Tobias Santelmann går fra den ene suksessen til den andre. «Konvoi» er en av årets store kinosuksesser og nå kommer han i tv-serien «Veronika» – en krimserie akkurat i tide for påsken på SkyShowtime.

TV-serien «Veronika» handler om politibetjenten og to-barnsmoren Veronika Gren, spilt av Alexandra Rapaport. Tobias Santelmann har den mannlige hovedrollen som ektemannen, læreren Tomas.

Veronika sliter med et komplisert familieliv og en hemmelig tablettavhengighet. Når hun plutselig ser en død gutt foran seg, tror hun at hun har mistet forstanden. forholdet hennes til familien er preget av både kjærlighet og utfordringer på grunn av hennes personlige demoner og arbeidssituasjon.

Serien følger hennes kamp for å avdekke sannheten bak mysteriet og avsløre forbindelsen mellom uløste forbrytelser og  forhindre at morderen slår til igjen.

Virkelighetsforvrengning

–Hva var det med manuset som fikk deg til å tenke at dette var noe du ville være med på?

– Nei, det var flere faktorer ved dette manuset. Jeg har tidligere jobbet med regissøren her, Jonas Arnby, i Danmark i «Den som dreper». Så da han ringte og spurte om jeg ville ta denne rollen, var jeg ganske positiv fra begynnelsen av fordi jeg virkelig ønsket å jobbe med ham igjen. Han er en fantastisk fyr som liker å utforske. Og det er viktig.

I tillegg var det noe med dette manuset som fanget interessen min… Jo, det er en krim, men det har også et element av virkelighetsforvrengning. Eller er det egentlig det? Jeg synes de har klart å treffe denne balansen veldig godt. Jeg har lest lignende manus tidligere hvor det ikke har føltes helt… vellykket. Jeg har i alle fall prøvd å forstå det. Der har de ikke klart å balansere det riktig. Det har føltes som to veldig forskjellige elementer. Her føler jeg at det er godt integrert siden vi følger Veronika og hennes verden hele tiden. Og resultatet, når jeg har sett det, synes jeg er fantastisk gjennomført.

Veronika er en veldig visuell ser hvor det hele er fanget gjennom kameralinsene til Niels Thastum.

– Han er flink. Han er også dansk. Jonas og fotografen Niels har jobbet mye sammen. Nesten alltid når Jonas jobber, er det Niels som tar bildene. Og det merkes. Fordi de har blitt så gode venner og kjenner hverandre så godt. I tillegg er de begge danske og veldig utadvendte. Så det blir ganske livlig – på en kjærlig måte. Men når danskene setter i gang, smeller det. Svenskene og nordmennene blir litt forbløffet. Men så forstår man at det bare er måten de kommuniserer på. Og det er bare kjærlighet. Men bildene er virkelig fantastiske i serien.

Føler seg malplassert

– Hvordan vil du beskrive karakteren din, Tomas?

–Tomas er en lærer som også leder et kor ved siden av. Han liker å dra på fluefiske for å få litt alenetid. Det er hans «frirom». Han prøver å holde familien over vannet så godt han kan. Tomas føler at Veronika er den tyngste byrden i familien som han prøver å støtte opp. Han prøver å få henne til å være mer tilstede, spesielt med de to barna. Men det er en kamp for henne, med alt hun sliter med på jobben og alt annet. Så for ham er dette en utfordrende tid. Kanskje begynnelsen på en livskrise når serien starter. Han vet veldig lite om hva som egentlig foregår med Veronika, både hjemme og på jobb. Men det blir gradvis tydeligere for ham. Alt i alt er han en familiemann som ønsker å holde sammen på familien. Han er en nordmann som har flyttet til Sverige, giftet seg og fått barn. Og han føler seg litt malplassert.

Zen-aktig fluefisker

Tobias Santelmanns jobb med karakteren Tomas har ført til at han nå har fått seg en ny hobby som er som balsam for sjelen i en rolle hvor han også legger igjen noe av seg selv:

– Alle kan kjenne seg igjen i nære familiære relasjoner. Man tar med seg det man har med seg fra sin egen bagasje. Man må tilpasse seg og justere når det trengs. Det største jeg måtte sette meg inn i denne gangen var fluefiske. Selv om vi ikke ser mye av det i serien, var det viktig for meg å kunne det skikkelig. Så jeg har tatt fluefiskekurs og tilbrakt timer alene i marka for å øve på kastene. Og det har vært helt fantastisk.

– Har du fått noe fisk da?

– Jeg har fått fisk, men jeg har ikke tatt dem opp. Så de får leve videre. Det er en annen form for fiske med fluefiske. Det er en zen-aktig følelse ved det, på en helt annen måte enn vanlig fiske med sluk. Så jeg har trivdes veldig godt med det. Nå har jeg fluefiskeutstyr på loftet og er klar for en ny sesong.

Den skumle bygda

– Dette er en krimserie som utspiller seg på landsbygda. Hvorfor tror du denne settingen egner seg så godt for krim?

– Uten å trekke paralleller til hva som har skjedd i Norge de siste årene, tror jeg at krim passer godt på små steder nettopp fordi alle kjenner alle. Så når det skjer noe der, blir det på en måte mer skremmende eller ubehagelig.

I en storby kan man være nabo med noen uten å vite det fordi det er så mange mennesker. Man har ikke oversikt. Så om noen bor i fjerde etasje i nabohuset, vet jeg ikke hva de driver med. I en liten bygd kjenner alle hverandre. Da jeg vokste opp, visste foreldrene mine om alt som skjedde på fotballbanen før jeg syklet hjem. Alle kjenner alle. Det har fordeler og ulemper. Når noe skjer, hvis det skjer noe med en familie eller en relasjon, er bygda der for å støtte fordi alle kjenner alle. Man vet hvem som jobber hvor, hvem som er barna til hvem.

Elsker krim

– Hva er ditt egent forhold til krimsjangeren?

– Denne serien slippes rett før påsken, premiere den 22. mars, med to episoder først og deretter to til en uke senere, så nesten halvparten av sesongen er ute innen påskeuken.

Jeg vokste opp med påskekrim. Foreldrene mine samlet seg kvelden før siste episode, og gjettet på hvem gjerningspersonen var. Det var en tradisjon. Jeg var ikke gammel nok til å se det selv, men jeg husker at foreldrene mine gjorde det med vinflasker som innsats. Et par år hadde vi barna til og med en kurv med sjokolade som premie. Vi gjettet løsningen, selv om vi ikke hadde sett episoden. Så måtte vi vente til neste dag for å få bekreftet hvem det var. Jeg vokste opp med påskekrimmen som en viktig del av familietradisjonen.

Nordic noir

– Jeg er veldig glad i krimsjangeren. Jeg husker da Nordic noir begynte med «Forbrytelsen» og vi skjønte at vi kunne lage slike ting også her. Tidligere føltes det som noe britisk eller amerikansk, men plutselig begynte danskene å lage spennende krim. Jeg har vært heldig nok til å være med på noen av dem. Det er veldig gøy. Skandinavia har virkelig blitt flinke til dette.

– Dette er en skandinavisk produksjon med dansk regissør og svenske og norske skuespillere. Hvordan er dynamikken her?

– Dynamikken er bra. Vi jobber på samme måte. Det har blitt ganske vanlig å jobbe på denne måten. Jeg liker at grensene mellom landene blir krysset lettere nå enn for 10-15 år siden. I alle fall er det slik jeg opplever det. Det er fint at folk både foran og bak kameraet kan jobbe på tvers av landegrensene.

Jeg har vokst opp med å se svensk og dansk TV og film som litt overlegen vår egen. Norsk film og TV har virkelig tatt store steg de siste 10-15 årene. Men å få lov til å jobbe i Danmark eller Sverige har vært fantastisk. Jeg har fått lov til å leke med de virkelig flinke.

Det er noen språklige barrierer, spesielt med danskene. Når de blir ivrige, er det få svensker som forstår hva de sier. Da må jeg tolke litt.

Flere muligheter

– Strømmetjenestene har utvidet markedet for skuespillere som deg, ikke sant?

– Ja, det er mer jobb nå. Det har skjedd mye de siste årene. Tidligere var det begrenset hvor man kunne jobbe som skuespiller i Norge, enten det var på NRK, TV2 eller i spillefilmer. Nå er det flere muligheter, noe som gjør at flere kan få jobb og få mer erfaring. Kvaliteten blir bedre. Så det er bare positive ting.

– Se på rollene du har hatt, så er det stort spenn. Hvordan velger du rollene dine?

– Det er veldig forskjellig. Noen ganger er det bare rollen som gjør at jeg må gjøre det, uavhengig av regissøren eller produsenten. Andre ganger handler det om at jeg liker gjengen, eller at jeg har jobbet med dem før. Så det er veldig variert. Jeg har vært heldig som har fått lov til å spille så mange forskjellige karakterer, både i Norge og utenfor. Jeg har fått lov til å prøve meg i USA og med britene, svenskene og danskene. Så jeg har vært veldig heldig med både forskjellige sjangre og karakterer. Det er det som gjør det gøy. Å kunne prøve seg på nye ting man ikke har gjort så mye av før. Jeg liker virkelig forskjellene.

– Hva er det neste for deg?

– Det blir Havnaa-filmen om Erling og Magne til Bård Breien. Den kommer enten sent i år eller tidlig neste år. Det er et veldig spennende prosjekt med en fascinerende familie. Det er bare å glede seg.