Nicolas Cage er en særegen skuespiller som du aldri vet hvor du har. I dette lavmælte dramaet gjør han en av sitt livs beste roller.

Det er trøffelsesong på kino. Fra før har vi den glimrende dokumentarfilmen Trøffeljegerne fra Piemonte.  I Pig møter vi Nicolas Cage i rollen Rob som lever sammen med  sin trøffelgris i Oregon i USA. Debutanten Michael Sarnoski har laget et et kontemplativt drama om det emosjonelle forholdet mellom Rob og hans gris – ikke akkurat hva du forventer av Nicolas Cage.

Filmene til Nicolas Cage har opp gjennom årene vært av blandet kvalitet -fra det mest geniale til det mest forferdelige. I en periode virket det som om han tok hva som helst. I utgangspunktet trodde man at dette var på grunn av hans økonomiske problemer – en konsekvens av å ha kjøpt slott – og til og med dinosaurbein som det seinere viste seg at var stjålet. Men mest av alt skyldes nok mange uortodokse rollevalg at han rett og slett lager de filmene han selv liker.

At Nicolas Cage er en stor skuespiller er det ingen tvil om – han har en Oscar som beviser det. Han vant Oscar for beste mannlige hovedrolle for Leaving Las Vegas (1995) og har flittig vist sin bredde som skuespiller i over 100 roller i komedier som Arizona Junior 1987, The Family Man  fra 2000, Moonstruck  fra 1987 til emosjonelle dramaer som Adaption til action-thrillere som Con Air (1997) og skrekkfilmer som Vampire’s Kiss (1988), The Wicker Man (2006) og Mandy (2018).

Søker ensomheten

Rob er en mann av få ord som har forlatt alt relatert til fortiden sin etter en personlig tragedie. Han forlot kjøkkensjefrollen på en eksklusiv restaurant etter at da kona,Laurie, døde. Nå lever sammen med grisen sine nesten

Hans beste venn er en gris som hjelper ham å lete etter trøfler. De selger han til sin eneste kunde – Amir (Alex Wolff), en ung og uerfaren leverandør av luksusingredienser til eksklusive restauranter. Han er til de grader Robs rake motsetning med sin interesse for lettjente penger og sportsbiler.

Det ryktes om Robs trøffelgris. En natt blir han overfalt og slått ned i hytta – og grisen stjålet. Den skamslåtte Rob har bare én ting i tankene: å få tilbake vennen sin. Sammen med Amir bestemmer han seg for å reise til Portland for å finne grisen. Turen tilbake til byen som han forlot for femten år siden blir også et møte med hans egen fortid.

Cage tolker Rob som en tapt sjel og bruker grisens forsvinning til å bearbeide sine personlige tragedie. Det er en besettelse. Cage godt kunne ha tolket ham som en «larger than life», men han har valgt den mindre åpenbare veien. Arbeidet hans her er magnetisk, og kjemien hans med Alex Wolff er imponerende.

Sterk fortelling

Som så mange andre av Cages filmer er denne lagt fra en konvensjonell film. Det er en sterk fortelling om sorg og anger. Cage imponerende formidler det imponerende gjennom ansiktsuttrykk – uten å  ty til fysiske handlinger for å understreke følelsene.

Filmen heter kanskje Pig, men handlingen ender opp med å handle om mye mer enn bare en kidnappet gris. Selv handlingen kan høre ut som hvilket som helst hevndrama hvor hovedpersonen jakter på rettferdighet. Men Pig er ikke det. På bibelsk vis vender den det andre kinnet til. Det handler om å finne en vei gjennom et ødelagt liv og fremfor alt lære å leve med sorgen. Og ingen gjør det mede større troverdighet enn Nicolas Cage.