Fengselsfilmer er en egen sjanger. Den store friheten er en av de beste filmene innen sjangeren selv om filmen like mye er en fortelling om homofobi i etterkrigstidens Tyskland hvor homofile systematisk kriminalisert.
Den østerriksk-tyske samproduksjonen vant juryprisen i Un Certain Regard-serien i Cannes i 2021, og fikk to European Film Awards for beste kinematografi (Crystel Fournier) og beste filmmusikk (Nils Petter Molvær og Peter Brötzmann) .
Forbudet mot homofili i Vest-Tyskland varte frem til 1969.§ 175 gjorde homoseksuelle handlinger til en straffbar handling. Bare i etterkrigstiden ble 100.000 menn stilt for retten i Vest-Tyskland. Lesbiske kjærlighetsforhold ble forøvrig ikke nevnt i lovteksten.
Sebastian Meises drama om lidelse og kjærlighet begynner med overvåkingskamerabilder. Du ser en mann som har rask sex med andre menn på et offentlig toalett: Hans (Franz Rogowski) blir fersket og går i fengsel, åpenbart ikke for første gang – likegyldig tåler han fangevokternes kroppsvisitasjon og hatet til sine medfanger. Det er 1968, han har for lengst blitt vant til det hele.
Gjentakelsens kraft
Filmen tar oss så 23 år tilbake. Østerrikeren Sebastian Meise forteller ved hjelp av gjentakelsens kraft. Han forteller denne historien på tre tidslinjer, hvorav den tidligste dateres tilbake til 1945. Fra konsentrasjonsleiren går den rett bak lås og slå for Hans i den nye staten Vest-Tyskland.Filmen minnes alle de homofile fra konsentrasjonsleirene som ble glemt av historien og som forble fengslet til tross for frigjøringen fra de allierte: De ble umiddelbart ført til tyske fengsler.
I årenes løp viser han Hans i cellen, på verkstedet på jobb, gående i luftegården eller i bekmørk isolasjon. Han ignorerer stort sett livet sitt utenfor fengselsmurene. Mens verden utenfor endrer seg, forblir alt det samme for den innsatte Hans. Franz Rogowski spiller den rollen utrolig bra, med få ord og intense blikk som man kan lese håp, sårbarhet og stolthet fra.
Østerrikeren Georg Friedrich er like sterk i rollen som den innsatte morderen Viktor. Han tilhører den typen menn du helst ikke vil møte i en en mørk bakgate. Han er homofob, brutal og dypt desperat. Når Hans blir tildelt som sin nye cellekamerat, vil han kaste ham ut. Men så oppdager han konsentrasjonsleirfangenummeret som er tatovert på armen til Hans og tilbyr ham å lage en dekk-tatovering.
Skjebnefellesskap
De to mennene får et skjebnefellesskap: Mens Viktor aldri forlater fengselet, kommer Hans tilbake regelmessig. «Her fortsatt?» spør den ene. «Fortsatt pervers?» svarer den andre. Årene har satt sine spor, mens Hans rømmer inn i små seksuelle fengselseventyr, blir Viktor avhengig av narkotika. Men de tar vare på hverandre, på et tidspunkt kan de ikke lenger være uten hverandre, nesten som et gammelt ektepar. Hva som nøyaktig forbinder de to, et vennlig, omsorgsfullt, kjærlig eller seksuelt forhold, forblir åpent.
De to møtes igjen på 1950-tallet. Hans har blitt innlagt sammen med partneren Oskar (Thomas Prenn), som virkelig ser ut til å sveve mellom ham og Viktor som en skygge. Historien ender imidlertid tragisk, noe som bare binder medlidende enda mer sammen.
Den farlige friheten
Det tredje tidsnivået er når forbudet mot homofil oppheves i 1969. Hans har allerede forsonet seg med de midlertidige fengselsstraffene, selv den mørke innesperringen er i grunnen ikke en stor sak lenger. Viktor, derimot, står foran sin tredje høring, som kan bane vei for hans tidlige frihet. Gjennom årene har han funnet en flukt i heroin.
Under den følelsesmessige eskaleringen av handlingen dukker det opp et helt grunnleggende spørsmål: kan de to ødelagte mennene i det hele tatt takle friheten som venter dem der ute? I Hans tilfelle endte ikke den sosiale utstøtingen med at paragraf 175 forsvant, Viktor derimot kjenner kun post-nazistiske Tyskland fra avisene.
Den storefriheten fungerer som et deprimerende samtidsdokument, som samtidig tydeliggjør at man fortsatt kan finne lys i et annet menneske selv i det dypeste mørke. I tillegg byr den på fantastiske skuespillerprestasjoner – det hel glimrende fanget gjennom Crystel Fourniers linser og glimrende regissert av Sebastian Meise og hvor Nils Petter Molværs musikk underbygger det hele.