Søndag 2. mars deles Oscar-prisene ut. Norges offisielle kandidat, Armand, røk ut i mellomrunden. Nå hviler det norske håpet på The Brutalist, hvor Mona Fastvold har skrevet manuset sammen med ektemannen Brady Corbet.

Dette er Corbets tredje spillefilm som regissør, og den har sanket imponerende ti Oscar-nominasjoner, inkludert beste film, beste regissør, beste manus og beste mannlige hovedrolle.

Storslått fortelling og visuelle mesterverk

The Brutalist vitner om store ambisjoner. Fra det første bildet – en omvendt Frihetsgudinne, et sterkt symbol på hovedpersonens bittersøte jakt på den amerikanske drømmen – til en overveldende sekvens i de italienske Apuan-alpene, hvor jakten på marmor blir en visuell nytelse. Scott Walkers mektige filmmusikk forsterker opplevelsen ytterligere.

Den kan minne om Martin Scorseses The Aviator (2004), Paul Thomas Andersons There Will Be Blood (2007) og tidvis Orson Welles’ Citizen Kane (1941). Fellesnevneren er skildringen av menn som kjemper mot systemet for å virkeliggjøre sin visjon – samtidig som de kritiserer et kapitalistisk system som knuser selv sine mest lojale sønner.

Adrien Brodys rolle i The Brutalist, har også  klare paralleller til hans Oscar-vinnende prestasjon i The Pianist (2002). Begge filmer har dype røtter i etterkrigstidens Europa og Holocaust-erfaringer.

I The Pianist portretterte Brody Władysław Szpilman, en polsk-jødisk pianist som overlevde Warszawas ødeleggelse under andre verdenskrig. The Brutalist følger en lignende tematisk tråd, men med et annet fokus: Her spiller Brody László Tóth, en ungarsk-jødisk arkitekt og Holocaust-overlevende som emigrerer til USA i håp om å realisere den amerikanske drømmen.

Historien følger Lászlós kamp for å etablere seg i et nytt land, inntil en mystisk og velstående klient forandrer hans livsbane. Rollen har en personlig resonans for Brody, da hans egen bestefar var en ungarsk immigrant som møtte lignende utfordringer.

Kampen mellom kunst og kapital

László ankommer Ellis Island uten penger, men med liv og håp i behold. Han drar til Philadelphia for å finne sin fetter Attila (Alessandro Nivola), som sammen med sin kone Audrey (Emma Laird) driver en møbelbutikk under det amerikanske navnet Miller & Sons.

Til tross for sitt slitne ytre er László en briljant arkitekt som etterlot seg en imponerende arv i Ungarn – og sin kone Erzsébet (Felicity Jones), som han ikke klarte å få med seg til USA. Han sliter med avhengighet til alkohol og narkotika, noe som preger livet hans, men aldri fratar ham hans talent.

Ved en tilfeldighet får han sitt første oppdrag: et bibliotek for en lokal rikmann. Resultatet er spektakulært, men oppdragsgiveren reagerer med raseri over at samlingen hans har blitt flyttet og nekter å betale.

Det er først når biblioteket vekker oppsikt i magasiner og kunstkretser at den eksentriske millionæren Harrison Lee Van Buren Sr. (Guy Pearce) oppsøker László med et nytt, ambisiøst prosjekt: å bygge et enormt samfunnssenter til ære for sin avdøde mor. Dette blir en kamp mellom kunstnerisk frihet og kapitalmakt, mellom drøm og mareritt, mellom skjønnhet og brutalitet.

For et ekstremt beskjeden budsjett på 11 millioner dollar, har Corbet evnet å gi oss inntrykk av Toths arkitektoniske mesterverk. Faktisk brukte produksjonsdesigner Becker flere virkelige brutalistiske bygninger i og rundt Budapest som stand-ins for Toths skapelse.

En film av monumentale proporsjoner

Filmstrukturen er omsluttende, og vi følger Lászlós liv som en dypt personlig dokumentar – en kunstners kamp med fortidens spøkelser og egne besettelser. Brutalismens arkitektoniske stil, preget av minimalistiske, rå materialer, reflekterer hovedpersonens konflikt mellom etikk og estetikk. László er et kunstnerisk geni, men etisk motstridende og til tider ubehagelig. Han bryter med den romantiske ideen om den arbeidsomme migranten.

Corbet retter kritikk i flere retninger: Immigrasjon kan være et mareritt, store kunstnere kan være genier og forferdelige mennesker samtidig, og kapitalismen kan gi midler – men også knuse drømmen.

For å gjøre de tre timene og femten minuttene mer tilgjengelige, tok Corbet en klok beslutning: en pause etter halvannen time. Dette minner om gamle dager, da publikum kunne strekke på beina, besøke toalettet eller kjøpe mer godteri. Pausen følessom en bevisst del av regissørens visjon, en hyllest til det klassiske kino-eposet.

Brady Corbet har evnet å skildre liv som ikke er perfekte, men dypt fascinerende i all sin menneskelige kompleksitet.