Kan man skildre en kommende død poetisk og filosofisk? Vel, om man er fransk kan man det, det ligger i blodet, i kulturen, for dem er slike spørsmål en del av sjelen, de er viktige og sentrale.

Emily Atef, en fransk-tysk-iransk skuespiller, produsent og regissør med 20 års og 10 langfilmers erfaring, har her laget en film som går utenpå det meste, hva gjelder eksistensialisme og grunnleggende filosofiske spørsmål.  Det gledelige er at den også er en co-produksjon, med bl.a. Norge, godt forankret av Maria Ekerhovd og hennes selskap MerFilm.

Hélène og Mathieu, et ungt par i Bordeaux, spilles av Vicky Krieps, som vi sist så i Mia Hansen-Løwes Bergman Island og Gaspard Ulliel. De rammes av den kanskje verste av alle tragedier, en snikende dødsdom.  Hun har fått en alvorlig, smertefull og dødelig lungesykdom og det setter forholdet deres på en krevende prøve. Vennenes deres beter seg underlig, avventede og patetisk elskverdige, noe som skremmer Hélène. Det er ikke hun, den døende, som er problemet i hennes øyne, det er den uegentlige oppførselen til vennene, omgivelsene, ektemannen inkludert. Han oppfører seg forøvrig som om han både eier og bestemmer over kona, i all sin vennlige omsorg.

Søker likesinnede

Gjennom Internett søker Hélène likesinnede og finner det mystiske nettstedet Mister, som viser seg å ha utgangspunkt i Norge, på Nord-Vestlandet. Hun reiser dit, mot ektemannens store protester og treffer Bent, praktfullt tolket av Bjørn Floberg, mer lukket i sitt spill enn noen gang. Han bor avsides men idyllisk langs Hjørundfjorden i Møre og Romsdal. Der får hun leie en liten hytte helt nederst ved vannet, et ombygget båthus og der endrer rollene seg radikalt.

Nå er det hun som spør og viser omsorg, mens Bent avviser det meste.  Symbolsk nok har ikke fjordkysten verken internett eller mobil-dekning, man må opp på en kolle for å få signaler og der synes det som om hele bygda samles for å konversere.

Hélène blir verre og ektemannen reiser opp til dem. Sjalusien blomster selvsagt opp og Bent fordufter. Og ekteparet er overlatt til seg selv og den smertefulle konflikten mellom å reise tilbake til Frankrike og en langsom død i velment og plagsom omsorg eller å slite seg ut i norsk ensomhet og natur, alene, sterk og eksistensielt reflektert og i balanse.

Solid håndverk

Plus Que Jamais, på norsk Mer enn noengang, er den franske tittelen, som godt kunne vært beholdt, til fordel for den mer intetsigende norske egennavn-baserte tittelen.

Manuskript og skuespill er førsteklasses, men det er også foto, klipp og ikke minst musikken, velkomponert av Jon Balke. Man hører den knapt og husker den ikke, et godt tegn på god filmmusikk. Filmen deltok i Un Certain Regard i Cannes og i hovedkonkurransen i under årets norske filmfestival i Haugesund.