Spillefilmen om motstandshelten Gunnar Sønsteby diskuterer hva krig kan kreve, og serverer et godt argument for de norske krigsfilmenes fortsatte eksistens.  

PÅ KINO FRA 30. OKTOBER: Ikke bare fortsetter de norske storfilmene om andre verdenskrig å komme, de synes også å komme stadig hyppigere. I år har vi allerede fått Erik Poppes spillefilm om Vidkun Quisling, og nå er det duket for spillefilmen om Norges mest kjente og høyest dekorerte krigshelt Gunnar «Kjakan» Sønsteby, regissert av John Andreas Andersen (Skjelvet og Nordsjøen).

Selv om kontrasten mellom hvem disse to filmene portretterer knapt kunne ha vært større, føyer begge seg inn i rekken av storfilmer om krigen som ble igangsatt av braksuksessen Max Manus i 2008. Produksjonen av slike filmer vil åpenbart heller ikke stoppe med denne, men på noen vis sluttes sirkelen med Nr. 24:

Sønsteby var leder av Oslogjengen, som også inkluderte Manus, og filmen omhandler flere av de samme personene som Max Manus. Samtidig får man inntrykk av at den har tatt inn over seg flere av innvendingene som er reist mot de norske spillefilmene om andre verdenskrig. Også kvinnene vies naturlig plass i fortellingen, og ikke minst ønsker den ikke å presentere en ensidig heltehistorie om våre landsmenns bragder.

Nr. 24 belyser de ekstreme dilemmaene motstandsfolkene stod overfor og de nådeløse avgjørelsene de tok, og understreker i tillegg at fienden ikke bare snakket tysk. Innbitte nordmenn i okkupasjonsmaktens tjeneste var enda verre, blir vi fortalt.

Konfronterende likvidasjoner

Som rammehistorie møter vi den eldre Sønsteby, spilt av Erik Hivju, i en av de mange foredragene han holdt for skoleungdom. Dette gjør dessuten at «nåtids-Kjakan» fungerer som effektiviserende fortellerstemme for filmens hovedhandling, som skildrer hans virke som motstandsmann mens Norge var okkupert av Nazi-Tyskland (samt noen få scener fra før krigen brøt ut). Her spilles Sønsteby av Sjur Vatne Brean. Begge skuespillerne er gode i rollen(e).

Vi minnes på hvor unge Sønsteby og andre involverte var, uten at Nr. 24 er den første av de norske krigsfilmene som framhever dette. Handlingen beretter om sabotasjeaksjoner, dekknavn, skjulesteder. Om hva som står på spill, konsekvensene av å bli tatt. Og etter hvert om rene likvidasjoner.

Det er her filmen er på sitt dristigste og mest konfronterende, da den ikke bare vektlegger bekostningene aksjonene hadde i form av reaksjoner fra okkupasjonsmakten, men også viser hvordan motstandsbevegelsen tok mennesker av dage, deriblant nordmenn.

Med dette diskuterer filmen hva krig kan kreve, hvor langt man kan eller kanskje må være villig til å gå. Samtidig som den ikke vil konkludere altfor entydig om hva som kan rettferdiggjøres.

Kan skape debatt

I kontrast til uttalelser i filmen om at de involverte skal gå i graven med visse detaljer om hva de utførte, er filmen særlig konkret om en sentral likvidasjon. Den historiske nøyaktigheten ved dette er andre langt bedre egnet enn undertegnede til å vurdere, men det er ikke utenkelig at dette vil skape debatt.

Man kan forsåvidt også diskutere hvor godt kjent filmen lar oss bli med sin hovedperson. Men selv om Nr. 24 kan klassifiseres som en «biopic», føles faktisk ikke det som så viktig. Noen trekk kommer uansett tydelig fram: En person som dro nytte av at han framstod som en helt vanlig mann, som var bemerkelsesverdig strukturert og kontrollert, og som nettopp var villig til å gå svært langt. Som kunne legge samvittigheten til side, formodentlig også etter krigens slutt.

I en film som vil vise og diskutere hva Sønsteby var involvert i, er det først og fremst disse karaktertrekkene som er relevante. Handlingene hans, og egenskapene de krevde.

Forsvarer sin egen eksistens

Grepet med å strukturere filmen rundt den eldre Sønstebys foredrag kan tidvis kjennes som en i overkant pedagogisk og pragmatisk narrativ løsning. Men særlig fordi de etiske spørsmålene som drøftes i filmen også integreres og får et klimaks i det mer nåtidige handlingsplanet, fungerer det helhetlig sett godt.

Nr. 24 er blitt en svært solid film, som både forener mange elementer fra nyere norske krigsfilmer og elementer man ofte har savnet i dem. Riktignok balanserer den ikke alltid like elegant mellom å skulle være en bredt anlagt og spenningsladet storfilm og et mer fortettet og revisjonistisk drama med vekt på menneskelige kostnader, men resultatet framstår heller aldri som ufokusert.

I en tid hvor flere stiller spørsmål om vi ikke har fått nok norske filmer om andre verdenskrig, oppleves det nærmest som at Nr. 24 har en målsetting om å forsvare disse filmenes fortsatte eksistens. Vi trenger fortsatt å snakke om krigen, argumenterer den, og har unektelig et poeng. Det kommer den nok også til å tjene gode penger på.