Dette er den andre filmen i trilogien til Dag Johan Haugerud, som allerede har gitt oss SEX og vi venter på KJÆRLIGHET. DRØMMER er en fantastisk nyansert, varm og innsiktsfull film om den første forelskelsen. Johanne er 16-17 år og får en ny lærer i fransk og norsk som egentlig er tekstilkunstner og flink til å strikke.

Johanna, som læreren heter, har en sterk karisma og tiltrekningskraft på Johanne, som etter hvert oppsøker henne privat på fritiden. Angivelig for å lære å strikke. Det oppstår et nært forhold mellom dem.

For ikke å glemme hva hun opplever skriver Johanne ned det hun føler og tolker utfra hver situasjon de har sammen i løpet av en viss tid og savnet da Johanna slutter som lærer. Det er sterke og gode beskrivelser og blir til slutt omlag 90 sider med til dels intime beretninger.

Det blir for stort for Johanne å bære disse følelsene alene, så hun betror seg til mormor (Anne Marit Jacobsen), som er forfatter. Hun blir berørt og litt bestyrtet over detaljene, men ser samtidig litterære kvaliteter i det Johanne har skrevet. Filmen veksler uanstrengt mellom Johannes tanker i form av voice over og dialog, særlig tilspisset blir dialogen når moren (Ane Dahl Torp) får se teksten og reagerer på det som kan se ut som overgrep fra den voksne læreren (Selome Emnetu).

Diskusjonen mellom mor og mormor – hjemme og på skogstur – er preget av at de tilhører ulike generasjoner med forskjellig oppfatning av frihet, feminisme og kommersialisme. De snakker i stor grad over hodet på Johanne. Hun reagerer først på at moren har fått lese det hun har skrevet, men forstår og aksepterer det og godtar etter hvert også idéen om å gi dette ut i bokform.

Det er noe forleggeren til mormor (Andrine Sæther) gjerne vil og slik når dette offentligheten. Først må læreren informeres og akseptere og det tar mor seg av i et møte på en café som får fram lærerens synspunkter på hendelsene. Som avviker ganske mye fra Johannes og gir forholdet flere nyanser og gjør læreren enda mer kompleks og gåtefull.

Det er imponerende at en voksen mann som Dag Johan Haugerud kan formidle en tenårings forelskelse så inngående og troverdig, med et glimrende manus. Minst like imponerende er innsatsen til Ella Øverbye i hovedrollen som Johanne, som får fram hele følelsesregisteret til denne tenåringen på overbevisende vis med alle nyanser og avskygninger.

Hun får også fram utviklingen hos denne ungjenta i filmens epilog hvor hun har vokst også følelsesmessig og har en guttekjæreste som venter utenfor mens hun er hos en psykolog (Lars Jacob Holm) som hun stiller modne og relevante spørsmål til. Hun ignorerer glatt gutten når hun møter igjen en ung kvinne på gangen som hun har møtt tidligere hos Johanna. Kanskje innleder hun et nytt forhold?

Både Ella Øverbye og Selome Emnetu var å finne i Haugeruds «Barn». Selome bærer selvsagt også mye av denne filmen. Teamet er også mange av de samme: Cecilie Semec på foto, Jens Christian Fodstad på klipp, Ida Toft med kostymer, komponist Anna Berg og ikke minst den faste produsenten Yngve Sæther og Hege Hauff Hvattum.

Innledningsvis fabulerer Johanne om ulike skyers betydning og en trapp går helt inn i skyene. Trapper blir et gjennomgående element i filmen, enten man går dem opp eller ned. I selve sluttscenen er det nærmest en teateroppvisning der en rekke kjortelkledde menn og mormor Anne Marit Jacobsen (hun har visstnok ligget med riktig mange) kravler seg oppover en lang trapp i mørket, der selve trappen er det eneste som er lyssatt. Kanskje er det slik livet fortoner seg? Det er en poetisk avslutning på en vakker film om forelskelse.