– Odd-Magnus hadde skrevet en film som hemningsløst ga seg hen til å trykke på følelsene, både i oppturene og nedturene, sier regissør Petter Næss. I dette intervjuet forteller han og manusforfatter/hovedrolleinnehaver Odd-Magnus Williamson om arbeidet med premiereaktuelle Ingenting å le av.

– Det hele startet med at da jeg var 35, etter å ha jobbet mange år som komiker, begynte jeg å føle at det ikke var like raft som noen år tidligere. Det gikk lenger og lenger tid mellom hver gang jeg lagde noe jeg syntes var bra, og jeg begynte å kjenne at jeg mistet litt grepet. Så fikk jeg ikke fornyet kontrakten jeg hadde i TVNorge. Det satt i gang en liten midtlivskrise, tror jeg, jeg følte litt på å være på vei mot førti og at «the golden days» liksom var over. I lang tid gikk jeg og sutra og syntes livet var ordentlig kjipt. På et tidspunkt snakket jeg med Aksel Hennie om det, men etter hvert ble han lei av sutringa og sa at nå må du skjerpe deg – det kunne vært mye verre, du kunne ha fått kreft og blitt dumpa av dama di. Da tenkte jeg at dét er en veldig god filmidé, sier manusforfatter, skuespiller og komiker Odd-Magnus Williamson om hvordan ideen til Ingenting å le av dukket opp.

– Det ga en mulighet til å portrettere noe ganske alvorlig og vanskelig, men gjennom komikerens øyne, som var veldig triggende. Standup-komikerens oppgave er jo ofte å lete etter de små, gjenkjennelige detaljene i hverdagen, å finne situasjonskomikk, fortsetter han.

Williamson er manusforfatter av og hovedrolleinnehaver i dramakomedien Ingenting å le av, som handler om nettopp en komiker på vei nedover i karrieren som blir dumpet av kjæresten rett etter han har fått en alvorlig kreftdiagnose, og som blander sjenerøse doser humor og alvor. Regien er ved Petter Næss, kjent for blant annet Elling, Bare Bea og Tatt av kvinnen.

– Jeg satt meg ned og skrev manuset veldig fort, jeg skrev vel et grovt førsteutkast på to uker. Deretter gikk det litt tid, og så var det en script jeg jobbet med, Madeleine Fant, som vel var den første til å lese det, som sa at jeg burde sende det til Petter. Hun visste ikke da at jeg hadde tenkt på Petter som regissør hele veien mens jeg hadde skrevet, men jeg kjente ham ikke og hadde stor ærefrykt for ham, så tanken min var nok heller å sende det til en eller annen Lillehammer-debutant. Men hun insisterte på at jeg burde gjøre det, så da sendte jeg en litt sånn lua i hånda-melding til Petter om at jeg hadde skrevet noe greier om han eller annen gang skulle ha tid til å lese. Og så skal han ta over stafettpinnen, sier Williamson og sender ordet humoristisk videre til Næss.

Ja, jeg tenkte å spørre om hva som appellerte til deg ved prosjektet, Petter?

– Det er flere ting. For det første turnerer det et alvorlig tema med masse humor, hvor Odd-Magnus klarer å lage en emosjonell berg-og-dalbane ut av det, som er slik jeg opplever at jeg forholder meg til livet mitt også. Jeg er full av dødsangst og frykt for alt mulig rart, og har alltid brukt humor som avvæpning. Og så hadde han skrevet en film som hemningsløst ga seg hen til å trykke på følelsene, både i oppturene og nedturene. Det er ganske modig, i hvert fall på norsk – hvor man ofte feiger litt ut, det skal liksom ikke være sånn som i amerikansk film. Men dette har noe amerikansk over seg, på norsk, litt som De urørlige er en amerikansk film på fransk, sier Næss.

– Dessuten tenker jeg at denne filmen ikke egentlig handler om kreft, men om overlevelse, og hvordan man kan bruke humoren. Det var litt sånn jeg forholdt meg til Elling også. Jeg har for eksempel sittet inne i to år og ikke turt å gå ut døra eller ta telefonen, men hvis jeg skulle lage en film om det, skulle det ikke vært en film om bare hvor jævlig det var. Jeg ville laget en film om hvor bra det kan bli. For jeg hadde jo ikke vært den jeg er nå, og kunne ikke laget de tingene jeg gjør nå, hvis ikke jeg hadde hatt det på kanten av hva jeg tålte. Jeg har brukt humor både før og etter det, og det var noe av det som appellerte til meg da jeg leste manuset – og tenkte at faen, dette er akkurat hva man trenger. Jeg var vergeløs både mot humoren og tårene i manuset, og det vil jeg si har en slags appell, utdyper regissøren.

Livskraft og antidveling

Hvordan jobbet dere med den balansen? Er det på et vis sånn at disse elementene forsterker hverandre?

– Jeg mener at de forsterker hverandre. Du trenger begge. Du orker ikke å sitte og le deg gjennom en film om noen som er syke, og du orker ikke – eller, du kan sitte og gråte deg gjennom og kjenne på alvoret i en hel film – men det er dette med at man trenger ventilering, da. Hvis man kan sammenligne med tilnærmingen i Livet er herlig, som er en annen type film kunstnerisk, så er ikke det en komedie om Holocaust, det er en hyllest til illusjonens kraft. Hva illusjonen kan gjøre for å skape overlevelse, for å få et barn til å leve gjennom noe slikt. Mens De urørlige ikke egentlig er en komedie om bevegelseshemning, men en fortelling om et underlig vennskap som oppstår, og om hvor bra ting kan bli. Og denne filmen er jo egentlig en historie om hvor mye man kan få ut av livet når man ikke trodde det var så mye å hente. En komedie om kreft høres jo på en måte arrogant og respektløst ut. Men det er ikke det, det er en fortelling om livskraft, sier Næss.

Hva med deg, Odd-Magnus, forhold du deg bevisst til en balansegang mellom humor og alvor da du skrev manuset?

– Jeg gjorde nok det, ubevisst, svarer han etter å ha tenkt seg litt om.

– Jeg skriver ikke spekulativt ut ifra en algoritme om at dette passer strukturmessig, det er skrevet veldig intuitivt. Men ut fra mine preferanser. Jeg elsker jo Love Actually, og La vita è bella også – den typen historier, de emosjonelle berg-og-dalbanene. Det er også det jeg liker å skrive, og jeg har gjort det tidligere, som da jeg lagde Min pappas porno for scenen. Jeg tror også den dynamikken gjenspeiler hvordan jeg er som menneske. Jeg liker å kunne sitte rundt et bord og snakke om veldig vanskelige ting, og så kan noen komme inn med noen jævlig syrlige stikk fra siden som punkterer hele situasjonen – men som sier at nå er vi ferdige med dette og skal bevege oss videre. Petter og jeg er nok veldig like på det området, det speiler også samtalene vi har hatt og hvordan vi har jobbet med filmen, sier Williamson.

– Det er en slags antidveling, føler jeg. Jeg er ikke så begeistret for generell dveling, enten det er av oppturer eller nedturer. Folk som dveler for mye ved sine seiere, men også som begraver seg for lenge i sine nederlag, legger han til.

Herding og foredling

Næss berømmer Williamsons tilnærming til å skrive manus – både at han har så lett for det, og at han ikke har problemer med å ta til seg innvendinger fra konsulenter og andre som skal mene noe om prosjektet.

– Vi sitter sammen og diskuterer hva som skal endres og lignende, og så gjør Odda det noen ganger. Men når det kommer til tredje runde og vi må stryke, så kan han be meg om å bare ta ut det jeg ikke vil ha. Det er det ikke mange forfattere som gjør. Han kan også være ganske hard med seg selv i å stryke ting. Det har gjort at det innimellom har vært jeg som har forsvart manuset. Odd-Magnus vil gjerne litt videre, mens jeg blir opptatt av at vi skal foredle det vi har. Det var et veldig konstruktivt samarbeid, og jeg tror at begge to driter litt i hvor ideene kommer fra, bare vi lager et forum hvor ideene kommer. Det gjelder også under opptak, sier Næss.

– Det er jo litt fryktinngytende å jobbe med en så dyktig regissør, særlig med tanke på at jeg er nummer én fanboy, sier Williamson, og trekker fram sitt sterke forhold til Elling.

– Men jeg merket fort at Petter har integriteten på de rette stedene, at alt for ham handler om å løfte historien. For å komme dit, tror jeg man er nødt til å herdes mye, både som manusforfatter og regissør. For mange manusforfattere ligger det så mye stolthet og prestisje i hvert eneste komma, og da blir det umulig for dem å ta imot innspill. Jeg har skrevet ti sesonger av Torsdag kveld fra Nydalen, hvor du sitter i en redaksjon og hele tiden kommer med nye ideer og manus og folk sier «Dårlig! Ikke morsomt! Funker ikke! Utydelig premiss!». Da får du etter hvert en herdingsprosess, og lærer å ta innspill konstruktivt – til tross for at alt man prøver å fortelle i et manus på en eller annen måte er personlig. Den prosessen har vært interessant mellom oss, for jeg foredler ofte ved å forsøke å finne nye måter å si ting eller angripe situasjonen på, mens Petter på et vis foredler innover i situasjonen og gjør varianter av det vi allerede har, sier han.

– Jeg er nok blitt vant til å huske min første opplevelse av hva jeg liker ved et prosjekt. Og det er det jeg ser igjen når jeg ser denne filmen, bare forsterket. Jeg leser jo mange teater- og filmmanus, og hvis du skal gjennomføre et prosjekt kanskje fem og et halvt år etter du først leste det, må du alltid gå tilbake til hva det var du tente på, hvorfor du ville gjøre dette. For andre kan det være mange grunner, som en mulighet til å briljere teknisk, men jeg tenker alltid at det er en kjerne som jeg kan bruke til å fortelle noe om meg selv. Så enkelt er det. Denne historien har en utvikling og en kjerne som jeg identifiserer meg med og alltid må tilbake til. Om noe trekker stoffet vekk fra det, må jeg undersøke det nøye og ofte si nei, sier Næss.

Koronastopp under innspillingen

Innspillingen av Ingenting å le av ble stoppet hele to ganger på grunn av koronapandemien – først en utsettelse av opptaksstart med nedstengningen, og deretter en stans under selve produksjonen på grunn av smitte på settet. Det skapte naturligvis en del utfordringer, som at man måtte finne nye innspillingssteder underveis.

Williamson forteller at det imidlertid også var en form for hell i uhell at de var nødt til å sette opptakene på pause.

– En utfordring for mange film- og tv-produksjoner er at man bruker lang tid på manuset og på finansieringen, men når det plutselig får «greenlighting», er det bare tre måneder til man skal begynne å filme. Eller to. Det innebærer at mange av de viktigste fagfunksjonene kommer veldig fort inn i prosjektet, og at man mister noen ting fordi man må rushe i gang. For vår del var det en del vi ikke hadde hundre prosent på plass, og plutselig fikk vi masse tid med fagfunksjonene, hvor vi kunne finjustere og kose oss med stoffet. Når vi først startet igjen, var vi så klare som jeg aldri tror man kommer til å være på en produksjon igjen, sier han.

Et siste spørsmål, fordelt på dere begge: Skrev du manuset med tanke på at du selv skulle spille hovedrollen, Odd-Magnus? Og gjorde det at han også er manusforfatter, at Odd-Magnus fikk mer å si for valg som ble tatt enn hovedrolleinnehavere vanligvis får, Petter? Eller var det mer sånn at skuespilleren tok over og manusforfatteren ble igjen hjemme? 

– Vi hadde såpass lang tid på å nærme oss hverandre, fordi det tok tid å finansiere prosjektet og sånt, at jeg merket at manusforfatteren ikke var noen kommarytter, og bare var opptatt av at det skulle bli bra. Så han der manusforfatteren trengte jeg ikke engste meg for. I etterkant sier jo du, Odda, at du var nervøs for å ikke skulle få hovedrollen, men jeg trodde det var gitt! Jeg tenkte at det var en kul utfordring. Odda er jo dreven i standup og kjenner miljøet han skriver om, og han er en modig og ufiltrert type. Det motet er jo fundamentet i alt talent, at du har guts til å drite deg ut og tør å legge på blokka det du har å by på, sier Næss.

– Jeg skrev det i hvert fall ikke med meg selv i hovedrollen, selv om jeg regnet med at jeg kunne få prøve meg på audition. Jeg har stor respekt for regissøren i det å gi fra seg arbeidet, og om han hadde funnet en annen skuespiller som ville gjøre det perfekt, så hadde det sikkert stukket litt, men jeg hadde likevel tenkt at det selvfølgelig var opp til ham, sier Odda.

– Hvem skulle det ha vært, om ikke du hadde spilt rollen? Og hvor skulle du ha vært i prosessen? Jeg er jo så jævlig glad for at det var deg, skyter Næss inn.

– Takk for det, men det er mange som kunne fått til den rollen fint. Det var med en enorm dose ydmykhet jeg fikk denne tilliten fra Petter til å forvalte noe som er såpass krevende følelsesmessig. Jeg skulle i hvert fall ikke skuffe ham. Så det ble til at jeg tok det på alvor og vel så det – håper jeg, avslutter Williamson.