De er alle nominert til Amanda: Håp-Maria Sødahl Andrea Bræin Hovig Stellan Skarsgård (Foto: Motlys/Agnete Brun

Maria Sødahls dødsdom endte som en kjærlighetshistorie

Lille julaften for åtte år siden fikk Maria Sødahl telefon fra fastlegen. Året før hadde hun fått konstatert lungekreft. Nå hadde den spredd seg til hjernen. Kreften var uhelbredelig. Hun hadde tre måneder igjen å leve var prognosen.

Den meldingen endret livet til både henne og ektemannen, filmregissør Hans Petter Moland – og storfamilien som besto av seks ”dine, mine og våre” barn.

Nå, åtte år seinere kommer filmen om opplevelsen. Filmen utspiller seg over påfølgende uke. Den følger henne og ektemannen, spilt av henholdsvis Andrea Bræin Hovig og Stellan Skarsgård, fra dommen lillejulaften til hun blir operert andre nyttårsdag.

 Personlig og ikke privat

Håp er en fortelling om et skadeskutt ekteskap og desperasjon, men først og fremst om håp og kjærlighet. Maria Sødahl viser hvordan sykdommen hennes påvirker relasjonene til samboeren og barna deres. Selv om karakterene har fått andre navn i filmen, er det hele bygd på hennes egne opplevelser jule- og nyttårshelg 2011.

– Har det også vært terapi for deg å lage filmen?

– Både ja og nei. Tre år etter at jeg hadde operasjonen og forløpet som beskrives i filmen fikk jeg tilbud fra en dansk produsent om å regissere en amerikansk film som skulle skytes i Stockholm. Jeg spurte om hun hadde hørt om hva som hadde skjedd med meg. ”Ja, sa hun og jeg hører at det går så bra”.

Men det gikk ikke så bra. Jeg var ennå ikke frisk nok til å påta meg en slik oppgave, visste heller ikke om jeg noensinne ville bli det. Men jeg fikk lyst til å jobbe, til å skrive. Så var det noen venner av meg som sa, ”du må jo bare fortelle din historie.”

– Jeg strittet i mot, for jeg syntes det var altfor privat og altfor navlebeskuende. Men jeg hadde ikke noen sjanse til å slippe unna. Erfaringen stod i veien for alt annet. Jeg måtte finne en måte å gjøre fortellingen personlig og ikke privat – slik at det kunne bli allment. Slik startet det hele.

LES ANMELDELSEN AV «HÅP» HER

 En intens uke dag for dag

– Det var gitt at det skulle foregå i løpet av en uke. Jeg er veldig tro mot det som skjedde. Handlingen foregår fra lille julaften til operasjonen andre nyttårsdag. Jeg giftet meg på nyttårsaftenen som også var bursdagen min. Hele den ytre rammen, den medisinske rammen er identisk med virkeligheten. Virkeligheten hadde en potent dramaturgi med en utrolig motor og driv. Mye ga seg selv. Alle følelsene i filmen er levd – uavhengig av hvor de oppstår i fortellingen. Arbeidet lå i det å finne det mer formelle landskapet.

– Hva var familiens reaksjon når du sa du ville lage filmen?

– Jeg kunne ikke lage filmen uten å involvere dem. Jeg hadde ikke lyst til at det skulle være selvterapeutisk, men at den skulle oppleves fra mitt ståsted – mitt blikk på hendelsene. Jeg kunne ikke fortelle deres opplevelse, men jeg kom til å dra de med i dragsuget – så jeg måtte ha en form for tillatelse. Det gjaldt primært Hans Petter. Han følte seg sikkert veldig presset. Å si nei ville jo ha vært veldig brutalt ettersom dette var det eneste jeg var i stand til å gjøre på det tidspunktet. Da jeg fikk carte blanche, hadde jeg friheten jeg trengte og jeg hadde ham med meg underveis i hele prosjektet.

 Fra sykdom til kjærlighet

– Dette er jo også veldig mye en kjærlighetshistorie?

– Det er nettopp det. Den starter som en sykdomshistorie uten håp, og forvandles til er en kjærlighetshistorie. Bare en uvanlig kjærlighetshistorie fordi de to menneskene som er med på den ikke vet det selv . De er ikke bevisst på at det er det som skjer.

– Det er to mennesker som har levd parallelle liv og som står langt fra hverandre – og får muligheten til å gi kjærligheten en ny sjanse. Først og fremst å bli kjent med hverandre igjen på et veldig, veldig tidspresset tidspunkt. De får muligheten til se om de er i stand til å elske og ta i mot kjærlighet. I den moderne kjærligheten er vi så uavhengige av hverandre og skal være så selvhjulpne og ikke kreve noe av hverandre. Da har du har kanskje ikke tillit til at om du faller så tar noen imot deg og slipper alt annet. For kjærlighet er jo nettopp at du er avhengig av andre – og de er avhengige av deg.

Frie roller

– Ga det seg selv at Stellan Skarsgård skulle ha den mannlige hovedrollen?

– For meg var det viktig å forsikre Hans Petter at det var en dyktig skuespiller som gjorde rollen og at det var en skuespiller som selv hadde erfaring med problemstillingen. Stellan lener seg ikke på Hans Petter – han lener seg på egne erfaringer. Han har seks barn fra første ekteskap og to i sitt nye ekteskap. Han er kjenner til problematikken med mine og dine barn, og han har en ekskone som fikk kreft. Han har vært pårørende og var ikke avhengig av andres kunnskap. Han kunne fylle rollen og lage sin egen karakter.

Andrea skulle ikke spille meg og Stellan skulle ikke spille Hans Petter. Jeg fristilte dem fra det og tenkte ikke et sekund på at Andrea Bræin Hovig var meg. Det var betryggende for meg og det var betryggende for dem.

– Var Andrea Bræin Hovig den opplagte valgt for ditt alter ego?

– Jeg måtte ha en som var fysisk og hadde erfaringer som kunne tilføre historien noe nytt. En med tilgang til hele spekteret av våre følelser, som også hadde et talent for det svarte humoristiske uten å melke det. Hun skulle ha en dybde og en letthet. Hun er med i hvert eneste bilde i filmen. Det er krevende. Gjennom en bred casting ble det fort tydelig at det var Andrea hadde det jeg lette etter.

 Kreften bryr seg ikke om viljestyrke

– Hvordan har kreften og arbeidet med filmen påvirket deg?

– Det spørsmålet får jeg veldig ofte. Jeg er ekstremt takknemlig over at jeg har hatt flaks. Det handler ikke om at jeg er sterk. Det handler ikke om styrke for å overleve. Sånn er det ikke. Kreften bryr seg ikke om viljestyrke.

Jeg er nok blitt mer ydmyk og litt mer lettrørt. Litt mer tynnhudet, men jeg er også blitt mer fandenivoldsk og modigere fordi livet er veldig kort og døden uendelig lang. Så hvis det er ting jeg har lyst til, hva det enn måtte være, så har jeg et bedre kompass nå. Utover det, så endrer man seg ikke som person. Man endrer prioriteringer kanskje – og ikke nødvendigvis det heller i forhold til det å jobbe for eksempel. Jeg jobber jo akkurat like mye nå når jeg først jobber.

Hvis du endrer deg totalt etter en slik opplevelse, så betyr det jo kanskje at du har levd et helt liv i selvbedrag. Jeg tror at man blir mer av det man er. Sånn som det er når man blir gammel.

Usminket

Selv om temaet kan virke dystert, så har Maria Sødahl ikke ønsket en dyster film:

– Jeg synes faktisk at den er tidvis lystig. Jeg er usentimental selv og det er en usentimental film. Under innspillingen lo vi veldig mye av relasjonene og situasjonene som oppsto. Det er mange absurde episoder. Filmen handler jo også mye mer om livet enn om døden.

– Jeg har ikke noe misjonsoppdrag med filmen, men jeg håper at folk vil gjenkjenne seg selv i karakterene. Det kan være ting som er så skamfulle at du nesten ikke tør å vedkjenne deg det. Jeg ville ikke skjønnmale noe, men vise det hele rått og ubehandlet. Da må du være modig; du kan såre deg selv og du kan såre andre.