganger blikkontakt mellom de forskjellige bygningene, og det skriver man ikke om man ikke vet hvordan det ser ut der, sier Holmsen.
Miks av sjangere
Jeg har sett serien beskrevet av Netflix som en «vampyr-dramedie», og den er jo en miks av flere ulike sjangere. Hvordan er det å jobbe med det, er det for eksempel sånn at humor må gå foran andre elementer?
– Jeg syntes det var utrolig deilig å bare kunne gå dit hvor scenen ber om å gå, eller hvor storyen trenger at man går. For et par år siden regisserte jeg Fjols til fjells, som jo er en «full blown» farse – og da måles man hele tiden ut fra hvor ofte folk ler, og forsøker hele tiden å få folk til å le. Det var frigjørende å kunne være i et univers hvor det er greit om folk ser hele serien uten å le. Målet er ikke latteren, men bare selve historien – og den bestemmer om det skal være skikkelig spennende, skummelt, rørende eller morsomt, svarer Holmsen.
– Det har jo vært en tradisjon som Netflix vel har vært litt spydspiss for, der man ikke lenger er så låst i sjanger. Det finnes jo mange eksempler innen tv-serier, men man ser det også i Marvel-filmene, at det er litt upretensiøst og friere. Som Petter sier, hvis scenen vil at det skal være spennende, så gjør man det ordentlig spennende, mens i neste scene er det lov å bare lage noe som er morsomt. Den kroken vi hang på prosjektet, var vel at det skal være morsomt, men ingen skal være komikere. Vi skal ikke forsøke å være morsomme, det er situasjonen som gjør at det blir underholdende, da. Det var begrensningene vi satt for oss selv – og utover det, var det en berg-og-dal-bane av overraskelser og følelser, sier Zwart.
– Mange av skuespillerne i serien har jo et «funny bone», som kan gjøre det upretensiøst, lett og humoristisk, uten at det blir sånn at man går fra one-liner til one-liner. Og bare begravelsessettingen i seg selv er jo en veldig komisk greie. Jeg husker da jeg først kom inn i begravelsesbyrået jeg jobber i, og det var vinlotteri på fredagene… Selvfølgelig er det jo en vanlig arbeidsplass, der man også har vinlotteri, men i det øyeblikket man sitter i svart dress og skal ut og gravlegge Fru Hansen om en time, blir det ufrivillig komisk når man jubler over å ha vunnet ukas vinflaske, supplerer Holmsen lattermildt.
Rollebesetningen er jo også en kombinasjon av kjente fjes med en del skuespillere som ikke er så etablerte ennå. Var det et bevisst ønske fra dere i castingprosessen?
– Jeg tror det ligger litt i DNA’et til både Harald og meg som filmskapere, sier Holmsen.
– Vi begynte litt med dette i Den 12. mann. Petter hadde jo ansvar for castingen på den, og der hadde vi Thomas «Finger’n» Gullestad, som aldri hadde stått foran et filmkamera før, i hovedrollen. Og så hadde Petter laget en kortfilm med Elias Holmen Sørensen, som jeg syntes var helt fantastisk, og jeg så jo at han er en utrolig god skuespiller. Vi hadde et knippe mennesker, også etter Oljefondet, som vi mente var akkurat de riktige til karakterene, men som i tillegg var friske ansikter. Det er jo gøy å finne fram til sånne – som da du fant Kim Fairchild som politibetjent, Petter, det var jo et blinkskudd, sier Zwart entusiastisk om en av seriens mindre kjente rolleinnehavere.
– Det er også noe av tilliten man får av Netflix som plattform, at man ikke må ha «the usual suspects» av norske skuespillere. Det finnes riktignok dritmange bra skuespillere i Norge som man også ser mye, men det er noe med at man ikke trenger et stort stjernenavn for å lokke folk til å se serien. Med den størrelsen Netflix har, kan man heller være med å bygge opp nye stjerner – som jeg er helt overbevist om at den casten vi har med oss kommer til å bli, avslutter Holmsen.
Post Mortem: Ingen dør på Skarnes slippes på Netflix 25. august.