Woody Allens «Coup de Chance – et lykketreff» måtte lages i Frankrike fordi den amerikanske filmindustrien i hovedsak har ekskludert filmveteranen. 

PÅ KINO FRA 2. AUGUST: Diskrediterende påstander om seksuelle overgrep mot Allen har blitt hevngjerrig utnyttet for å skade og om mulig avslutte karrieren hans, selv om alle undersøkelser frikjente ham for enhver forseelse for ti år siden.

Allen har etter det hatt vanskeligheter med å finne store amerikanske skuespillere som er villige til å spille i filmene hans. Alt dette er et resultat av den øvre middelklassens identitetspolitikk i USA som har produsert en ny McCarthyisme i form av #MeToo-kampanjen. Den Oscar-vinnende filmskaperen pakket derfor kofferten og dro til Frankrike.

Det har tydeligvis ikke påvirket kreativiteten hans. «Coup de Chance – et lykketreff», er ganske uventet det beste filmen hans på mange år.

Skjebnens uforutsigbarhet

Handlingen finner sted i dagens Paris. Fanny (Lou de Laâge) og hennes noe eldre ektemann, Jean (Melvil Poupaud), ser ut til å leve et flott liv. Han er en finansiell rådgiver som tydeligvis har gjort det bra. De lever i luksus. Han er dominerende og har en tendens til å presentere seg selv som et rovdyr, i næringslivet så vel som i hjortejakt og andre aktiviteter. Vi får vite at en tidligere forretningsforbindelse av ham forsvant på mystisk vis noen år før, og at Jean ble mistenkt for å ha noe med det å gjøre, før han til slutt ble frikjent.

Selv om Fanny har sin egen karriere som ansatt for en kunstauksjonarius, bekymrer hun seg for at hun bare er en trofékone, en vakker pryd i Jeans liv. På vei til jobben støter hun på Alain (Niels Schneider), en gammel klassekamerat fra videregående som innrømmer at han alltid har vært forelsket i henne. De begynner å møtes regelmessig for å mimre. Gjennom Alain kommer Fanny til å gjenkjenne sin misnøye med sin nåværende eksistens.

Motsetninger

Fannys ektemann Jean vet i utgangspunktet ikke om Alain, men blir mistenksom overfor oppførselen hennes og ansetter en privatdetektiv for å undersøke om hun er utro. Den sjalu, sterkt besittende Jean begynner å tvile på sin kones troskap. Privatdetektiven bekrefter bare hans verste frykt. Han tar ekstreme handlinger, og når svigermoren blir mistenksom angående Alains forsvinning, planlegger han å håndtere henne på drastisk vis.

Det er tråden i handlingen. Allen har større triks i ermet. Mye av «Coup de Chance – et lykketreff» handler om forskjellen mellom Fannys to forhold. For Jean er hun litt av en trofékone. Han liker hvordan hennes skjønnhet og intelligens skinner over ham når de deltar på sositetsfester og forretningsmiddager. Han kontrollerer henne passivt-aggressivt.

Alain, derimot, er en forfatter, lidenskapelig opptatt av bokprosjektet han har kommet til Paris for å jobbe med. Selv om følelsene hans for Fanny kan være renere, er det også tydelig at hun representerer noe han lenge har ønsket og ikke kunne ha tidligere. Fanny får fordeler av begge forhold, men føler seg kanskje ikke komplett i noen av dem.

Alain-Fanny-romansen er relativt formelig. Forestillingen om en bohemsk romanforfatter – som liker å sitere fra Jacques Prévert – som bor i en slitt loftsleilighet i sentrum av Paris, en av de dyreste byene på jorden, i vår tid, er i stor grad en fantasi, men hjertet til Allens film er på rett sted.

Strålende skuespill og en visuelt imponerende film

«Coup de Chance – et lykketreff», som er nærmest i tonen til Allens «Match Point» fra 2005, har flere dramatiske vendinger som sender handlingen i nye retninger. En stund ser det ut til at filmen er i ferd med å utvikle seg til et portrett av besettelse – Jeans besettelse av å gjenvinne sin kone og Fannys besettelse av følelsen av frigjøring Alain gir henne. En avgjørende scene helt på slutten avslører regissørens sanne hensikt, ettersom en ironisk, tilfeldig hendelse omformer måten vi ser på alt som har kommet før. Tanken er at tilfeldig flaks kan være positivt, som at Fanny møter Alain, eller det kan være farlig. Uansett kan det ikke kontrolleres, og livene våre er for alltid utsatt for dens ustadige natur.

En sterk prestasjon fra Lou de Laâge holder hjulene i gang. Skuespillerinnen viser oss hvor annerledes Fanny blir rundt hver av de to mennene i livet hennes, og gjør dermed den romantiske forvirringen håndgripelig og påvirkelig. I løpet av filmen går Fannys egen lykke fra god til dårlig til tvetydig.

Eksil i Paris og en ny kreativ blomstring

Woody Allens eksil i Paris har gitt den aldrende filmskaperen ny vitalitet. «Coup de Chance – et lykketreff» er velskrevet, med smart dialog. Allen og kinematograf Vittorio Storaro (Apokalypse nå!) utfolder handlingen i lange, ubrutte bilder som lar historien ha en naturlig flyt.

I motsetning til mange av filmene hans, er dette ikke en åpenbar selvbiografisk historie. Dette er ingen komedie, og verken Allen eller en surrogat for hans veletablerte persona dukker opp. Filmskaperen ser ut til å kunne foreta en mer objektiv vurdering av det gitte sosiale miljøet og den franske øvre middelklassen. Når det er sagt, er det mer enn interessant at han valgte dette emnet på dette stadiet av karrieren.

88-årige Woody Allen viser at alder ikke er noen hindring. «Coup de Chance – et lykketreff» er hans film nummer 50 og er en av hans beste filmer. Det er bare å komme seg på kino og få en stor filmopplevelse!