På underkommunisert vis har Børning fått en nyinnspilling i Sverige. I nabolandet ble Et siste race en suksess mens her hjemme slippes den rett på video.

Etter å ha sett Ett sista race er det ikke filmens kvaliteter i seg selv som er interessant, men det faktum at en norsk film har blitt spilt inn på nytt i Sverige. Og ikke minst at den har blitt en folkelig publikumssuksess i vårt naboland, slik som originalen her hjemme.

Ett sista race er i seg selv trygg plankekjøring som slavisk følger en veletablert formel. Det er ikke mange store overraskelser, men en slik folkekomedie krever ikke nødvendigvis det. Her er det en overkarikert skurkerolle med hans sidekick, store doser slapstick og en form for overkarikert humor som ikke passer alle.

Lurt til å delta i løp

Den tidligere billøp-kongen Dennis (David Hellenius) har lagt karrieren på hylla etter å ha vært ut og inn av fengsel og mistet førerkortet. Hans feilprioriteringer med et bilsentrert liv har ført til at han har sett svært lite av sin 17 år gamle datter Hanna som han har sammen med ekskona Tove (Malin Åkerman). Nå lever han et litt mer ansvarsfullt liv på tråsykkel og som driver av en bensinstasjon.

Da han får høre at Hanna og hennes kjæreste Charlie skal delta i et billøp arrangert av hans erkefiende TT, prøver han alt han kan for å stanse henne. Dennis og TT har vært konkurrenter siden barndommen og TTs plan hele tiden var å lure Dennis til å delta i et 134 mil langt løp for å avklare en gang for alle hvem som er den beste av de to.

Klassisk billøpkomedie

På 1970- og 1980-tallet florerte det av billøpkomedier som Cannonball Run, Smokey and the Bandit, Convoy og litt mer alvorlige filmer som Vanishing Point. Dette var lettbeinte filmer med fokus på billøp, action, krasj og humor. Tematikk i Ett sista race er gammel familiekonstellasjon som skal repareres, bygdekultur og bilkultur, overklasse vs. lavkultur samt noe nytt med bensin vs. elbil. Dette er i høyst grad historie og humor tilrettelagt for hele familien, men til å være en familiefilm er det samtidig noen drøye sexvitser.

Noe av det viktigste med slike filmer er bilene. Denne gangen er det biler fra alle generasjoner for å tiltrekke både raggere og rånere. Dennis har den klassisk amerikanske muskelbilen Camaro SS. En Volvo Amazon befinner seg i bakgrunnen mens nyere biler fra Mercedes og Porsche dominerer i forgrunnen. Og oppdatert som filmen er, gjøres det naturligvis mye humor rundt elbilen Tesla. Selvfølgelig skal politiet ta opp jakten  her ledet av den kvinnelige betjenten Mörk som har et horn i siden til Dennis.

Norsk kopi

Men hva er egentlig alt dette? Det er en svensk nyinnspilling som følger i hjulsporene til de to første Børning-filmene. Produsent John M. Jacobsen har ikke bare historikk med nyinnspillinger i USA, men nå også i Sverige. Også Hallvard Bræin står oppført med en eksekutiv produsentrolle. Filmen er basert på hans univers samt Christopher Grøndahl og Linn-Jeanethe Kyeds karakterer. Ettersom Børning-filmene er såpass suksessfulle i Norge er det kanskje en grunn til at Ett sista race ikke har blitt promotert i noen større grad her hjemme.

I Sverige ble filmen den mest sett på kino i jula med hele 100.000 besøkende på noen få dager. Totalt var det over 260.000 som valgte å se den på svensk kino og slik betraktes den som en publikumssuksess. Selv om vi skal være ærlig å påpeke at det er langt fra noen kvalitetsfilm, så finnes det utvilsomt et stort publikum for denne typen filmer.

To gamle raggere

Regissør Edward af Sillén har gått for en svært trygg historie uten noen store overraskelser. Det som er historiens sterkeste kort er de to gamle raggerne Leffe og Blomma som skal ut på sitt aller siste løp. Med en slags stoisk ro blir de som de selv omtaler seg som, en variant av Thelma & Louise. Filmens mest interessante spill ligger i hvordan Leffe skal flytte til Spania og Blomma gjør hva som helst for å beholde sin venn i Sverige.

Som et apropos har de tre Børning-filmene blitt sett av over 1,1 millioner besøkende på kino i Norge. Ett sista race klarte ikke å nå opp til tallene fra tredjefilmen som var den med færrest besøkende på norske kinoer. Likevel har Hellenius og Åkerman sagt seg interessert i en oppfølger. Men da bør nok filmskaperne finne på noe utenfor komfortsonen.