Dette dramaet med Vicky Krieps i hovedrollen i en magnetisk forestilling om en keiserinne som lider av en episk midtlivskrise når hun fyller 40.

Elisabeth (Vicky Krieps) er født på feil tidspunkt i historien for uavhengige kvinner, og befinner seg fanget i et kjærlighetsløst ekteskap med en veldig travel mann som ikke har tid til henne. Riktignok bor hun i et luksuriøst palass, og mannen hennes er Fritz Joseph (Florian Teichtmeister), keiseren av Østerrike og kongen av Ungarn.

Livet hennes har tiltrukket seg kontinuerlig oppmerksomhet i flere teater-, film- og TV-produksjoner gjennom årene, inkludert skjønnlitteratur og sakprosa, animasjon, operette og ballett. I september slapp Netflix den seks episoder lange serien The Empress. Ernst Marischkas filmtrilogi fra 1950-tallet bidro til å lansere Romy Schneider til stjernestatus . Ava Gardner prøvde keiserinne Elisabeths juveler i Mayerling (1968). I Corsage skildrer Vicky Krieps henne på en imponerende måte.

Den luxemburgske skuespillerinnen som var den ulykkelige musen til Daniel Day-Lewis i Phantom Thread (2017), tåler enda mer garderobepine når hun som Elisabeth snører overdelen strammere og strammere for å oppnå den beryktede midjen på 45 cm. Corsage er fransk for korsett.

I 1887 er keiserinne Elisabeth i ferd med å fylle førti. Hun giftet seg med Fritz Joseph da hun bare var 16. I mange år har skjønnheten hennes vært den største valutaen hun hadde. Hun er utvilsomt en forfengelig kvinne, hvis selvstraffende regime for å opprettholde en vepselignende midje har ført til en spiseforstyrrelse og korsett som gir henne blåmerker.

Tittelen symboliserer også hennes dekorative rolle som trofékone til keiser Franz Joseph (Florian Teichtmeister). Filmen viser hennes midtlivskrise, hvorpå hun bestemmer seg for å hevde sin uavhengighet i jakten på nytelse langt fra Habsburg-domstolens gransking. Hun reiser over hele Europa, besøker venner og tidligere elskere.

Skjønnhet og forfengelighet

I biografiske filmer er det ofte en utfordring å skille sannhet fra fiksjon. Kreutzer ber ikke publikum om å dissekere hva som er ekte og hva som ikke er det. Hun ber seeren se en kvinne bundet i et patriarkalsk samfunn hvis rastløse ånd og selvstendighet stadig blir knust under vekten av forventningen om å tilpasse seg til det som ble ansett som akseptabel oppførsel.

Elisabeth er en så særegen heltinne i sitt intellekt (hun skrev poesi og studerte gresk), en selvdestruktivt opprører i tillegg til at preges av egenrådighet og narsissisme. Hun bor i et forgylt bur. Kreutzer avslører på en smart måte hvor råttent det hele er – palasset en blanding av ekstrem luksus og råtnende vegger med avskallet maling.

Kvalt av et rigid system

Vi opplever Elisabeths økende ubehag mens hun hele tiden insisterer på at korsettene hennes skal knyttes tettere og tettere – en historisk godbit fra virkeligheten – som gjenspeiler hvordan hun følte seg stadig mer kvalt fra de rigide kravene til hennes kongelige rolle.

Manusforfatter og regissør Marie Kreutzer er mindre interessert i fakta om Elisabeths liv. Hun er mye mer opptatt av de emosjonelle sannhetene om livet hennes.

Kreutzer ignorer av de tradisjonelle reglene i en biografisk film -noe som vil gjøre noen historikere rasende, men gleder fansen av materiale som Sofia Coppolas Marie Antoinette (2006) og Pablo Larrains Spencer (2021).

Krieps er enorm som Elisabeth -en kvinne som sparker tilbake mot et vanvittig, kvinnefiendtlig system. Marie Kreutzers film er tragisk og poetisk, men først og fremst en fremragende film.