– Om man lager en bredere anlagt film, kan man nok også være gjenstand for bredere kritikk, sier regissør Dénes Nagy. I sin Berlin-vinnende debutspillefilm Natural Light skildrer han ungarske tropper på tyskernes side under andre verdenskrig, med et langsomt og dvelende filmspråk som slekter til både Tarkovskij og Béla Tarr.  

(THESSALONIKI) Med sitt dvelende, stille og nært sagt poetiske uttrykk, skiller ungarske Natural Light seg fra de fleste andre filmer om andre verdenskrig. Spillefilmen handler om ungarske soldater som kjemper for nazistene og jakter på partisangrupper i Sovjetunionen, med en ordknapp, værbitt ungarsk korporal og opprinnelig bonde som hovedkarakter.

Natural Light hadde premiere på filmfestivalen i Berlin tidligere i år, der spillefilmdebutant Dénes Nagy ble belønnet med Sølvbjørnen for beste regi. Cinema møtte den ungarske regissøren under årets internasjonale filmfestival i Thessaloniki for en prat om filmen, som for tiden er å se på norske kinoer.

– Det er naturligvis velkjent at vi var på nazistenes side under andre verdenskrig og kjempet med de tyske styrkene i Russland, og dette diskuteres mye i Ungarn. Men fokuset er hovedsakelig på to deler av krigen: Den ene er kampene ved frontlinjene, der ungarerne ble slått av russerne og svært mange soldater døde eller endte i straffeleire i Sovjetunionen. Den andre delen dreier seg om brutalitetene russerne utførte i Ungarn da landet ble okkupert av Sovjet. Mens handlingene ungarere utførte i Russland knapt har vært et tema, forteller Nagy til Cinema.

– Under kommunisttiden var dette et tabu, fordi vi var venner med russerne. Det kunne ikke skrives om at vi hadde drept russiske sivile under krigen. Først etter Sovjetunionens fall ble det mulig å undersøke disse historiene, noe man gjorde gradvis – og de siste fem til ti årene har vi omsider fått noen større bokpublikasjoner om temaet.

Ungarn er jo i en spesiell situasjon i form av å ha vært alliert med Nazi-Tyskland og deretter underlagt det også nokså fascistiske Sovjetunionen. Jeg går ut fra det er en del tabuer knyttet til dette, som gjør at det tar tid å snakke om. Gjorde dette det vanskeligere å få filmen realisert?

– Nei, jeg møtte ingen problemer ut fra tematikken, og det ungarske filmfondet støttet jo filmen. Det er riktignok en tendens innen filmstøtte i Ungarn de siste ti årene til at man prøver å få filmskaperne til å lage mer publikumsvennlige filmer. Så det eneste presset var at filmen skulle ha en mer Hollywoodsk dramaturgi, men det klarte jeg å stå imot, svarer han.

 

Positiv mottakelse

Regissøren medgir imidlertid at denne typen historier, hvor ungarerne ikke er portrettert som krigens helter, kan skape en viss friksjon i deler av samfunnet. Derfor var han engstelig for at filmen skulle møte krass kritikk, kanskje særlig fra folk som ikke hadde sett den og fra landets ytterliggående høyreside.

– Men da filmen ble sluppet i Ungarn, opplevde jeg at publikum var veldig lydhøre og åpne overfor temaet. Til dels henger det sammen med at det er en såpass kunstnerisk film, tror jeg. Om man lager en bredere anlagt film, kan man nok også være gjenstand for bredere kritikk, sier han.

Det kan vel uansett ikke ha vært så enkelt å få laget denne filmen, som neppe har et veldig lite budsjett, og samtidig er din første spillefilm?

– Det var også veldig vanskelig, og produsentene har gjort en fantastisk jobb. Det ungarske filmfondet stilte med halvparten av budsjettet, som totalt var på rundt to millioner euro – en stor sum for en debutfilm. Den andre halvparten måtte vi finne i andre land i Europa, samt det europeiske samproduksjonsfondet Eurimages. Vi var veldig heldige som fikk støtte fra dem. Men det tok flere år å finansiere filmen, det var en lang prosess.

«Slow cinema» og dokumentarfilm

Som du sier er jo dette en «arthouse»-film, og på et vis slekter den til «slow cinema»-tradisjonen til filmskapere som Béla Tarr og Andrej Tarkovskij. Fortell om dette valget?   

– Det er ikke egentlig et valg, men snarere det eneste jeg føler at jeg kan gjøre. Som filmskaper prøver jeg å følge mine instinkter og følelser. På et vis er jeg ikke en profesjonell filmskaper, i den forstand at jeg ikke kan hyres inn til å gjøre en hvilken som helst film. Etter denne filmen har jeg fått mange manus fra produsenter, men må forklare dem at jeg ikke er en slik regissør. Jeg kan kun gjøre min type filmer, med filmspråket jeg behersker, og på et vis er det en mer underbevisst avgjørelse fra min side. Som regissør er jeg heller ikke en som kontrollerer opptakene så mye, jeg arbeider mer som en dokumentarfilmskaper.

Du har jo også bakgrunn fra dokumentarfilm, i tillegg til at du har laget fiksjonskortfilmer?

– Ja, jeg observerer mer fra bakgrunnen, jeg nærmest gjemmer meg. Det er en veldig annerledes tilnærming. Og denne formen for «sakte» filmskapning er det jeg føler at jeg behersker. Men vi har jo en tradisjon for det innen ungarsk film, så det er definitivt også del av hvor jeg kommer fra, forteller Nagy.

Hvilke elementer fra bakgrunnen din innen dokumentar har vært mest verdifulle for deg i arbeidet med fiksjonsfilm?

– I spillefilmer har man en konvensjon om at hovedkarakteren skal gå gjennom en utvikling, en dramaturgisk kurve for fortellingen. Jeg har nok med meg at jeg kun observerer, og at publikum også skal forstå karakterene gjennom observasjon – mens karakterene på et vis forblir uendret. Jeg vil i hvert fall ikke tvinge inn noen forandring. Dermed har filmen en ganske annerledes dramaturgi, og dette har jeg nok fra den observerende formen for dokumentar.

Ikke-profesjonell hovedrolleinnehaver

Hvordan fant du hovedrolleinnehaver Ferenc Szabó? Så vidt jeg kan se, har han ikke spilt i noen filmer tidligere – og er kanskje ikke en profesjonell skuespiller?

– Det stemmer, han er en amatør.

Det var kanskje del av den dokumentariske tilnærmingen din?

– Absolutt. Mitt aller største ansvar var på et vis å finne denne mannen, og det henger sammen med den dokumentaraktige tilnærmingen. Å finne rett person skaper langt på vei filmen, ikke hvordan jeg gir ham regi på sett. Ferenc Szabó brukte seg selv for å forme karakteren, man kan si at han i stor grad spilte seg selv – og dermed plasserte jeg virkeligheten inn i fiksjonen, for deretter å observere denne virkeligheten, forteller Nagy.

– Det var viktig at hovedkarakteren bærer preg av å ha vært i krigen en stund under svært harde forhold. Tanken var å finne en enkel bonde fra den ungarske landsbygda, som stort sett jobber utendørs gjennom alle årstider med hardt fysisk arbeid – ganske like forhold som rollefiguren har i krigen. Da behøver man ikke forklare så mye om disse forutsetningene, det synes i ansiktet og hendene hans, i måten han ter seg på. Ferenc Szabó er en slik bonde, som lever veldig isolert til daglig. Han er sjenert og snakker lite, men bærer også med seg en stolthet om hvem han er. Jeg syntes han var veldig interessant for denne rollen – eller for å spille seg selv, på et vis.

 

Vil ikke forhaste seg

Filmen er en adapsjon av en roman, hvordan var denne prosessen? Jeg har forstått det sånn at du bare har brukt en begrenset del av boka?

– Ja, det er ikke en ordentlig adapsjon. Boka er rundt 600 sider lang, og jeg bruker bare et par-tre siden av den. Romanen følger karakteren gjennom mange år, men det er like fullt den samme karakteren som i filmen – og derfor kan det forsåvidt kalles en adapsjon. Dessuten beholdt vi bokas tittel. Jeg liker tittelen fordi betydningen ikke er så åpenbar. Men også at om man sammenligner med kunstig lys, som kan framheve det du vil for å late som du er en annen, er naturlig lys en form for lys som gjør at du ikke kan lyve om deg selv, sier filmskaperen.

Hvilken betydning har prisen fra Berlinalen for filmen og din vei videre?

– Jeg er veldig takknemlig for prisen – som ikke bare er til meg, men til alle involverte. Vi var et tett og sterkt team, så dette er ikke bare min, men vår film. Jeg håper naturligvis at prisen vil ha en positiv innvirkning for oss framover, men for hver nye film starter man likevel på null. Man har ingen garanti for at neste film blir bra – og jeg ønsker å ta den tiden jeg trenger, uten å forhaste meg. Men jeg tror ikke minst at prisen bidrar til å gi filmen et større publikum, som at den er blitt solgt til de fleste europeiske land, inkludert Norge og Hellas. Det er også noe jeg er svært takknemlig for.

Selv om han nå har gjort seg internasjonalt bemerket med sin første spillefilm, forteller regissøren at han også ønsker å fortsette å lage dokumentarer.

– Min neste film blir trolig en dokumentar. Men jeg har lyst til å gjøre fiksjon. Dette er heller ikke noe jeg opplever som så langt fra hverandre, i hodet mitt er det nesten det samme. Det er åpenbart stor forskjell på produksjonenes størrelse, samt på mange andre områder. Men for min del kan dokumentar og fiksjon også ha mye til felles.