Hva gjør du når en ukjent slektning banker på døren midt på natten og ber om husly? Brwa Vahabpours spillefilmdebut Onkel Jens utforsker kulturmøter, familieforpliktelser og en gryende mistanke i en film som balanserer mellom spenning og humor.
Kurderne har en markant tilstedeværelse i norsk film. Ingen andre innvandrergrupper har gjort seg så gjeldende – det vitner om en sterk fortellerkultur. I tillegg til Onkel Jens-regissør Brwa Vahabpour har filmskapere som Hisham Zaman, Halkawt Mustafa og Shokat Harjo beriket norsk film med historier preget av flukt, eksil og identitetssøken.
Filmene deres utforsker gjerne utenforskap og spørsmål om tilhørighet, og Onkel Jens glir naturlig inn i denne tradisjonen.
Når familieforpliktelser møter hverdagsliv
Akam (Peiman Azizpour) er en ung lærer som bor i kollektiv i Oslo sammen med Pernille (Theresa Frostad Eggesbø) og Stian (Magnus B. Bjørlo Lysbakken). Når onkel Khdr (Hamza Agoshi) – som insisterer på å bli kalt «Onkel Jens» – plutselig dukker opp, settes Akam i en vanskelig situasjon.
I hans kultur ville det være uhøflig å avvise en slektning som trenger husly, men onkelens ubestemmelige opphold begynner raskt å skape friksjon i kollektivet.
Dager blir til uker, og Akam oppdager stadig mer foruroligende detaljer. Onkel Jens lar rotet flyte, tar andres mat fra kjøleskapet og gjør mystiske besøk til en kurdisk kafé, hvor han mottar penger fra eieren. Samtidig begynner Akam å mistenke at onkelen skjuler noe.
Spenning og humor
Akam blir stadig mer skeptisk og oppsøker Elina (Sarah Francesca Brænne), som jobber i UDI, for å finne ut mer om innvandringslover. Han later som han trenger informasjon til en bok han skriver, men jakten på sannheten om onkelens opphold i Norge eskalerer.
Brwa Vahabpour balanserer dyktig mellom spenning og humor. Han observerer subtile kulturelle spenninger mellom generasjoner, kjønn og nasjonaliteter med en lett, men presist blikk. Peiman Azizpour leverer en overbevisende hovedrolle, mens Hamza Agoshi sjarmerer som den mystiske onkelen.
Selv om filmen berører temaer som kulturmøter og generasjonsforskjeller, dykker den aldri helt ned i de dypere aspektene av problemstillingene. Likevel skiller Onkel Jens seg ut fra mange andre innvandringshistorier, som ofte preges av hjertesorg og skuffelse.
Onkel Jens er ikke banebrytende, men en godt fortalt historie som blander humor, spenning og mellommenneskelige relasjoner.