Det har gått 80 år siden slaget om Paris. Den franske hovedstaden hadde blitt styrt av Nazi-Tyskland siden Frankrike overgav seg i juni 1940. Etter fire år var okkupasjonstiden over og franske soldater gikk inn i hovedstaden. Etter noen timer med intense kamper var slaget om Paris over.  25. august 1944 var Paris frigjort. 

Et av Adolf Hitlers store mål på 1930-tallet var å knuse Frankrike og slette Versailles-traktaten og fredsavtalen mellom Tyskland og de allierte etter første verdenskrig. Han ville hevne seg etter ydmykelsen og nederlaget hvor de måtte avstå fra flere landområder.  To dager etter invasjonen av Polen 3. september 1939 erklærer Frankrike krig mot Tyskland. 4 millioner franskmenn blir utskrevet til tjeneste hvorav de fleste er bønder. Tallmessig er den franske hæren størst. Maginotlinjen, oppkalt etter den tidligere forsvarsministeren, var et forsvarsverk med kanontårn langs den fransk-tyske grensen som skulle stoppe tyskerne en gang for alle.

I mai 1940 starter tyskerne invasjonen av Frankrike. Da ble det forventet at de skulle komme gjennom Belgia slik de gjorde under første verdenskrig. Og tyskerne selv gir illusjon av nettopp dette. Derimot kom invasjonsstyrken gjennom skogen i Ardennene. 10. mai angripes Benelux-landene og franskmennene flytter hovedstyrken i retning Belgia. Tyskerne lar franskmennene trenge langt inn i Belgia og på en måned faller 100.000 franske soldater og 1.850.000 franske soldater blir tatt til fange. Tyskland deler det beseirede landet i to der den nordlige delen, inkludert Paris, blir en tysk-okkupert sone med tysk styre.

For å spare franske soldater lar Hitler Frankrike ha sin egen regjering. Den sydlige delen fikk opprettholde en formell suverenitet og ble styrt av en tyskervennlig marionettregjering under Pétain med betegnelsen Vichy-Frankrike. Vichy-regjeringen ble anerkjent internasjonalt som det legitime styret i Frankrike. Det hadde kontroll over den ikke-okkuperte sørlige delen av Frankrike, den frie sonen og de franske koloniene. Vichy-regjeringen skulle bli kjent for sitt tette politiske, økonomiske og ideologiske samarbeidet med okkupasjonsmakten Tyskland og samarbeid mot motstandsbevegelsen. Samarbeidet med Tyskland gjaldt også deportasjonen av franske jøder til konsentrasjonsleirer.

Her er ti utvalgte filmer om Frankrike under andre verdenskrig du kan se nå.

Natt og tåke

Ti år etter frigjøringen viste dokumentaren Natt og tåke (Nuit et brouillard, 1955) på sjokkerende, men poetisk vis galskapen og terroren som foregikk i konsentrasjon- og dødsleirene Majdanek og Auschwitz-Birkenau.

Igangsettelsen av filmen kom fra en gruppe innen motstandsbevegelsen kalt Réseau du souvenir som jobbet for å vedlikeholde minnet om innsatsen under krigen. Paris-utstillingen Resistance, Liberation, Deportation skulle feire tiårsjubileet for frigjøringen av Frankrike og det ble bestemt å lage en dokumentar om deportasjon i håp om at filmmediet skulle appellere til den yngre generasjonen.

Filmens produsent Anatole Dauman valgte dokumentarregissør Alain Resnais grunnet hans tidligere filmer, men Resnais som hadde eksperimentert med formatet siden midten av 1940-tallet var i utgangspunktet motvillig og følte at noen som hadde opplevd leirene heller burde regissere prosjektet. Dette synet endret seg derimot da Jean Cayrol, en poet og tidligere fange i Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir, ble valgt til å skrive manuset.

Natt og tåke er en av de første dokumentarene om Holocaust og dens formidling om dødsleirene har hatt en svært betydningsfull rolle i tidlig dokumentasjon av Holocaust. Sammen med historikerne og kuratorene av utstillingen, Henri Michel og Olga Wormser, dro Resnais og hans mannskap til leirene Majdanek og Auschwitz-Birkenau og gjorde nye opptak. Visuelt er det deres nye fargefilmopptak av leirene som poengterer at de fortsatt eksisterer, men at det også er slik de fremstår for fotograferende turister. I sterk kontrast klippes dette sammen med svart-hvitt bilder hvor nazistene selv har dokumentert sine ugjerninger. Utvalget av arkivmaterialet består videre av bilder tatt i skjul av Sonderkommando, bilder fra ghettoen i Warszawa samt fra frigjøringen av leirene.

Topp 10: De beste filmene om nazijegere – CINEMA

Narrativt får vi den klassiske oppbygningen med nazistene som kommer til makten, leirer som bygges, deportasjon og internering av fanger. De fratas eiendeler og verdighet før de påføres merker på klærne som indikerer deres posisjon nederst på rangstigen.

Tittelen henspiller på togtransporten der fangene ankom under nattens tåke, men også hvordan deres skjebne var å forsvinne sporløst. Mens filmen visuelt gir et tidlig innblikk i konsentrasjonsleirenes redselsfulle tilværelse, er det på lydsiden brukt en mer eksperimentell fortellerteknikk som fører til at den fremdeles regnes som en av de viktigste filmene om Holocaust.

Filmmusikk ble komponert av tyske Hanns Eisler som var nøye utvalgt av Resnais selv. En fortellerstemme tilhørende den franske skuespilleren Michel Bouquet fremfører Jean Cayrols tekst, instruert i en nøytral tone uten verken innlevelse eller følelser. Det er et særegent essay med et poetisk språk og framført i en uvanlig rytme. Det informerer ikke bare om hva som skjedde og hva vi ser på skjermen. På uvanlig vis betrakter og stiller fortelleren spørsmålstegn til det som skjedde og hvem som var ansvarlig.

Før filmen kunne distribueres måtte Resnais på kontroversielt vis klippe bort det gjenkjennbare hodeplagget til en fransk gendarm som betrakter deportasjon og dermed impliserte fransk involvering. Det som begynte som en dokumentar om deportasjon utviklet seg til et langt større prosjekt. Samtidig skulle filmen bli kritisert for å unnlate å vise nettopp den franske deportasjonen samt å ikke skille mellom jødiske og ikke-jødiske fanger.

Siden ble dokumentaren et instrument i skoleundervisning om Holocaust og ble vist i rettsaken mot Adolf Eichmann. Etter sin lansering fikk den en ytterligere funksjon der den blir sett på som en kommentar til Frankrikes ønske om å beholde Algerie til tross for krav om demokratisering og algerisk selvstyre. Samtidig som Resnais laget Natt og tåke pågikk Algeries blodige og terrorpregede frigjøringskamp som etter hvert ledet til avkolonisering og hvor det antas at en million døde, hovedsakelig sivile algeriere. I forbindelse med frigjøringskampen var det var strengt forbudt å referere til nettopp denne filmen med sin svært sublime og metaforiske advarsel om ny fascisme.

Se Natt og tåke gratis på Filmoteket.

Doktor Petiot

På svært bisart vis er Doktor Petiot (Docteur Petiot, 1990) noe så uvanlig som et seriemorderportrett lagt til Paris under andre verdenskrig. Doktor Petiot er kjent som en av århundrets mest bestialske skikkelser og fikk kallenavnet Doktor Satan.

Til tross for å være basert på en virkelig person var skikkelsen fortsatt en enigma og filmen åpner med å påpeke at dette er en fri tolkning av noen av hans leveår. Den franske skuespilleren Michel Serrault, kjent for Møt min kjære herr mor (La Cage Aux Folles, 1978), hadde hatt et ønske om å få laget en film om Petiot helt siden 1984, men ingen produsenter våget å satse på prosjektet. Dermed ble han nødt til å starte sitt eget produksjonsselskap M. S. Productions for å få laget den. Til å regissere filmen hyret han inn Christian de Chalonge som han hadde samarbeidet med flere ganger tidligere.

Paris 1942. Familiefaren Marcel Petiot (Michel Serrault) driver et legekontor og er en respektert skikkelse. Når tyskerne begynner å deportere utenlandske jøder, tilbyr han å hjelpe den jødiske skredderen Guzik i naboforretningen. Mot et lite beløp vil Petiot assistere ham slik at han gjennom menneskesmuglere kan komme seg til Sør-Amerika. Petiot sier han ikke gjør det ikke for gevinst, men i virkeligheten er han en sjarlatan som utnytter sin aktelse for egen vinning. Parallelt samarbeider han med Gestapo, og vaksinen som han forteller de flyktende at er nødvendig, er i virkeligheten noe annet. Etter at jøden Ivan har flyktet fra interneringsleiren Royallieu-Compiègne tar han kontakt med Petiots nettverk, og nok en gang skal flere lag med svindel legges i potten.

Topp 10: Polen og andre verdenskrig på film – CINEMA

Dette er en svært uvanlig film om en krigsprofitør. Petiot er en lystløgner som lyver om alt og med sin status klarer å sno de fleste rundt lillefingeren. Han er som doktor Jekyll og herr Hyde der han bedriver gode gjerninger for enkelte på dagtid og blir til et monster for andre på kveldstid. Han karikeres som en stadig mer gal person med mørke ringer rundt øynene og et bustete hår.

Filmen låner elementer fra tysk ekspresjonisme der den med overtydelig symbolikk fremstiller Petiot som en vampyrlignende skikkelse med flagrende kappe der han sykler rundt i byen om natten. I filmens anslag møter vi Petiot på en kino hvor en filmavis presenterer utfordringen med jøder i Frankrike. Deretter gjør filmen en metaaktig lek som visker ut barrieren mellom fiksjon og virkelighet og som sammensmelter Petiot og en vampyr-aktig skikkelse på kinolerretet.

Holocaust er et av filmens tema, men presentert på et svært uvanlig og uventet vis. Tyskere fremstilles som handlingsveike, nakne og sexgale samt overdrevet klisjéfulle. Som seg hør og bør er det franskmennene i Gestapo man må passe seg for, ikke tyskerne som Petiot påpeker.

Filmen er noe overdrevet i stil og tone og beveger seg over i en noe overkarikert fortelling som kan føles noe repetitiv. På interessant vis ligger det en parallell til Mr. Klein hvor hovedpersonen også utnyttet desperate jøder som måtte selge unna før de må flykte okkupantene. Også i Doktor Petiot er jøder desperate og villig til å betale hva som helst for å komme seg unna nazistene. Og Petiot investerer i flere boliger og fyller dem med møbler, kunst og andre verdifulle artefakter som han har tilegnet seg ulovlig. Det er en interessant sjangerhybrid, men den klarer ikke å nå opp til mesterlige Mr. Klein.

Doktor Petiot kan sees på Netflix.

Army of Crime

Det handler om en fransk motstandsgruppe, men heller ikke denne gangen er det en heltehistorie. Army of Crime (L’armée du crime, 2009) byr på tragiske skjebner slik fransk motstandsfilm oftest gjør.

Filmen og dens tittel tar utgangspunkt i den sanne historien rundt propagandaplakaten l´affiche rouge, den røde plakaten distribuert av Vichy-regjeringen våren 1944 som hengte ut motstandsbevegelsen som utenlandske kriminelle.

En kommunistisk avdeling av den franske motstandsbevegelsen kalt Manouchian-gruppen utførte rundt 30 aksjoner i Paris i 1943 og her gjenfortelles dannelsen av gruppen og deres aksjoner. Dette var en motstandsgruppe bestående av franskmenn, polakker, armenere, spanjoler og jøder som var venner og kom fra samme nabolag. Regissør Robert Jules Guédiguian har armensk bakgrunn og har selv vært tilknyttet det franske kommunistpartiet. I rulleteksten påpekes det at med kunstneriske frihet har det blitt gjort enkelte endringer for å presentere historien på best mulig filmatisk vis.

Paris, sommeren 1941. Mélinée (Virginie Ledoyen) bevitner maktesløst at hennes fransk-armenske poetektemann Missak Manouchian (Simon Abkarian) blir arrestert av fransk politi, mistenkt for å være kommunist. Den unge studenten Thomas Elek utløser bomber blant tyskere på kveldstid mens den 19 år gamle jøden Marcel Rayman (Robinson Stévenin) deler ut flygeblader. Da Marcels far og andre jøder deporteres, skyter han tyskere på kloss hold i sinne. Snart skal disse motstandspersonene samles og organiseres som en disiplinert hær under Manouchians ledelse og utføre nøye planlagte aksjoner.

Filmattentat på Hitler – 80 år siden Operasjon Valkyrie – CINEMA

Filmen utbroderer ikke noe ytterligere med tidsangivelse eller stedsplassering for de som ikke allerede er kjent med dette kapittelet i tyskernes okkupasjon av Frankrike. Army of Crime skildrer det hverdagslige livet i Paris og alvoret med hvordan tyskerne prøver å stanse kommunistiske oppviglere. Det er en nedskalert, neddempet og lavmælt fortelling om ordinære personer, kommunister og jøder som driver motstand mot okkupasjonen og står i kontrast til de store heltehistoriene. Samtidig er også dette filmens ankepunkt. Filmen ligger nærmere TV-filmens uttrykk og mangler de storslagne visuelle kjennetegnene til lignende kinofilmer vi har sett tidligere. Filmens første halvdel vies til presentasjon av karakterene hvor motiv bygges for å la de handle som de gjør.  Der den mangler en stram struktur i starten, finner den midtveis sin form og rytme idet de organiserte igangsetter strukturerte aksjoner. Aksjonene vokser gradvis fra enkle drap på kloss hold til mer effektive terroraksjoner med bomber og håndgranater. Snart er det ingen vei tilbake. Motytelsen for en død tysker er å skyte 10 kommunister.

Det som gjør filmen unik og høyst interessant er hvordan den belyser mangfoldet i motstandsbevegelsen utover franskmenn. Her er det immigranter med annen bakgrunn. Manouchian har som filmens regissør armensk bakgrunn. Tyskerne er oftest i bakgrunnen og filmen lar det franske politiet bli historiens antagonister. De er representert av politibetjenten Pujol (Jean-Pierre Darroussin) leder etterretningsavdelingens jakt på jøder og motstandsmenn på ordre fra nazistene. Han kjenner deres nabolag, kommer på sporet av grupperingen og utnytter sin posisjon til det fulle for å få sin vilje. Filmen berører så vidt hendelsen ved Vélodrome d`Hiver og jødedeportasjonen. Filmen trekker trådene fra gruppens start til den dramatiske slutten og hvordan nazistisk propaganda mot dem førte til det motsatte av ønsket effekt.

Filmen ble vist utenfor konkurransen på filmfestivalen i Cannes i 2009 og fikk aldri noen distribusjon i Norge.

Kan sees på Blockbuster og SF Anytime.

Mannen som reddet Paris

Dette er en høyst interessant film om forhandling, diplomati og et psykologisk spill satt til en noe mindre kjent episode fra krigens sluttfase. Mannen som reddet Paris (Diplomatie, 2014) er basert på et skuespill av Cyril Gely som igjen er basert på virkelige skikkelser som forsøkte å påvirke i en høyst presset tid.

Filmen er produsert av franske Gaumont mens regien er ved tyske Volker Schlöndorff. Regissøren hadde studert film i Paris, jobbet som regiassistent under flere viktige franske filmskapere og var sentral i den nye tyske filmen i 1960- og 1970-årene. Schlöndorff vant Oscar for beste fremmedspråklige film og Gullpalmen i Cannes med Blikktrommen (Die Blechtrommel, 1979). Siden laget han Den niende dag (Der neunte Tag, 2004) lagt til Dachau konsentrasjonsleir samt Calm at Sea (La mer à l’aube, 2011) om motstandsbevegelse i Frankrike. I Diplomatie er Schlöndorff nok en gang tilbake i byen han liker og skildrer et møte mellom den tyske militærguvernøren Dietrich von Choltitz og Raoul Nordling, den svenske generalkonsulen i Paris.

Paris, august 1944. Mellom 30.000 og 40.000 allierte soldater har brutt gjennom det tyske forsvaret og er på vei mot det okkuperte Paris. Den franske hovedstaden var Hitlers favorittby og nå som Berlin ligger i ruiner skal også Paris på førerens ordre jevnes med jorden fremfor å overgis til fienden. General Dietrich von Choltitz (Nils Arestrup) har sørget for å rigge eksplosiver ved symbolske landemerker som Triumfbuen, Eiffeltårnet, Notre Dame og Louvre. Byens broer er minelagt og på kort tid vil Seinen kunne legge byen under vann. Alt er rigget og klart, 1,5 millioner innbyggere står i fare, og den betingelsesløse og lydige sprengingsansvarlige løytnant Hegger venter på klarsignal. General von Choltitz vet etter Hitlers dekret Sippenhaft at hans familie vil bli likvidert om han ikke følger ordre. Så dukker en konsul opp.

80 års markering: D-dagen og vendepunktet i andre verdenskrig på film – CINEMA

Filmens norske tittel Mannen som reddet Paris er utmerket ettersom det er to menn som diskuterer et vanskelig tema, men historisk er det kun en av dem som anses som Paris’ redningsmann. Klokken tikker ned, von Choltitz må forholde seg til et vanskelig moralsk dilemma; å la sin familie bli henrettet eller redde byen. I bakgrunnen pågår kamper mellom de fremadstormende allierte og tyskerne som er beredt til å kjempe gate for gate til Paris ligger i ruiner.

Filmens kjerne er hva som eventuelt kan overbevise Dietrich von Choltitz om å trosse der Führers ordre. Seeren har også moralske kvaler med hvor sympatien skal ligge ettersom von Choltitz var med på beleiringen av og likvidering av jødene i Sevastopol. Alle broer er minelagt unntatt Pont Neuf som er forbeholdt flukt. Men så oppstår tekniske problemer med kommunikasjonslinjen. Og på mystisk vis treder konsul Raoul Nordling (André Dussollier) usett frem fra en hemmelig inngang. Han er en svenske som har bodd hele sitt liv i Paris og overleverer et brev fra en fransk general. Brevet rives umiddelbart i stykker av mottageren, han er ikke villig til å føye seg. Mens den tyske generalen holder på sitt forsøker Nordling forsiktig å overbevise ham om å endre standpunkt. Nordling har ordet i sin makt, han er en ordsmed og prøver å overbevise ham om å bruke fornuft fremfor å følge ordre. Han mener han plikter å holde tilbake for fremtidens og det kommende forholdet mellom Frankrike og Tysklands skyld. Men tyskeren er en hard negl.

Hele filmen hviler på prestasjonen og skuespillet til de to hovedrolleinnehaverne. Til tross for at det meste av handlingen utspilles i dempet belysning i generalens luksuriøse rom på hotellet Le Meurice, har filmen i sitt kammerspillform et flott kameraarbeid som får historien til å flyte godt. Det kan trekkes en linje til hele den tyske kampen om man bør følge ordre eller bruke fornuft. FIlmen byr på et svært interessant konsept som skaper spenning og intensitet der Paris´ skjebne står på spill. Det som opprinnelig var et teaterstykke har fått en god adaptering og et manus som fungerer ypperlig som spillefilm. I Frankrike vant filmen en César for beste adapterte manus.

Mannen som reddet Paris kan sees gratis på Filmoteket.

Resistance

En av de mer kuriøse filmene om fransk motstandskamp kommer med Resistance (2020). Her vekkes et engasjement i Marcel Marceau som går fra å være en pantomimekunster til å bli en motstandshelt.

Hans far var slakter, ble deportert og døde i Auschwitz.  Marcel flyktet fra jødedeportasjonen og vervet seg sammen med sin bror til den jødiske motstandsbevegelsen. Her forfalsket han identitetskort og var med på å redde 10.000 jødiske barn under krigen.

Resistance er en hyllest til Marceau og er en produksjon preget av mangfold. Regissør og manusforfatter er den relativt ukjente Jonathan Jakubowicz fra Venezuela. Produksjonsselskapene er plassert i Hollywood mens finansieringen kommer fra tyske midler. Handlingen er hovedsakelig lagt til Strasbourg mens hovedpersonen spilles av amerikansk Jesse Eisenberg. Denne sammensmeltingen skal dog vise seg å by på en og annen utfordring.

Strasbourg 1938, noen kilometer fra den tyske grensen. Marcel (Jesse Eisenberg) jobber i sin jødiske fars slakterbutikk på dagtid og opptrer i hemmelighet på en kabaret på kveldstid. På grunn av den voksende antisemittismen flyktet faren fra Polen med Marcel og hans bror Alain. Den har innhentet dem og nå hjelper de til med å ta imot 123 foreldreløse jødiske barn. Franske jøder har betalt en formue til tyskerne for å få utlevert disse overlevende etter nazistenes handlinger i Tyskland. Da krigen nærmer seg den franske grensen evakueres Strasbourgs befolkning sørover til Vichy-Frankrike. I 1941 skal Marcel og hans bror Alain slutte seg til den franske motstandsbevegelsen hvor de møter søstrene Emma (Clémence Poésy) og Mila (Vica Kerekes). Snart skal Marcel få i oppdrag å redde de foreldreløse barna med nazistene hakk i hæl.

Andre verdenskrig fortalt i 10 danske krigsfilmer – CINEMA

Som det skal kommes nærmere inn på i et senere kapittel er kombinasjonen Holocaust og humor et svært vågalt tema. I filmen påpeker Marcel at han er en skuespiller og ikke en klovn. Likevel er kombinasjonen pantomime og Holocaust et noe uvanlig utgangspunkt. Det er en film som hopper frem og tilbake, både i tid og geografi. Filmen starter med Krystallnatten i München i 1938 hvor en jente skal se sitt jødiske nabolag bli sønderknust. Deretter hopper vi til general Pattons tale i Nürnberg 1945 før vi skal til Strasbourg i Frankrike i 1938. Alt dette skjer i løpet av noen minutter. Senere dukker jenta fra München opp igjen i Vichy-Frankrike i sør, før vi er innom Berlin og Lyon. Filmen prøver å inkludere litt for mange elementer og den strømlinjeformede historien mister dessverre noe av sin røde tråd i denne geografiske og tidsmessige forflytningen.

Allerede under sin lansering fikk Resistance en svært vanskelig start. Premieren sammenfalt med pandemi-nedstengningen i mars 2020 og publikummet uteble. En ytterligere bremsekloss slo inn da Marceaus etterkommere tok avstand fra filmen og ikke ville ha noe med produksjonen å gjøre. De mente den feilaktig lanserte seg som en sann historie om Marcel Marceau og hans deltagelse i fransk motstandsbevegelse, men deres største ankepunkt var at filmen kun oppsummerte en liten periode i hans liv. Biografiske filmer som omfavner for mye blir sjelden vellykket, men manuset har feilaktig antagonist i Klaus Barbie (Matthias Schweighofer) og hans Gestapo-hovedkvarter Hotel Terminus i Lyon. Dette var uriktig og det samme er fiksjonskarakterene Emma og Mila som er skrevet inn for dramaet og spenningskurvens skyld. Et siste ankepunkt er dens språklige pot-pourri. Marceau og hans omgangskrets er franskmenn, men snakker engelsk. Tyskere i Berlin snakker noen ganger tysk, men stort sett engelsk. Dermed ligger den nærmere et Hollywood-produkt enn den europeiske krigsfilmen. På motsatt side brygger filmen gradvis opp en god spenningskurve som blir stadig mer intens og alvorlig der den nærmer seg motstandshandlingene. En scene på et tog er både anspent og nervepirrende og Lyon er et farlig sted med informanter og kollaboratører. En sekvens på torget i Lyon er en visuell lekkerbisk med stilige kameraføringer og er filmatisk filmens frittstående høydepunkt. Det er en sterk kontrast mellom de varme humoristiske scenene med barn og kabaret og Klaus Barbies ondskapsfulle tortur og henrettelse. Det handler om overlevelse, motstand og den store kampen for å sørge for at flest jøder overlever krigen. Dette er det viktigste de kan gjøre mot Nazi-Tyskland. Resistance er i det store bildet ingen god film, men det er en påkostet produksjon som har sin underholdningsverdi som krigsfilm.

Resistance kan sees på Filmoteket, SF Anytime og TV 2 Play.

Dunkirk

Dette er riktignok ingen fransk film, men den utspiller seg i Frankrike. Under den tyske invasjonen av Frankrike hadde 400.000 britiske og franske soldater blitt presset og omringet av et overlegent antall tyske soldater i området rundt Dunkerque på den franske kysten.

Hitler ga ordre om å ikke angripe disse soldatene og de allierte startet operasjon Dynamo for å få dem evakuert. Rundt 30.000 allierte soldater ble drept, og rundt 30.000 ble tatt til fange. Ordknappe, men mesterlige Dunkirk (2017) omhandler evakueringen og kampene på en mer omfattende måte enn i den biografiske Darkest Hour fra samme år. Christopher Nolan hentet krigsfilminspirasjon fra Kampen om Algerie (The Battle of Algiers, 1966) og Intet nytt fra Vestfronten (All Quiet On the Western Front, 1930). Regissøren var åpen på at han ikke hadde skrevet en historisk korrekt film, men han håpet at den ville inspirere publikum til å sette seg bedre inn i hendelsene.

Dunkerque Frankrike, 1940. Fiendens suksessfulle Blitzkrieg viser seg å være for mektig for de allierte og nazistene har presset 400.000 briter og franskmenn mot Dunkerques strender. Her venter de fanget og forsvarsløse på å bli reddet og evakuert av britiske skip. Vi følger en innovativ og snartenkt ung soldat som utnytter enhver mulighet til å komme seg levende tilbake til hjemlandet. Mennene vi følger fra land, fra havet og fra luften er fiksjon, men det desperate redningsforsøket vi bevitner er en sann historie.

Andre verdenskrig: 9 filmer om den finske Vinterkrigen og Fortsettelseskrigen – CINEMA

Dunkirk er som en tidsinnstilt bombe preget av håpløshet, maktesløshet og desperasjon. Det veksles mellom kaos, torpederende ubåter, intense kamper i luften og sterke scener fra strendene. Det hele akkompagnert av Hans Zimmers pulserende lydbilde som stadig øker i intensitet. Dunkirk er ikke bare en av de aller beste krigsfilmene noensinne laget, den er filmatisk og fortellermessig utvilsomt blant de beste i filmhistorien. I all sin enkelhet handler det om overlevelses i en svært stressende og livsfarlig situasjon. På kreativt vis fortelles historien fra tre ulike vinkler og det stadig økende tempoet og dramatikken gjør fortellingen både høyst spennende og ikke minst underholdende i all sin grusomhet. Dunkirk mangler de underliggende temaene som kjennetegner Nolans øvrige filmografi, men på svært befriende vis kan man la seg suggerere inn i krigens handling uten å bli innprentet med noe budskap.

Dunkirk fikk kritikk for sin feilaktige fremstilling av luftkamper, mangel på soldater utenom de britiske og fravær av virkelige historiske skikkelser. Ingen av de sentrale karakterene er basert på noen konkrete personer, for eksempel er kommandør Bolton, spilt av Kenneth Branagh, løst sammensatt av flere virkelige personligheter. Disse valgene ga Nolan den nødvendige friheten han som filmskaper trengte for å skape en nervepirrende og godt sammensatt fortelling. På verdensbasis ble Dunkirk med 527 millioner dollar den mest innbringende filmen om andre verdenskrig noensinne. For de med ytterligere trang til å fordype seg i denne hendelsen så hadde navnebror Dunkirk allerede blitt sluppet i 1958 og franske Week-end a Zuydcoote (1964) omhandler også tilbaketrekkingen ved Dunkerque.

Dunkirk kan sees på Netflix og Max.

Utryddelsen

I filmatisk form er La Rafle (Utryddelsen, 2010) Frankrikes betydelige oppgjør med landets store skamplett i form av deportasjonen og utrenskningen av jøder under andre verdenskrig. Utryddelsen var en storproduksjon fra franske Gaumont, verdens eldste filmstudio, som ønsket å lage Frankrikes tilnærmede svar på Schindlers liste.

La Rafle kan oversettes til razzia på norsk og åpner med en tekst som påpeker at alle hendelsene i filmen, selv de mest ekstreme, er basert på virkelige hendelser som fant sted sommeren 1942. Filmens sentrale hendelse er oppsamlingen av jøder i velodromen i Paris, en del av den tabubelagt deporteringen som har vært skambelagt i fransk historie. Familien til regissør Rose Boschs ektemann var jøder som bodde i det samme nabolaget i Paris som filmens historie er lagt til. Mens velkjente Jean Reno spiller en sentral rolle som legen David i filmen blir hovedrollen Anette spilt av Melanie Laurent, også kjent som kinomaskinisten Shoshanna i Inglorious Basterds (2009).

Frankrike er okkupert av Tyskland og myndigheter har i overensstemmelse med okkupasjonsmakten bestemt seg for å pågripe 13.000 jøder. Natt til 16. juli 1942 begynner en styrke på 9000 franske politifolk pågripelsen av jøder. Disse interneres i sykkelstadion Vélodrome d`Hiver i sentrum av Paris. I påvente av at deres skjebne skal avgjøres får de beskjed om at hvis noen rømmer vil tilfeldige bli skutt. Etter interneringen sendes de videre til transittleirer med umenneskelige levekår før de siden skal deporteres til utryddelsesleirene i Øst-Europa. Parallelt med det nazivennlige Vichy-regimets handlinger møter vi den 11 år gamle jødiske gutten Joseph Weismann og hans familie.

80 år siden Slaget ved Stalingrad: en guide til filmene – CINEMA

Utryddelsen fortelles gjennom 11 år gamle Josephs øyne og skildrer skjebnen til hans familie og det jødiske samfunnet i Paris. Slik inngår også filmen i den store krigsfortellingen sett fra barns synsvinkel. Det begynner forsiktig med innføring av restriksjoner og begrenset bevegelsesfrihet for jøder. Deretter fortsetter det med en hestehandel mellom tyskerne og den franske Vichy-regjeringen som diskuterer om de skal deportere 100.000 eller kun 20.000 jøder. For at Frankrike skal gå med på avtalen og utlevere oversikten over landets jødiske befolkning kreves det at de får tilbake kontrollen over politistyrken. Et av filmens uhyggelige dilemma er hvordan nazistene ikke ønsker å ta imot de jødiske barna og hvor det franske styreapparatet mener sosialtjenesten vil kollapse om de må ta vare på dem. Filmen begynner med et forsiktig anslag og rolletablering i karakterenes nye hverdag. Sykepleiersken Anette (Laurent) og legen David (Reno) er franskmennenes gode alibi og skal følge de jødiske barna gjennom historien. Filmen tar deretter en mer dyster og alvorlig tematisk vending. Hele tiden er barna og behandling av dem sentralt og dette utgjør en byråkratisk akilleshæl for både nazistene og Vichy-regjeringen.

Utryddelsen er så langt det store filmatiske prosjektet om utryddelsen av franske jøder. Det er en mektig film laget på imponerende vis. I sine beste øyeblikk er den gripende, elegant og ettertenksom. På den andre siden er en rekonstruert scene med Adolf Hitler noe overkarikert og unødvendig. I hjemlandet ble Utryddelsen en enda større suksess enn både Pianisten og Schindlers liste og den skapte stor oppstandelse der den rippet opp i et betent politisk tema.

Utryddelsen kan sees på Blockbuster og SF Anytime.

Saras nøkkel

2010 var spesielt år for fransk filmproduksjon med lansering av Utryddelsen på våren og Saras nøkkel (Elle s´appelait Sarah, 2010) på høsten. Begge filmene omhandler hvordan franske myndigheter pågriper og internere 13.000 jøder i sykkelstadion Vélodrome d`Hiver i sentrum av Paris.

Der Utryddelsen tar et oppgjør med det som skjedde i Frankrike er Saras nøkkel basert på bestselgeren «Elle s´appelait Sarah» av Tatiana de Rosney. Forfatteren var svært interessert i det tabubelagte temaet som de ikke underviste om på skolen og hun ønsket å finne ut mer om hva som hadde skjedd med de 4.000 jødiske barna og deres skjebne under krigen. På velkjent vis skulle flere forlag avslå å publisere romanen. Til slutt ble den antatt, deretter oversatt til mange språk, ble en stor internasjonal suksess før den til slutt ble filmatisert.

16. juli 1942 tropper politiet opp hjemme hos den jødiske familien Starzynski i Paris. I siste liten klarer den 10 år gamle Sara å gjemme sin lillebror før hun deporteres sammen med sin mor og far. De havner i en transittleir hvor de under kaoset separeres og som ender med at Sara står igjen alene. I en parallellfortelling satt til nåtidens Paris 60 år senere blir journalisten Julia Jarmond (Kristin Scott Thomas) anmodet om å skrive en artikkel om denne svarte dagen i Frankrikes historie. Julias undersøkelser fører til at sin egen og Saras historie vikles inn i hverandre. Det utvikler seg til en besettelse som fører til at hun tilsidesetter sin ektemann og datter.

80 år siden angrepet på Pearl Harbor: En guide til de 10 beste krigsfilmene som fulgte – CINEMA

To parallelle plottlinjer i fortid og nåtid fungerer svært godt både litterært og filmatisk. Dette holder seeren på tå hev. Grepet med den søkende journalisten fører til at seeren, på lik linje med Julia, blir følelsesmessig tilknyttet historien og vil vite mer om det som hendte. Julias jakt på å finne ut hva som skjedde med den jødiske familien blir en altoppslukende affære og en besettelse som går langt utover hennes journalistiske oppdrag. Scenene i velodromen er svært intense, og kulisser er identiske med de vi også kan se i Utryddelsen. Det er nesten så vi mistenker at den enes innspilling er en konsekvens av den andre filmen.

Saras nøkkel er en svært gripende og melankolsk overlevelseshistorie utført med dyktig historiefortelling. Nok en gang er det en mektig fransk film som er visuelt vakker i all sin grusomme tematikk og ikke minst er parallellhistoriene godt klippet sammen. Spillet føles ekte og naturlig, og den har en nerve man blir grepet av. Tema er hvordan man tar avstand fra jøder både den gang og nå, og det er nesten slik at filmen fungerer som en kommentar til hvordan den franske statsministeren beklaget det som skjedde mot jødene under andre verdenskrig først i 2009.

Saras nøkkel kan sees på Filmoteket, Blockbuster og SF Anytime.

På gjensyn

Louis Malles Lacombe Lucien (1974) var en fiksjonsfilm, riktignok basert på langvarige undersøkelser. Au revoir les enfants (På gjensyn, 1987) var derimot en selvbiografisk film basert på hans egne opplevelser som 12-åring under andre verdenskrig.

Internatskolen Petit-Collège d’Avon var en av de mest anerkjente katolske skolene i Frankrike og skolens barn kom fra landets mest velstående hjem. To av disse privilegerte var Louis Malle og hans eldre bror. Malle skrev selv manus basert på egne minner og kontrollerte hendelsene opp mot andre som hadde gått på skolen. Han endret hovedpersonens navn til Julien mens skolens grunnlegger og rektor Père Jacques forblir med eget navn.

Det okkuperte Frankrike, vinteren 1944. Juleferien er over og Julien forlater sin mor i Paris for å vende tilbake til sin internatskole. Den nye gutten Jean Bonnett har begynt i klassen hans og nå starter en rivalisering mellom de to skoleflinke guttene som gradvis går over i et nært og fortrolig vennskap. Vi følger dem i skolehverdagens undervisning og knuffing mellom gutter i friminuttene og i sovesalen. Flyalarmen går ofte og de må fortsette undervisning i skolens kjeller. Skoleguttene lever side om side med tyskerne under okkupasjonen. I svømmehallen blir det plutselig hengt opp skilt med teksten «Ingen jøder tillatt», men den virkelige trusselen er fransk milits med medløpere. De er verre enn tyskerne og gjør stadige sveip etter mistenkte i den lille byen. Så oppdager Julien at Jean ikke er hans virkelige navn, men at han skjuler en hemmelighet. Naivt spør Julian sin bror om hva en jøde er.

Moderne russisk krigsfilm: En forsmak på invasjonen av Ukraina? – CINEMA

Det er en barndomshistorie, en oppvekstskildring og et lavmælt drama som utfolder seg i et rolig tempo før den finner sin tematikk, tilspissede situasjon og nerve. Det er kontrasten mellom privilegerte barn fra velstående hjem og de fattige som jobber på skolen. Det diskuteres om hvorvidt man støtter den tyskvennlige statsminister Philippe Pétain eller ikke. Det er restriksjoner mot jøder som ikke får spise på restauranter eller bade i offentlige bad, men de blir verken arrestert eller deportert. Men så endres landskapet da nazistene strammer grepet. Det handler om det franske Gestapo, franske kollaboratører, jakten på jøder og informanter. Historien spør hvem som er jødisk, hvem hjelper jødene med å skjule seg og flykte og hvem er deres fiender. Det handler dessuten om skyld og anger, og hvordan et barns øyeblikk av ubetenksomhet får store konsekvenser.

Au revoir les enfants var laget for å minnes avdøde jødiske klassekamerater og franske jødiske barn som døde under Holocaust. Den var også ment som en advarsel mot totalitære regimer samt en påminnelse om Vichy-regjeringens troskap til naziregimet. Det er utvilsomt en av de store klassiske franske filmene og for øvrig en høyt hyllet film om krigen sett fra barnas synsvinkel. Den vant fem priser under filmfestivalen i Venezia, deriblant Gulløven. Under hjemlandets prisutdeling César Awards vant den syv priser inkludert beste film og regi. Den var også Oscar-nominert til beste originale manus og beste fremmedspråklige film. Kanskje derfor kan vi se store likhetstrekk med internatskole og hjelp av jødiske barn på flukt i Resistance over tretti år senere. Dens nyere norske videotittel under lansering på DVD er Vi ses igjen barn.

På gjensyn kan sees Blockbuster og SF Anytime.

En dødsdømt har rømt

Blant de aller største og mest hyllede fluktfilmene finner vi franske Robert Bressons Un condamné à mort s’est échappé ou Le vent souffle où il veut (En dødsdømt har rømt, 1956) basert på André Devignys memoarer «Un condamné à mort s’est échappé» fra 1956.

Bresson meldte seg til tjeneste ved utbruddet av krigen, ble fanget av tyskere i 1940 og satt fengslet i mer enn et år. Til filmen med den engelske tittelen A Man Escaped brukte han både sine egne opplevelser som krigsfange og løytnant André Devignys skildringer fra fengselet i Montluc. Dette var et avhør og transittfengsel drevet av Gestapo for de som skulle videre til konsentrasjonsleirer. Av de 15.000 fengslede fangene ble 900 henrettet. I filmen er navnet til Devigny endret til Fontaine, men ellers har Bresson gjort filmen så riktig og sannferdig som mulig. En tekstplakat i starten utdyper at dette er en sann historie og regissøren understreker at han har fortalt historien slik den skjedde, uten å pynte på den.

Lyon, 1943. Løytnant Fontaine (François Leterrier) har blitt arrestert og sitter i en bil på vei til avhør. Han forsøker seg på et rømningsforsøk, men mislykkes. Han kvestes hardt før han plasseres i Gestapos varetekt og i en celle på tre ganger to meter med et lite gitterdekt vindu. Han sitter i fengselet i Montluc med andre fanger som er dømt til døden. Han kommuniserer med andre fanger ved å banke koder på vegger eller med de som får lov til å bevege seg i luftegården. Fontaine bestemmer seg for å flykte fra fengselet ved første mulighet og han blir presset på tid da mannen i nabocellen henrettes. Da han selv får dødsdommen, blir han enda mer desperat etter å rømme.

Devigny, som historien er bygget på, ansees som en høyt hyllet krigshelt, og filmen tar seg tid til å utfolde hans indre monologer og handlinger. Spenningen ligger i hans kløktige ideer, forberedelser og fluktplaner. Det er en risiko bare å tenke på flukten, men hvordan skal han få tak i verktøyet han trenger og hvem han kan stole på? Det er en langsom og tidkrevende prosess, men hvor en rekke faretruende hindringer skaper spenning. Spenningskurven er neddempet dog med tidvis nerve og intensitet.

Mye av spenningen ligger i tittelen som legger føringer der den hinter til flukt, men slik som med alle fluktfilmer med lignende tittel, vet vi aldri hvor det bærer hen. Det er en enkel film med en konkret trussel i Gestapo og et enkelt motiv med å rømme fra fengselet. På autentisk vis er filmen innspilt i det samme fengselet som den virkelige historien utspilte seg i. Fontaine er sparsommelig i uttrykk, men hans tanker kommer frem i en fortellerstemme og monolog, som en fengselsdagbok, basert på Devignys egen tekst. Devigny jobbet i motstandsbevegelsens ledelse i Lyon, men dette kommer svært sparsommelig frem i filmen der han kun antyder at han ledet en gruppe menn. Historien er skjært ned til beinet og flere av hans fluktforsøk blir ikke presentert i filmen.

Filmen er mild i tonen, torturscener er fraværende, og den skjermer publikum for grafiske scener.  Henrettelser foregår utenfor bildet, men poengtert med skuddsalver. Den er filmet på enkelt minimalistisk vis i svart-hvittt med et ekspresjonistisk uttrykk. Det er tidvis supplert med melodramatisk musikk og handlingen foregår hovedsakelig i en liten celle. Historien blir som fangens repetitive hverdag, noe gjentagende der hver dag oppleves som den samme, helt til filmen finner sin essens. Dette er kontrast mellom motstandsmannen Fontaine og den nyankomme fangen Jost, en ung franskmann som meldte seg til tjeneste for tyskerne. Fontaine mistenker ham for å være tyster, men til tross for patriotisme og motstand mot den unge svikeren, anes muligheten for forsoning.

Bresson ville ha full kontroll over filmen med uttrykksløse karakterer og brukte derfor ikke-profesjonelle skuespillere. Hovedrollen spilles av en filosofistudent som ville jobbe med film. Bresson var dessuten en perfeksjonist og kunne filme samme scene opptil 50 ganger. Filmen ble hedret med prisen for beste regi på filmfestivalen i Cannes og ble også nominert til Gullpalmen. Filmen har i nyere tid blitt utgitt på DVD i Norge.

En dødsdømt har rømt kan sees Blockbuster og SF Anytime.