Greta Gerwigs «Barbie» er en høyst leken og fargerik film, som også rommer en nokså skarp satire om kampen mellom kjønnene – om enn på den moderne kapitalismens premisser.

Det er mye å mislike ved tiden vi lever i, også utover de helt åpenbare truslene som krig og stadig tiltagende klimakatastrofe. Vi har i tillegg kommet til et punkt hvor kapitalismen ikke bare har blitt den nært sagt eneste tenkelige formen for samfunnsstruktur, men en integrert og selvfølgelig del av det aller meste vi omgir oss med.

Kulturuttrykk er naturligvis intet unntak – og om man skulle prøve å kritisere kapitalismen, må det nesten gjøres på kapitalismens premisser. Noen vil også mene at det samme gjelder patriarkatet, men her er nok meningene hakket mer delte.

Fordi vi fortjener det?

Slik sett er Barbie på flere måter en film for vår tid. En storfilm fra leketøyskonsernet Mattel viet deres egen dukke, som formodentlig både vil være innbringende i seg selv og fungere som fornyet og utvidet reklame for leketøysproduktene. Og ikke nok med det: Det snakkes om et slags «Mattel Cinematic Universe», der øvrige produkter – eller «brands», om man vil – fra selskapets leketøyskatalog vil få tilsvarende filmatisk behandling.

Den betydelige jokeren i dette prosjektet er dog at filmen er skrevet (med partneren Noah Baumbach) og regissert av Greta Gerwig, som har befestet seg på begge sider av kamera som den etter hvert fremste eksponenten for amerikansk uavhengig film, med alt det innebærer av integritet og kredibilitet. Åh, så ironisk? Både ja og nei.

Men så er da også Barbie-dukken selv full av paradokser: Et mangeårig opphav til usunne og uoppnåelige skjønnhetsidealer for unge jenter, men også til progressive ideer om hvilke mål jenter og kvinner kan sette seg. En dukke, eller snarere en serie av dukker, som har utviklet seg i takt med tiden og endatil ligget i forkant på noen områder – samtidig som det unektelig også er noe nostalgisk, konservativt og ikke så rent lite gammeldags ved Barbie og den mannlige motparten Ken.

Leketøy og virkelighet

Gerwig vet imidlertid å benytte seg av disse motsetningene, og gjør det med stort hell.

Den utpreget postmoderne og satiriske filmens hovedperson er den klassiske – eller nærmere bestemt «stereotypiske» – Barbie, i Margot Robbies blonde og betagende skikkelse. Barbie-verdenen styres av kvinnene, som i tråd med dukkene så godt som alle heter Barbie, men har forskjellig utseende og ditto egenskaper. Men her er naturligvis også Ken, gestaltet av en tilsvarende blond og betagende Ryan Gosling, samt en rekke andre hankjønn med (og en uten) samme navn.

Plutselige tanker om døden skal imidlertid få Barbie til å begi seg over til den virkelige verden, med Ken på slep. Og med det skal naive illusjoner briste – som for Kens del dreier seg om at matriarkatet ikke er den eneste tenkelige samfunnsformen, og muligens heller ikke den mest optimale.

I tillegg kommer firmaet Mattel selv på banen, her under ledelse av Will Ferrell, for å stoppe den uheldige interaksjonen mellom leketøy og virkelighet.

Lekent, ironisk og inderlig  

I den grad det er ironisk at Gerwig lager film om Barbie, er filmskaperen åpenbart klar over dette – og leker seg frydefullt med alt den ikoniske dukkeserien representerer, på godt og absolutt også vondt.

Ikke desto mindre evner filmen å bevare en viss inderlighet og følelse av kjærlighet til Barbie-universet midt i all ironien og satiren. Dette aspektet kan ha gjort Mattel ekstra medgjørlige, selv om jeg heller ikke blir overrasket om «selvironi» heretter vil dukke opp hyppigere blant ulike storkonserns kjerneverdier. (Jeg tror dog ikke at det vil fungere like godt for alle typer selskap, eksempelvis er det neppe å anbefale DNB eller Equinor.)

Barbie er blitt en leken, forfriskende og på alle vis fargerik mikstur av komedie, eventyr og samfunnssatire, der også skuespillene synes å storkose seg i rollene. Blant disse skal den fortreffelige Robbie fremheves i særdeleshet, som et perfekt valg til hovedrollen.

Filmen er både smart og morsom, og det er ikke minst gledelig å se hvor direkte den diskuterer konsumerisme, representasjon og særlig kjønnspolitikk, på en måte som vil kunne treffe flere aldersgrupper.

Likevel er det vanskelig å komme utenom at denne kritikken tar form av en hyperkommersiell og leketøysselgende film, altså kapitalismekritikk på den moderne kapitalismens premisser. Men vi må vel ta til takke med hva vi kan få i så henseende, og det er ikke tiden vi lever i som skal anmeldes her (Siden du spør: Terningkast 2). Og Barbie rommer like fullt flere sympatiske – for ikke å si subversive – budskap som sjelden finner en innpakning med så bredt nedslagsfelt.

Kanskje er det også slik revolusjonen en dag skal kunne selges?