Spillefilmen om Alan McGee og hans plateselskap Creation Records er en fortelling med mye drugs og rock’n’roll, om enn ikke så mye sex, etter mal fra 24 Hour Party People.

Alan McGee og Creation Records er ikke nødvendigvis kjente navn for allmenheten, men for de spesielt musikkinteresserte er dette essensiell nyere historie.

Skotske McGee grunnla det nevnte uavhengige plateselskapet i London i 1983, og ga ut banebrytende band som The Jesus and Mary Chain, My Bloody Valentine og Primal Scream. Noen år senere rettet han blikket (og ørene) mot klubbscenen i Manchester, noe som førte til at McGee ble en sentral bakmann innen dansemusikkrevolusjonen som var i ferd med å ta av her. Så oppdaget han gitarbandet Oasis fra samme by i 1992, og hadde dermed en sentral finger med i britpopbølgen gjennom det nå Sony-oppkjøpte selskapet.

Humoristisk tilnærming

Creation Stories er en «biopic» om McGee basert på hans selvbiografi med samme tittel, med manus av Dean Cavanagh og Trainspotting-romanforfatter Irvine Welsh. Regien er ved Nick Moran, som regisserte spillefilmen The Kid i 2010, men kanskje er vel så kjent som skuespiller, med roller i filmer som Lock, Stock and Two Smoking Barrels og Harry Potter og Dødstalismanene. (Han dukker også opp foran kamera her, i en liten rolle som den tidligere Sex Pistols-manageren Malcolm McLaren.)

Filmversjonen av Trainspotting synes så avgjort å være en inspirasjonskilde i stil og tone for Creation Stories. McGee spilles da også av Ewen Bremner, fortsatt mest kjent for sin rolle som Spud i den ikoniske nittitallsfilmen, i tillegg til at Trainspotting-regissør Danny Boyle er eksekutiv produsent.

Men aller mest er filmen laget etter mal fra Michael Winterbottoms 24 Hour Party People (2002), som handlet om The Factory Records-grunnlegger Tony Wilson med Steve Coogan i hovedrollen. Creation Stories forteller ikke bare om et lignende miljø og beslektede begivenheter, men med en tilsvarende humoristisk tilnærming der hovedkarakterens fortellerstemme med stor grad av subjektivitet geleider oss gjennom handlingen – inkludert en og annen metafiksjonell «tongue-in-cheek»-kommentar om at det vi ser, ikke er sånn det faktisk var. Samt at det hele naturligvis akkompagneres av masse heftig og til dels nostalgiframkallende musikk.

Dop, rock og acid house

Dette er ikke egentlig en historie med så mye sex, men desto mer drugs og rock’n’roll – eller mer presist shoegazer, indie, acid house og britpop. Og det skal ikke overraskende bli en fortelling om en hedonistisk livsstil som setter sine spor.

Tenåringsutgaven av McGee spilles av Leo Flanagan, men han er gestaltet av Ewen Bremner – som i virkeligheten er rundt femti – fra tyveårene og oppover. Selv om dette unektelig er å tøye troverdigheten en smule i de lavere delene av aldersspennet, føles Bremner ikke desto mindre som riktig mann i rollen. Hans mimikkfylte spillestil harmonerer godt med filmens uhøytidelige toneleie, men han evner også å gi rollefiguren en mer dempet sårhet når det kreves. Og ikke minst er det gledelig å se skuespilleren endelig få innta en mer enn velfortjent hovedrolle.

Sell out og forsoning

Fortellingen inneholder strengt tatt flere løse tråder, men slipper langt på vei unna med det på grunn av sin hurtige rytme og assosiasjonsrike form.

I siste del roer filmen tempoet betraktelig i tråd med hovedpersonens nødvendige livsvalg, og tar også en tematisk avstikker til politikkens verden. Til tross for at det kan virke noe mindre relevant for publikum utenfor Storbritannia, er det prisverdig at man ikke har utelatt denne biten av historien, hvor deler av den hippe britpop-bevegelsen bidro til å gi Tony Blairs «New Labour» kredibilitet. Og budskapet om «sell out» til djevelen selv er så absolutt tydelig nok for oss alle.

Mot slutten vender filmen også tilbake til McGees forhold til sin far (spilt av Richard Jobson, som i sin tid var frontfigur i punkbandet The Skids). Dette dramaturgiske grepet fungerer godt – men det er likevel en svakhet at de forsonende scenene angivelig ikke stemmer med virkeligheten, også for en film som ikke akkurat påberoper seg historisk nøyaktighet.

Siden den lener seg så tungt på 24 Hour Party People og andre filmer om musikere og/eller musikkbransjen, kan ikke Creation Stories sies å være særlig original. Men den er like fullt en forfriskende og medrivende film, først og fremst rettet mot de av oss som har et lidenskapelig forhold til musikk – og i særdeleshet de av oss som i tillegg husker tiden den skildrer.