Jubilanten Joan Collins er et fenomen i seg selv, nærmest som et gjenlevende emblem på studiotidens Hollywood, som med største selvfølgelighet markerer seg i mediebildet blant dagens unge celebriteter.

Joan Collins nådde aldri virkelig stjernehimmelen som ung skuespiller under langtidskontrakt med selskapet Twentieth Century-Fox i den gylne æraen, men etter at hun i moden alder utmerket seg især i fjernsynsføljetongen Dynastiet (1981-1989) braket det fullstendig løs. Joan Collins har bekjempet aldersbarrierer og vært kvinnelig på sine egne premisser. «One should never trust a woman who tells one her real age. A woman who would tell one that would tell one anything», påstår forfatteren Oscar Wilde, et utsagn Joan Collins viser til i selvbiografien Past Imperfect fra 1983.

Det er et paradoks at jeg skriver om en fødselsdagsjubilant uten å fastslå alderen hennes, men det er også et virkemiddel for å vise til det at hun fremstår som ungdommelig og aldersløs på sin måte. Det er det levde livet og nuet som teller. I 2022 kom den sprakende dokumentaren This Is Joan Collins på TV og strømmetjenester; i Norge er den blant annet å finne på Filmotekets sider. Livet hennes har så visst vært innholdsrikt.

Englands største håp

Joan Collins vokste opp i London i en showbiz-familie gjennom flere generasjoner, og faren drev i kompaniskap et velrennomert teateragentur. Moren var anglikansk brite og faren, som skal ha vært streng, var av dels irsk og dels jødisk herkomst. Hun begynte å opptre allerede som barn, og startet på prestisjetunge The Royal Academy of Dramatic Art da hun fortsatt var i tenårene. Den gang foraktet hun filmmediet som mindre seriøst for en ordentlig skuespiller, men da hun etter kort tid ble oppdaget som fotomodell meldte bransjen ved konglomeratet The Rank Organisation interesse. Joan Collins gikk raskt til filmen. Vanskelig var det å kombinere studiene med innspillinger, og hun ble derfor etter kort tid utøvende filmskuespiller på heltid.

Faktisk tok det flere tiår før hun igjen stod på en teaterscene. Pressen hauset henne opp som Englands største håp siden Jean Simmons, sammenlignet henne med Ava Gardner, Lauren Bacall og Jane Russell – og priste utstrålingen hennes. Joan Collins ble sett på som tenåringsutgaven av Ava Gardner og Englands svar på Marilyn Monroe. Snart fikk hun muligheten til å spille i mer internasjonale, engelskspråklige produksjoner, noe som hurtig ledet henne til Hollywood. Realismen på film hadde flere respektive retninger som i Frankrike på tredvetallet, Italia på førtitallet, og dels USA gjennom film noir, men også i Storbritannia især på femtitallet – og Joan Collins medvirket med ekthet, dybde og oppriktighet i flere av disse britiske filmene. Et par av dem, Gordon Parry og Lewis Gilberts suverene Cosh Boy fra 1952, samt Lewis Gilberts hardkokte The Good Die Young fra 1954, er i skrivende stund å finne på strømmetjenesten Netflix.

Alexis i Dynastiet

I dag kjenner imidlertid de fleste Joan Collins gjennom rollen som antagonisten Alexis i såpeoperaen Dynastiet, ekskonen til finansfyrsten Blake Carrington, som en gang bedro sin mann med arkitekten på eiendommen hans, ble forvist og fratatt samværet med barna deres, og som med kvessede klør vender tilbake for å knuse eksmannen med stor lidenskap. Med Joan Collins’ Alexis klatret den tidligere tamme føljetongen raskt opp på seerbarometrene. Alexis var en sofistikert intrigemaker med snert og humor, akkurat det elementet showet manglet – og som den allerede veletablerte konkurrenten Dallas (1978-1991) hadde med sin erkeskurk J.R.

Forskeren Jostein Gripsrud skrev i verket The Dynasty Years: Hollywood Television and Critical Media Studies fra 1995 at: «Joan Collins obviously contributed greatly to the particular appeal of her character. Her excessive, stylized acting added the ironic, humorous sense not only to the Alexis character, but also to the serial itself.» På toppen av det hele poserte den modne trebarnsmoren Joan Collins for herrebladet Playboy, og som selverklært feminist proklamerte hun at det var et ledd i kvinnekampen mot aldersbarrierer.

Samme år vant Collins Golden Globe for TV-rollen, og takket Sophia Loren for at hun ikke tok imot tilbudet om å spille den. Et mønster ved Joan Collins’ karriere helt fra den tidligste tiden i Hollywood var at hun ofte opplevde å ikke være førstevalget til de rollene hun fikk. Hun ble trukket inn i prosjekter andre ikke hadde mulighet til å ta på seg. Også navn som Elizabeth Taylor og Raquel Welch hadde vært foreslått for rollen som Alexis.

Gjennombruddet med Land of the Pharaohs

Selv om Joan Collins ikke helt nådde opp i Hollywood på 1950-tallet, og raskt ble glemt og oversett på 1960-tallet, hadde karrieren hennes en slags mindre påaktet parallell til kjente Elizabeth Taylor, en skuespiller Collins alltid satte høyt. I forhold til de store kvinnelige stjernene på femtitallet, som Elizabeth Taylor, Audrey Hepburn og Marilyn Monroe, står imidlertid Joan Collins i en særstilling som en skuespiller med en enorm spennvidde i uttrykket. Hun mestret både det å vise uskyld så vel som sex-appeal, og hennes måte å vise kvinnelighet på vekslet dertil mellom mottagelighet og dominans. Denne fleksibiliteten er spesiell for Joan Collins. Joan Collins’ gjennombrudd på verdensbasis kom med Howard Hawks’ Land of the Pharaohs fra 1955, en gigantisk, episk film med handling lagt til fordums Egypt, som har fått en fremtredende kultstatus i ettertiden.

Filmen er også å finne på DVD med et levende kommentarspor ved kjenneren Peter Bogdanovich. Imidlertid byr verket egentlig på Joan Collins’ svakeste rolleprestasjon. Som den grådige og onde Nellifer som går over lik for å få det som hun vil, fremstår Collins som «den peneste og mest populære jenta i klassen som gjør et nummer ut av seg selv i hovedrollen i en skoleforestilling.» Danny Peary skriver i Cult Movies: The Classics, the Sleepers, the Weird and the Wonderful fra 1981, at «It appears that Hawks disliked this character so much that he didn’t take the time to explore what was going on inside her, thus stranding Joan Collins, not an accomplished actress to begin with, in a very underdeveloped (no pun intended) role.» Figuren Nellifer var opprinnelig offer for menneskehandel, og denne nedverdigelsen hun derved hadde opplevd kunne i større grad vært brukt som bakgrunn for hennes grufulle gjerninger i fortellingen.

Filmen som ble innspilt i Roma for Warner Brothers, ledet derimot Joan Collins til en kontrakt med Twentieth Century-Fox, og rollen som hoffdamen og rivalinnen til Bette Davis’ dronning Elizabeth I.

I Henry Kosters spektakulære The Virgin Queen fra 1955, og en langt på vei bedre skuespillerprestasjon fra jubilantens side. Filmen ble etterfulgt av Richard Fleischers påkostede The Girl in the Red Velvet Swing samme år, en tittelrolle Marilyn Monroe nektet å gjøre, om den virkelige første supermodellen i fotografiets barndom, Evelyn Nesbit. En historie om et sjalusidrap som rystet USA. Denne hovedrollen hadde vist seg som ettertraktet etter at Monroe hadde takket nei, og Collins var selv gledelig overrasket over at hun vant den. Under innstuderingen trente hun på å snakke med amerikansk aksent med skuespilleren Jeffrey Hunter, og Collins mestret siden disse ulike dialektene. Da hun skulle portrettere Alexis i Dynastiet overbeviste hun imidlertid produsenten Aaron Spelling om å la figuren være britisk, noe som skulle vise seg å passe utmerket da.

Sea Wife og The Wayward Bus

Joan Collins kunne ha fått et stort gjennombrudd som troverdig skuespiller da italieneren Roberto Rossellini valgte henne til rollen som nonne i filmen Sea Wife fra 1957, etter å ha sett henne i The Girl in the Red Velvet Swing. Valget latterliggjorde særlig britisk presse, på bakgrunn av Land of the Pharaohs der Collins hadde flagret rundt i sparsommelige gevanter og med bar mage – da sensuren hadde fordret at hun hadde en rubin i navlen.

Manuset forelå på den annen side i to versjoner. Regissør Rossellini nektet å godkjenne den utgaven Hollywood gikk for, der nonnen og helten, spilt av Richard Burton, ikke innleder et fysisk forhold. Dermed tok produksjonslederen Bob McNaught plutselig over prosjektet, til den kvinnelige hovedrolleinnehaverens store skuffelse. Joan Collins hadde lest seg opp på katolisismen og besøkt et kloster i Chelsea der hun lot seg rive med av hvor lykkelige og fornøyde nonnene hadde virket på henne. Robert Rossens Island in the Sun fra 1957 var derimot banebrytende som en tidlig film som viste kjærlighetsforhold på tvers av hudfarge. I både Sea Wife og Island in the Sun, fremstår Joan Collins som skjønn, følsom og uskyldsren. Akkurat denne versatile egenskapen ved henne som skuespiller har imponert meg, for i senere filmer som Quentin Masters’ The Stud fra 1978 og Gerry O’Haras The Bitch fra 1979, fremstår ikke Collins bare seksuelt utfordrende, men virkelig dominerende i så måte.

Ved siden av Sea Wife byr Victor Vicas’ hverdagsrealistiske The Wayward Bus, etter en roman av John Steinbeck, på Joan Collins beste rolleprestasjon. Hun mottok flere gode anmeldelser for rollen tross at filmen i sin helhet ikke slo helt an. The Wayward Bus finnes i et begrenset opplag på Blu-ray fra Twilight Time, og byr på en ubehøvlet Joan Collins med bustede hår, minimalt sminket, med poser under øynene og flekkete morgenkåpe i mange scener. Som komedieskuespiller skjøt Collins også blink i samspill med Paul Newman og Joanne Woodward i Leo McCareys Rally Round the Flag, Boys! fra 1958.

Cleopatra og drømmen som brast

Joan Collins fungerte likevel gjennomgående i roller som støttefunksjon for mannlige helteskikkelser, og hun var som hun selv konstaterte sjelden førstevalget, men andre- og tredjevalget etter at mer etablerte skuespillernavn ikke kunne stille. Da planene om en filmatisering av historien om den egyptiske dronningen Kleopatra forelå på slutten av femtitallet, pusjet derimot daværende sjef for Twentieth Century-Fox, Buddy Adler, henne frem. I startfasen skulle produksjonen som lenge var å regne som verdens dyreste film, ha et langt mindre budsjett. Da ville Joan Collins med sin kontrakt vært en bra deal for selskapet, samtidig som de endelig kunne gjort en stor stjerne ut av henne. Collins trente med en danselærer for å bevege seg slik det høvet seg en egyptisk monark, og gjennomgikk flere kostyme- og sminkeprøver, foruten flere prøvefilminger.

Ifølge produsenten Walter Wanger som nedtegnet produksjonsprosessen var hun dessuten «syk» etter å få rollen. Mange skuespillere ble vurdert, før selskapet valgte den mindre motiverte Elizabeth Taylor som krevde én million dollar for å påta seg oppgaven – en revolusjonerende sum for en filmstjerne den gang. Under innspillingsperioden av den endelige produksjonen, som på alle måter hadde akselerert prismessig, holdt Elizabeth Taylor på å avgå med døden.

Twentieth Century-Fox bragte igjen navnet Joan Collins på banen, men av beundring og respekt for den dødssyke – tok Collins det som hadde skjedd svært tungt. Taylor frisknet likevel til, og selv om Collins kunne ha spilt Nilens dronning – ble den ferdige filmen heller ingen umiddelbar suksess da den nådde kinoene. Joan Collins hadde tittelrollen i Raoul Walsh og Mario Bavas episke Esther and the King fra 1960, men heller ikke denne filmen, som kjæresten Warren Beatty hadde frarådet henne å spille i, ble en fulltreffer.

Et prosjekt hun kom til å angre på at hun ikke tok imot, var filmatiseringen av D.H. Lawrences Sons and Lovers. I dette tilfellet hadde hun latt seg påvirke av Warren Beatty som mislikte fortellingen. Utover sekstitallet ble Joan Collins mer og mer glemt. For fjernsynet medvirket hun likevel i flere produksjoner, og en episode som «City on the Edge of Forever» med henne i den originale kultserien Star Trek (1966-1969) ble en av de mest populære av sitt slag.

Senere høydepunkter

En svært vakker spillefilm i den senere delen av Collins’ karriere er Quest for Love fra 1971. Filmen er å finne i en restaurert versjon på DVD, og hun spiller samme rolle i to parallelle, men forskjellige utgaver av et likt tidsunivers. Hun kom til å medvirke i flere britiske horror-filmer etter dette, som Jimmy Sangsters stilsikre Fear in the Night fra 1972 som for tiden ligger ute på Netflix. Med The Stud og oppfølgeren The Bitch, fikk Joan Collins et stort kommersielt gjennombrudd som modent sex-symbol. Filmene er å få tak i et begrenset opplag på Blu-ray fra Screenbound Pictures.

Selv mislikte hun valget av tittelen The Bitch i det lengste, spesielt i markedsføringen som koblet navnet hennes til tittelen. Filmskuespilleren Kirk Douglas påpekte at hun endelig var blitt stjerne, og hun svarte med å spørre ham om han kunne tenke seg å på samme måte bli koblet til det å være en morder om det var det han selv spilte i en film. Erotiske scener skulle bidra til å selge begge disse filmene, og verkene ble de største kassasuksessene i Storbritannia siden tilfellet James Bond gjennom mange år.

Joan Collins følte selv det var på tide å knekke alderstabuer for kvinner, og fulgte det hele opp med rollen som Alexis i Dynastiet og ved å stille opp for Playboy. En av mine favorittfotografer, George Hurrell, som var en av to som smakfullt portretterte Joan Collins for herremagasinet, priste hennes klassiske evigunge star-quality, og hennes ibenholt-hår mot hennes elfenbenshvite hud. I årene etter Dynastiet vakte Joan Collins oppmerksomhet som skuespiller i Kenneth Branaghs In the Bleak Midwinter fra 1995 og ved å parodiere sitt eget image i Brian Levants prequel-film The Flintstones in Viva Rock Vegas fra 2000. Nylig medvirket en gnistrende Joan Collins med bravur som erkehertuginne Alexandra av Oxford i den amerikanske føljetongen The Royals (2015-2018) fra kanalen E!

Kvinnekamp

Med unntak av Shirley MacLaines bøker, som har et spirituelt perspektiv, har jeg ikke beskjeftiget meg i særlig stor grad med skuespilleres selvbiografier. Dertil har jeg opplevd Joan Collins som en kvinne som «slenger vel mye med leppa» når hun uttaler seg om kolleger i medieverdenen i klipp fra sine shows og i TV-studio. Så jeg reserverte meg inntil nylig for å lese tekstene hennes, men bøkene hennes som nevnte Past Imperfect og fortsettelsen Second Act fra 1996, byr på rikholdige og levende skildringer. Det var rett og slett veldig spennende å lese om opplevelsene hennes. Ikke minst om den gang hun råkjørte med en beruset James Dean bak rattet i hans sølvfargede Porsche, eller da hun forsiktig på et utested nærmet seg en sivil og sjenert Marilyn Monroe som advarte henne mot mennene i bransjen.

De mange ydmykelsene Joan Collins i det hele tatt har opplevd fra menn i livet sitt, forklarer også hvordan hun er blitt såpass hardtslående i media. Joan Collins’ første ektemann som også var skuespiller, ville selge henne for titusen pund for en natt med en arabisk sjeik mens han selv skulle få se på akten. Da Collins fikk sitt gjennombrudd i Land of the Pharaohs truet ektemannen med å selge bilder han hadde tatt av den lettkledde konen til media, dersom hun ikke gav ham formuen hun hadde i smykker, og da hun ankom Hollywood saksøkte han henne for underholdningsbidrag – et søksmål som endte med et forlik og en engangssum.

Å kritisere eller henge ut tidligere arbeidsgivere er ikke alltid et smart trekk, men Joan Collins’ tidlige beslutning om å ikke ligge seg til roller, men å derimot ha sex med hvilke menn hun ville for gledens skyld, står det i hvert fall virkelig respekt av.

At hun allerede med sin første selvbiografi hadde mot til å skrive om det hun hadde opplevd av sexpress i Hollywood, har gitt meg sansen for henne. Filmselskapets gråsprengte og gifte sjef Buddy Adler ville gjøre Collins til deres største stjerne mot at hun var «nice» mot ham til avtalte tidspunkter et par ganger i uken. Hun henviste ham til agenten sin, hvorpå Adler syrlig komplimenterte henne for hennes humoristiske sans. Produsenten – og i lange perioder studiosjefen – Darryl F. Zanuck presset henne mot en vegg under innspillingen av Island in the Sun og skrøt av sin seksuelle utholdenhet, størrelsen på kjønnslemmet sitt og sin mannlighet, i motsetning til de unge mennene Joan Collins foretrakk. Styreformannen Spyros Skouras jaget så Collins rundt skrivebordet under castingen og forberedelsene til prosjektet Cleopatra. Glamorøse Joan Collins bedriver på sin måte kvinnekamp. Hun har bekjempet aldersbarrierer og hun er glad i menn så lenge hun kan velge dem selv. Joan Collins er et gjenlevende, lysende ikon fra filmens gullalder.