Hvordan dramatiserer man en families historie uten å trå over grensene for hva som er etisk forsvarlig? Regissør Bård Breien har laget en film basert på virkelige hendelser som berører dype menneskelige bånd og smerte, men også store bragder.

OSLO: Han er kjent for sine portretter av outsidere – mennesker som står utenfor det etablerte – og i Team Havnaa tar han seeren med inn i en givende familiehistorie hvor  kompleksiteten i virkelige relasjoner står sentralt.

Utfordringen ved å skildre virkelige liv

– Du har laget en film om en eksisterende familie. Det må ha vært en ganske spesiell og krevende prosess. Hvordan opplevde du utfordringen med å skildre noe så nært og personlig?

– Det var virkelig en utfordring, ja. Når man lager film om en familie som eksisterer, blir det noe helt annet enn å lage en historisk fiksjon eller en historie om en avdød person. Utgangspunktet mitt var alt familien har vært igjennom – fra store seire til dyp smerte, med dødsfall, arrestasjoner, og ikke minst hvordan alt dette skjedde så tett på hverandre. Det var en krevende prosess å finne den rette måten å dramatisere det på uten å føle at man tråkket over grenser.

Det var en konstant balansegang: Hvor setter jeg grensene mellom det personlige og det som er nødvendig for historien. Hvordan dramatiserer jeg dette på en måte som føles respektfull, samtidig som det må være ærlig og troverdig? Det var en prosess som tok tid.

Outsidere som drivkraft

– Du lager ofte filmer om outsidere og mennesker som ikke helt passer inn. Hva er det som tiltrekker deg ved slike historier?

– Jeg tror det handler om at jeg kjenner meg igjen i dem. Gjennom oppveksten hadde jeg en usikkerhet hengende over meg, med en far som tjente mye av pengene sine på å selge porno. Jeg så ofte verden fra utsiden og har alltid hatt sympati for folk som ikke passer helt inn. Outsidere representerer noe ekte og universelt, og de lar meg uttrykke hvordan jeg selv har følt meg.

Outsiderne i filmene mine er ofte mennesker som kjemper for å finne sin plass i verden. Det gjelder både Erling og Magne i denne filmen. Gjennom kampsporten og proffboksingen var de helt utenfor det gode selskap. Magne ble en stjerne som aldri fikk den anerkjennelsen han fortjente, mens Erling befant seg stadig mer i skyggen av sin bror. Sammen ga de meg et sterkt grunnlag for å lage film.

Ansvar og frykten for å ikke lykkes

– Var det spesielle tanker eller følelser som holdt deg tilbake i starten?

– Absolutt. Jeg husker at tanken om å lage noe dårlig, noe som ikke var verdig materialet jeg jobbet med, føltes som en bremsekloss i starten. Det var en følelse av ansvar – ikke bare for familien, men også for historien deres. De har vært gjennom så mye, og jeg ville ikke gjøre noe som kunne føles overflatisk eller urettferdig for dem.

Fra Magne til Erling

– Opprinnelig skulle Magne være i hovedfokus i filmen, men så skiftet hovedfokuset til Erling. Hva lå bak det valget?

– Det var flere grunner til det. For det første oppdaget jeg at Erling som karakter var mer sammensatt. Publikum ville finne ham mer interessant nettopp fordi han er en så kompleks person.

For det andre var det også dramaturgiske hensyn. Erling har opplevd hele historien fra start til slutt. Magne, som er en viktig figur, døde relativt tidlig, så Erling ble den som bar fortellingen videre. Det ga oss en naturlig inngang til historien gjennom hans perspektiv.

Erling representerer også outsideren i historien, en som har blitt misforstått og dømt. Selv om han har gjort store feil, er han en mann med mange lag, og det var fascinerende å utforske hvordan han navigerte i sin rolle som storebror, støtteperson og senere en kontroversiell figur.

Familiebånd som fundament

– Hvordan var det å møte familien? Du nevnte at du også traff foreldrene deres.

– Å møte foreldrene deres var en veldig sterk opplevelse. De har vært gjennom så mye, og det var tydelig at smerten fortsatt var nærværende. Men det ga meg også en dypere forståelse av familieforholdene og hvordan de har håndtert alt som har skjedd. Det hjalp meg å tilføre filmen et lag av menneskelighet som jeg ikke tror jeg kunne fanget uten disse møtene.

Foreldrene var opprinnelig helt uinteresserte i guttenes kampsport. En velkjent historie er da Magne som 14-åring ble Norgesmester for første gang og ville overraske foreldrene. Han kom løpende inn i stua, hoppet foran dem og sa: “Mamma og pappa, jeg har blitt Norgesmester!” Faren kikket så vidt opp og sa: “Kan du flytte deg, det er Muppet Show på fjernsynet.” Så lite interesserte var de.

Senere steg interessen. Da Magne skulle kjempe om EM-tittelen kjørte faren hele til Italia sammen med Erling og noen kompiser av ham i en folkevognbuss. Kampen gikk ikke etter planen og faren var så livredd for Magne under kampen at han fikk et kraftig hjerteinfarkt, som han heldigvis overlevde.

Da jeg møtte foreldrene, var de veldig imøtekommende og hyggelige. De likte å snakke om Magne, selv om det fortsatt gjorde dem triste. Men det var også tydelig at selve boksingen ikke var veldig viktig for dem.

Lærdom fra prosessen

– Hva lærte du av prosessen med å lage denne filmen?

– Jeg lærte hvor viktig det er å lytte – ikke bare til det som blir sagt, men også til det som ikke blir sagt. Å fortelle en historie om virkelige mennesker handler ikke bare om å gjengi fakta, men også om å forstå og tolke følelser og relasjoner.

Det er alltid en utfordring å finne balansen mellom å være tro mot materialet og samtidig skape en dramatisk fortelling som fungerer på film. Men det er også der magien skjer, tror jeg. Det handler om å møte disse menneskene med ydmykhet og et oppriktig ønske om å forstå dem, for deretter å klare å fortelle historien deres så den føles ekte – på en time og førtifem minutter.

Outsidere og familiedrama på film

– Historien du har laget handler om familie, men også om det universelle outsiderperspektivet. Hvordan balanserte du disse elementene?

– Jeg tror outsider-perspektivet går hånd i hånd med familiehistorien. Selv om dette er en historie om en unik familie, handler det også om noe universelt: følelsen av å stå utenfor og kjempe for sin plass i verden. Det er en erfaring mange kan relatere til.

– Når du ser på filmene dine Kunsten å tenke negativt, Detektiv Downs og nå Team Havnaa, ser du en rød tråd?

–Ja, det er noe som spurte meg om hvordan jeg gikk fra de to foregående filmene til denne. Men for meg handler det om underdogs og outsidere, og det er sånn jeg føler meg selv. Det er outsiderne jeg kjenner meg igjen i. Magne og Erling er også to utpregede fightere, og det er noe jeg også kjenner meg igjen i, ikke minst gjennom i kampen for å få en film på beina.

Kommer med tv-serie om sin egen oppvekst

Bård Breien har vist en egen evne til å kombinere humor med dypere menneskelige tema. Til høsten kommer han med den åtte episoder lange TV-serien In the Name of Love på Prime Video.

Serien er inspirert av hans egen uvanlige barndom. Den er satt til 1970-tallets Norge og følger en barneskolelærer, spilt av Maria Bonnevie, som gjør alt for å holde ektemannen Lars (Trond Espen Seim) sin lukrative pornovirksomhet hemmelig. Lars ser sitt arbeid som en form for sosial protest, og deres to sønner, spilt av de virkelige brødrene Jakob og Jonas Oftebro, befinner seg midt i konflikten – inntil en uunngåelig familiekonfrontasjon oppstår.

– Hva er det med outsider-posisjonen som tiltrekker deg?

–Jeg tror det handler om en usikkerhet i oppveksten, med en far som pushet noe som ingen egentlig plaget meg med, men som likevel preget meg dypt. Jeg visste aldri når det kunne smelle, der jeg gikk og krysset fingrene for å komme i puberteten, og etter hvert treffe noen søte jenter. Det ble en slags  uanstendighet som fulgte meg, og jeg så tingene stadig mer fra en outsider-posisjon. Så jeg søker meg nok mot karakterer som kan uttrykke hvordan jeg har det og ser på verden.

– Hvor tett er denne familiehistorien på din virkelige familiehistorie?

– Den er ganske tett på, selv om vi jo har komprimert ned mange år til fire timer tv-drama, og nødvendigvis måtte dramatisere noe. Jeg tror det er viktig å være tro mot historien, men samtidig gjøre den filmatisk. Det er et drama med mye humor. Men jeg var veldig opptatt av at vi ikke skulle strekke oss for å være morsomme. Jeg kunne ikke fortelle min egen familiehistorie uten humor, for vi hadde det jo veldig gøy. Men selve grunntonen og tematikken er alvorlig.

–Min far vokste opp med sin far, farfaren min, som startet bladet Krydder rett etter krigen. Det var et slags vågalt humormagasin for muntre herrer, med pin-ups og frekke vitse-tegninger. Det slo an i starten, men på 50-tallet skulle samfunnet strammes inn og da ble det kraftig fordømt. Faren min utviklet en sterk forakt for tidens kristen-moralisme, som fortsatt finnes i kulturen vår, men som nå er mindre synlig.

Han startet selv mannfolkbladet Aktuell Krim på 70-tallet, som kombinerte krim og nakenbilder. Tidlig på 80-tallet gikk han over til kinodistribusjon, men ble så lei av de som styrte og bestemte i kino-markedet at han begynte å kjøpe videorettigheter i stedet. Det gikk lenge veldig bra, og han solgte VHS-filmer av alt fra Sergio Leone til Scorsese, og mer reinspikka B-filmer, på samme måte som tidens  bokklubber. Snart inngikk også sex-filmer i repertoaret, mens markedet beveget seg stadig hardere mot sidde filmene, som var de han holdt på med lengst.

– Møtte dere mye moralisme på grunn av dette?

– Ikke direkte, men du visste at det var der. Som liten syntes jeg selv at alle bladene som lå omkring på faren min sitt kontor var veldig spennende, inntil en kompis gjorde meg oppmerksom på det var han som var redaktør og utgiver. Da skjønte jeg ganske umiddelbart at situasjonen aldri ville bli den samme igjen.

– Hva jobber du med videre nå?

– Nå er jeg tilbake i skyttegraven, og jobber med et nytt prosjekt og graver opp ideer til det. Å komme opp med en jævla god historie tar tid, men sånn er det når man lager film.