«The Velvet Underground» – Fascinerende og heftig om både bandet og den samtidige kunstscenen
5Total vurdering

Todd Haynes’ The Velvet Underground er en heftig og annerledes rockedokumentar, som også tegner et fascinerende tidsbilde fra sekstitallets eksperimentelle kunstscene i New York.

Da det ble kjent at Todd Haynes skulle lage film om det amerikanske bandet The Velvet Underground, var det nærliggende å forvente en slags «biopic» i tråd med regissørens uortodokse Dylan-portrettfilm I’m Not There og den åpenbart Bowie-inspirerte glamrockfilmen Velvet Goldmine. Men isteden har Haynes med dette laget sin første dokumentarfilm.

Annerledes arkivmateriale

The Velvet Underground forteller altså historien om det legendariske bandet med samme navn, som aldri oppnådde bred suksess mens de eksisterte på 60- og 70-tallet, men like fullt skulle bli en av tidenes mest innflytelsesrike band. Nettopp fordi de ikke ble store den gang, finnes det ikke så mange intervjuer med bandmedlemmene eller konsertopptak fra tiden de var aktive – som jo er grunnleggende bestanddeler i mange rockedokumentarer.

Gruppa var imidlertid en del av Andy Warhols The Factory, der de nærmest var husband. Det har gitt Haynes muligheten til å benytte en omfattende mengde annet arkivmateriale fra denne kunstneriske perioden i New York, inkludert eksperimentelle filmer som ble projisert under The Velvet Undergrounds konserter (som var en form for multimediaopplevelser før dette var blitt et begrep).

Tilgangen filmskaperen har fått til dette fascinerende materialet setter sterkt preg på filmen, som på grunn av denne tilnærmingen har blitt en «rockumentary» utenom det vanlige.

Bandet og kunstscenen

The Velvet Underground er sågar ikke bare en film om bandet, som så absolutt er interessant nok i seg selv, men også et portrett av New Yorks svært vitale, avantgardistiske kunstscene på denne tiden. Disse to innfallsvinklene går ikke på bekostning av hverandre, da bandet var en så integrert del av dette miljøet – og i stor grad hentet elementer og inspirasjon fra andre utforskende kunstuttrykk.

Når det er sagt, inneholder filmen også mer konvensjonelle intervjuer med tidsvitner og gjenlevende bandmedlemmer, samt med frontfigur Lou Reed (som gikk bort i 2013) og andre i arkivopptak. Men disse er ofte lagt til lydsporet, mens det visuelle materialet fra samtiden får dominere bildesiden.

Forståelige unnlatelser

Haynes vier den første delen av bandets karriere klart mest oppmerksomhet, og går ikke like detaljert inn på perioden som omfatter de to albumene deres med Lou Reed men uten John Cale, som er et sentralt intervjuobjekt i filmen.

Den femte og siste – og i mine ører noe undervurderte – studioplata Squeeze er vel på sin side ikke nevnt med et ord. Jeg tviler på at mange VU-fans vil hisse seg opp over det, siden den er mer å regne som et soloalbum av Doug Yule (som i sin tid erstattet Cale) uten Reed eller noen av de andre originalmedlemmene. Men ikke desto mindre bærer den bandets navn. Med unntak av en montasjesekvens som viser et utvalg av medlemmenes senere utgivelser, omhandler filmen heller ikke The Velvet Undergrounds gjenforeningsturné på 90-tallet. Følgelig kan det sies at den har noen mer eller mindre vesentlige unnlatelser – uten at det er en betydelig innvending.

Dette er nemlig forståelige og sannsynligvis også fornuftige valg, som gir filmen et mer helstøpt fokus på den nevnte perioden knyttet til New Yorks kunstmiljø på sekstitallet, sett i lys av bandet selv. Og filmen unngår på ingen måte å understreke gruppas betydning for ettertiden.

Med The Velvet Underground har Todd Haynes laget en heftig og annerledes «rock doc», og skapt et fengslende tidsbilde fra en høyst særegen og spennende kunstnerisk epoke.

The Velvet Underground vises på Cinemateket i Oslo hver dag i perioden 15. oktober til og med 21. oktober, og skal også vises på cinematekene i Tromsø og Trondheim. tillegg blir den tilgjengelig på strømmetjenesten Apple TV+, også fra 15. oktober.

Om forfatter

Aleksander Huser har en mastergrad i medievitenskap med fokus på filmdramaturgi fra Universitet i Oslo og Writer/Director Diploma fra London Film Academy. Skriver fast for Rushprint og Ny Tid/Modern Times Review i tillegg til Cinema.

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen