The Exorcist: Believer evner å påkalle mange av kreftene som har gitt William Friedkins film sin velfortjente klassikerstatus.
Nylig avdøde William Friedkins The Exorcist fra 1973, med manus av William Peter Blatty basert på hans egen roman, satt i sin tid besøksrekorder og har blitt stående som en av tidenes beste grøssere. Derfor skulle det vel bare mangle at den har fått sin andel oppfølgere.
I 1977 kom John Boormans Exorcist II: The Heretic, mens Blatty selv regisserte The Exorcist III fra 1990. Senere tilskudd har vært Renny Harlins Exorcist: The Beginning fra 2004 og Dominion: Prequel to the Exorcist av Paul Schrader året etter.
Premiereklare The Exorcist: Believer er på sin side en direkte oppfølger til den opprinnelige filmen. Regissør og medmanusforfatter er David Gordon Green, som tidligere har laget andre typer filmer som George Washington (2000) og Pineapple Express (2008), og som stod for den respektfulle Halloween-gjenopplivingen med samme tittel fra 2018 samt de to påfølgende Halloween Kills (2021) og Halloween Ends (2022). Ytterligere to Exorcist-filmer av Gordon Green skal også være under planlegging.
Dobbel besettelse
Som Friedkins klassiker begynner The Exorcist: Believer med en prolog. Her introduseres vi for filmens hovedkarakter Victor Fielding (Leslie Odom Jr.), men fokuset er på hans høygravide kone (Tracey Graves) som rammes av jordskjelvet på Haiti i 2010.
Tretten år senere er Victor alenefar for tenåringen Angela (Lidya Jewett), som sammen med en venninne (Olivia Marcum) plutselig forsvinner etter skoletid. Tre dager senere dukker de opp igjen, men er ikke nødvendigvis lenger seg selv. Med det bygger filmen seg opp mot en eksorsisme, der det denne gangen dreier seg om to demonbesatte unge jenter. Det innebærer dessuten et gjensyn med nå 90 år gamle Ellen Burstyn, som gjenoppliver rollen sin fra 1973-filmen.
Også i sin forvaltning av dette universet ivaretar Gordon Green mange av originalens særtrekk med fintfølelse og ærbødighet, og da ikke minst den stilmessige realismen som bidro til å gjøre The Exorcist skumlere enn mange av sine sjangerfeller. Man kan imidlertid få en fornemmelse av at filmen ikke stoler helt på denne tilnærmingen, da den litt for ofte klipper inn mer klassiske grøsserbilder, selv om disse unektelig også har sin forstyrrende effekt i positiv forstand. Men det er like fullt i sin gradvise handlingsprogresjon, der den våger å ta seg tid til de sentrale karakterene og deres dilemmaer, at filmen er på sitt sterkeste.
Religiøs propaganda?
Når det er sagt, er The Exorcist: Believer en noe overbefolket film, der ikke alle karakterene vies den plassen de muligens kunne fortjene. Det brede karaktergalleriet er formodentlig et resultat av fortellingens ønske om å vektlegge at eksorsisme finnes i så å si alle religioner. Likevel er det vanskelig å komme fra at denne overnaturlige skrekk-subsjangeren hviler tungt på vår kristne kulturarv – og at slike utdrivelsesgrøssere følgelig kan vippe over i religiøs propaganda. The Exorcist: Believer er ikke fri for synd i så måte, og kan blant annet tas til inntekt for et kristenkonservativt abortsyn.
Ikke desto mindre er forankringen i kristen tro et premiss for slike filmer, og trolig et av elementene som gjør at de ryster mange av oss. Uten djevelen og hans demoner, har man åpenbart heller ikke behov for noen eksorsisme.
Til tross for at en del innvendinger er fremmet i denne anmeldelsen, er The Exorcist: Believer et meget solid tilskudd til dette grøsseruniverset. Filmen er så avgjort både vellaget og ubehagelig, men også mer rørende enn forventet – og evner å påkalle mange av kreftene som har gitt The Exorcist sin velfortjente posisjon.