Kun de best tilpassede individene overlever i dette satiriske dommedagsscenarioet igangsatt av Jonathan Nolan. Det er et velskapt univers både for de som tiltrekkes av western og den postapokalyptiske sjangeren.

PÅ PRIME VIDEO: Helt siden jeg så Mad Max 2 på 1980-tallet har jeg hatt en enorm fascinasjon og en umettelig appetitt for det postapokalyptiske. Det er noe jeg finner svært tiltrekkende med den livløse støvete ødemarken befolket av ubarmhjertige plyndrere. Gjennom utallige kloner var oppskriften den gang relativt uforandret. I senere tid har det parallelt med en produktiv oppsving derimot vært en drivende og velkommen innovasjon innen postapokalypsen.

Sammen med sin kone Lisa Joy løsrev Jonathan Nolan seg fra sin mer kjente regissørbror Christopher og resultatet var den høyst suksessfulle revitaliseringen av Westworld. Med Amazon sitt nye flaggskipserie Fallout trer han nok en gang frem som nytenkende frontfigur. Han har regissert de tre første episodene og er en av seriens produsenter. I fem år har serieskaperne jobbet for å forvandle den populære spillserien til et filmatisk TV-univers. Grunnet spillets natur har de med stor kreativitet løsrevet seg fra kvelende rammer som har ødelagt for lignende konsepter. Alt fra kulisser, kostymer og spesialeffekter utbasunerer at dette er en høyst påkostet serie. Og kvalitativt har resultatet blitt en høyst original historie lagt til en særegen verden akkompagnert av et fengende soundtrack fra Game of Thrones-leverandør Ramin Djawadi.

Absurd genialitet

Fallout er en hybrid som begynner som gammeldags sci-fi ispedd hint av steampunk for deretter bli satt i en postapokalyptisk og tidvis alternativ western-setting. Visuelt varierer det fra en fargesprakende pastellfarget atomalder, ikke ulikt Barbie, til en sepiafarget støvete ødemark i tiden etter hendelsen. Serien skiller seg fra sin høyoktanske ozploitation-forfader, men byr likedan på absurd genialitet. Det er satirisk gladvold ekspedert på høyst fengende vis. Fremtoningen er ikke like hyperestetisk i stilen som en ung og aspirerende Zack Snyder, men den holder intet tilbake der den serverer både hodeknusing og eksessiv skyting i sakte kino. Fallout er laget med glimt i øyet, blant annet er villskapen flere ganger lydsatt til klassisk Johnny Cash.

Fallout utspiller seg over to tidslinjer. Dens utgangspunkt og rammefortelling er lagt til den alternative futuristiske og høyteknologiske atomalderen på 1950-tallet. Amerika er preget av fryktkombinasjonen kommunisme og atomkrig. Her møter vi den tidligere marinesoldaten Cooper som nå har blitt en av de mest populære skuespillerkjendisene etter å ha spilt i flere populære i western-filmer. Han er høyst ettertraktet av Vault-Tec som ønsker at han figurere i storkonsernets reklame for deres trygge atomkrigsikre hvelv.

Idealistisk, naiv heltinne

Den andre tidslinjen utspiller seg 219 år senere og følger hvelvboere som skal rekolonisere jorden når den er trygg. Idealisten Lucy (Ella Purnell) har hele livet levd i henhold til lover og regler i et trygt hvelv. Etter en rekke hendelser skal hun forlate sin beskyttende sfære på søken etter sin far. På utsiden skal hun møte overflateboere i et skamfert landskap herjet av plyndrerer, kannibaler og muterte vesener. Og her finnes ingen lover eller regler, kun de best tilpassede individene overlever. Paradoksalt er Lucy en naiv person som tror det beste om alle hun møter. Og alle prøver å drepe henne.

Dette ugjestmilde landskapet er befolket av muterte radioaktive kre av ulike slag som en kolossal ustoppelig bjørn, en tohodet ku, monstrøse amfibievesener og enorme kakerlakker. Slik kan Fallout både i stil, tone og tematikk minne om Netflix-filmen Love and Monsters. På overflaten finnes det også de som forsøker å skape orden i ødemarken. I en slags militærlignende leir finner vi Stålets brorskap bestående av riddere i høyteknologiske kamprustninger, ikke ulikt exoskeleton-drakter fra James Camerons filmer. I en legion som sendes ut på oppdrag i villmarken for å finne en artefakt møter vi væpneren Maximus (Aaron Moten) som ledsager en av disse ridderne.

Det lovløse ville vesten

Sentralt i dette særegne universet er Filly, en lovløs western-aktig by laget av skrot og drevet av lyssky affærer. På den ene siden er byen som tatt ut av en klassisk westernfilm fra seriens eget 1950-talls univers. Videre åpenbar likhet er Nolans egen TV-serie Westworld. På den andre siden har den umiskjennelig gjenklang til ugjestmilde Bartertown i George Millers Mad Max Beyond Thunderdome. Videre er serien utvilsomt som et populærkulturelt kinderegg. En av godbitene ser vi i den veggprydene filmplakaten av westernfilmen A Man and His Dog, et fiffig spill på den postapokalyptiske filmen A Boy and His Dog fra 1975. Ikke nødvendigvis fordi Fallout har så mye til felles med den, men antageligvis fordi den utspiller seg i år 2024. En annen hommage er selvfølgelig John Fords ikoniske bilde av cowboy i døråpning fra The Searchers (På sporet, 1956). Og nok en gang illustrerer det skillet mellom trygghet innendørs og råskapen på utsiden.

Ella Purnell i hovedrollen som Lucy er et ypperlig skuespillervalg. Karakteren blir ikke betrodd å overleve mange timer på den ugjestmilde overflaten. Men gradvis forvandles hun fra å være en naiv førstereisejente i en fremmed verden til å bli et skikkelig råskinn. Hun blir et kvinnelig motstykke til Bruce Campbells kultkarakter Ash fra Evil Dead 2. Og ikke ulikt som i Sam Raimis film må hun slåss mot monstrøse, overdrevne mutantvesener. Dessuten må Purnell også bryne seg på humoristiske, svært emosjonelle og opprivende scener.

Hint av Westworld

På ferden møter Lucy den grimme skikkelsen The Ghoul (Walton Goggins), en omflakkende dusørjeger og lynrask revolvermann. Hans fremtoning er en høyst oppsiktsvekkende hybrid av Yul Brynners 1970-talls gunslinger og Ed Harris´ moderne variant i Westworld. Igjen ser det ut til at Nolan ikke klarer å legge fra seg sitt forrige western-prosjekt. Goggins er for øvrig en langt tøffere og mer nådeløs karakter her enn i både The Shield (2002) og Justified (2010). Aaron Moten i rollen som den herlige uforutsigbare Maximus er en mindre kjent skuespiller. Også hans karakter skal krysse de samme stiene, både på godt og vondt, da de har sammenvevede oppdrag, drivkraft og mål.

Serien har spesielt med tematikken atomfrykt ufrivillig blitt høyaktuell med den eskalerende situasjonen hos våre naboer i øst. Og selv om Jonathan ikke er seriens showrunner, ligger det utvilsomt noe Nolan-esque under det radioaktive støvet. Som forventet holder han heller ikke noe tilbake på det som etter hvert utvikler seg til å bli et mer kompleks narrativ. Her ligger det paralleller til den paranoide heksejakten på kommunister som preget Hollywood på 1950-tallet. Videre er det også et kobbel av øvrige mystiske karakterer som skal få viktige funksjoner utover i serien.

Forventninger innfridd

Den verste fienden til Fallout er de stadige suksessfulle overføringene av dataspill til film og TV. Vi har et helt annet forventningsnivå i dag enn man hadde da Fallout begynte sin ferd for fem år siden. Men ikke ulikt The Last of Us klarer Fallout kunststykket å tilføre noe originalt til den forslitte postapokalyptiske framtidsvisjonen. Fallout er ikke like dystopisk som nevnte serie, den er i langt større grad mer galgenhumoristisk. Likevel vil den sannsynligvis appellere og tilfredsstille samme publikum. Og for å trekke trådene enda lengre, det finnes også likhetstrekk til The Walking Dead, men vi kan nok alle fastslå at den serien ble melket altfor lenge.

Anmeldelsen er basert på seriens samtlige åtte episoder. Produksjonsselskapet Kilter Films har allerede fått skatterefusjon fra California Film Commission til å lage sesong 2 så den dystre fremtiden er sikret.