Den nye biografiske filmen om Israels kjente statsleder, som også bærer Golda Meirs fornavn, og som skildrer en av de viktigste israelske politikerne etter den 2. verdenskrig, er både stilfull, godt formulert og inspirerende, men også mangelfull og irriterende.
Filmen er konsentrert rundt hennes og generalenes krigsoverlegninger mot Egypt og Syria i 1973. Den forutsetter på mange måter at tilskueren kjenner godt til henne og problematikken i disse årene, men hvem gjør vel det?
La oss rekapitulere litt om hvem hun var. I følge Dag Leraand i Store norske leksikon var Golda Meir Israels fjerde statsminister og en av landets grunnleggere. Etter å ha vært arbeidsminister og utenriksminister, ble hun statsminister i1969. Hun ble beskrevet som «jernkvinnen» innen israelsk politikk, flere år før uttrykket ble assosiert med den britiske statsministeren Margaret Thatcher.
Hun ble født Golda Mabovitz i en fattig familie i Kiev i Det russiske keiserdømmet (senere Ukraina) i 1898. Da hun var åtte år gammel, emigrerte familien til Milwaukee, Wisconsin. Der møtte hun Morris Meyerson, som hun senere giftet seg med.
Kort tid etter bryllupet dro hun på en innsamlingsaksjon for staten Israel, noe som førte henne rundt i hele USA. I 1921 emigrerte ekteparet til Palestina.
Der levde de i en kibbutz fram til 1924. De bodde en kort tid i Tel Aviv og flyttet siden til Jerusalem, der de fikk to barn. I 1928 ble hun valgt inn i Women’s Labour Council of Histadrut. Dette krevde at hun flyttet til Tel Aviv. Golda og barna flyttet, men Morris ble igjen i Jerusalem. Golda og Morris gled fra hverandre, men skilte seg aldri. Ektemannen døde i 1951.
Golda Meir ble gradvis mer involvert i den sionistiske bevegelsen. På slutten av den andre verdenskrig tok hun del i forhandlingene med britene som resulterte i opprettelsen av staten Israel. Hun var en av de 24 personene, hvorav kun to var kvinner, som i 1948 skrev under Israels selvstendighetserklæring. Det første israelske passet ble gitt til Golda Meir, og hun kunne reise til USA for å samle inn penger til den nye nasjonen. Da hun vendte tilbake, ble hun landets første ambassadør i Sovjetunionen, der hun var stasjonert en kort tid før hun ble minister for Arbeiderpartiet.
Etter at hun flyttet til Tel Aviv i 1924 hadde hun flere forskjellige verv i sin fagforening og i kommunale nemnder. Hun ble valgt inn i det israelske parlamentet Knesset i 1949 og satt der uavbrutt frem til 1974. I løpet av denne perioden var hun både arbeidsminister (1949–1956) og utenriksminister (1956–1966). I forbindelse med sistnevnte verv skiftet hun navn til det mer hebraiske navnet Meir (som betyr å opplyse) i 1956.
Yom Kippur-krigen
Hun ble statsminister i 1969, men hennes regjering var splittet av interne stridigheter mellom de forskjellige koalisjonspartiene. Disse stridighetene, flere strategiske feilberegninger og mangelen på lederskap er blitt kritisert som noe av årsaken til Yom Kippur-krigen. Det er denne filmen dreier seg om. Yom Kippur-krigen ble overraskende nok startet under jødenes berømte høytid og er betegnelsen på den fjerde arabisk-israelske krigen. Den pågikk i oktober 1973 og ble utkjempet mellom Egypt og Syria og andre arabiske stater på den ene siden og Israel på den andre. Krigen begynte etter et samordnet egyptisk-syrisk angrep på Israel 6. oktober og endte med en våpenhvile, etter Nixons utenriksminister Kissingers initiativ, 19 dager senere. Kissinger fremstilles meget troverdig, og bruken av autentiske dokumentaropptak er her fremragende utført. Israel ble av de arabiske statene ansett som hovedfienden i kraft av sin eksistens og sine territoriale krav og Kissinger, som etter eget utsagn først og fremst var amerikaner, dernest utenriksminister og deretter jøde, måtte balansere dette hårfint.
I kjølvannet av München-massakren under Sommer-OL i 1972 appellerte Meir til verden for å «redde våre innbyggere og fordømme de unevnelige kriminelle handlingene som er blitt begått mot den jødiske stat». Rasende på det som hun oppfattet som mangel på global innsats, beordret hun etterretningstjenesten Mossad til å spore opp og likvidere medlemmer av Svart september og PFLP-agenter som de trodde hadde deltatt i massakren. Denne operasjonen er blitt kalt Guds hevn og ble kjent etter at de myrdet en uskyldig mann på Lillehammer (kjent som Lillehammer-drapet). Mye av denne informasjonen savnes i filmen, i særdeleshet årene hvor staten Israel ble dannet. Hennes berømte forsvarsminister Moshe Dayan, mannen med den svarte øyelappen, er selvsagt tilstede i filmen, men fremstilles merkelig blek og tafatt i forhold til hva vestlige medier skildret ham som, i denne tiden.
Golda Meir trakk seg i 1974 som statsminister og ble etterfulgt av Yitzhak Rabin. Hun døde av virushepatitt etter at hun hadde kjempet mot lymfatisk kreft i tolv år, noe filmen også inngående skildrer, i en alder av 80 år.
Solid Helen Mirren
Golda Meir spilles av Helen Mirren med fremragende innlevelse og troverdighet, så godt sminket og kostymert at man tar feil av henne og originalen! Hennes generaler er også alle troverdige, men filmen lider under at krigsrådet opptar for mye plass, i forhold til overlegningene i regjeringen og parlamentet. Om de siste får vi vite fint lite, og det er avgjørende for at vi helt skal akseptere fremstillingen av Meirs tro og tvil i de avgjørende øyeblikkene.
Skuespillerinstruksjon og produksjonsdesign er godt håndverk, musikkbruken likeså, mens fotograferingen er ujevn, delvis for mørk og uklar, delvis for «dokumentarisk» i enkelte avsnitt. Men det er på manussiden det svikter mest, vi skulle gjerne ha visst mer om hvordan Meirs politikk ble utformet og imøtegått!
Det gjenstår også å spørre om ikke dette stoffet hadde gjort seg bedre som en strukturert fjernsynsserie. Som kinofilm mangler den både humor og spenning, to av de viktigste bærebjelkene i en tradisjonell kinosal.