På midten av 1990-tallet ble norske utgivelser av tegneserier for voksne solgt i hopetall. Den gang var en tid hvor det ble konsumerte tegneserieblader fremfor skjermtid.

I bladet Magnum dukket det opp en serie kalt Hellblazer med karakteren John Constantine. Det var en heftig serie og miks av det hardkokte og det okkulte. I dag er disse bladene ofte forvist en skjebne i banankasser i en bod eller gitt bort til innsamlingsaktører. Litt mindre plassbesparende er filmatiseringen av Constantine (2005).

Francis Lawrences debutfilm

Dette var debutfilmen til musikkvideoregissøren Francis Lawrence som hadde finslepet en høyst visuell filmatisk stil. Kanskje derfor var han, i retroperspektiv, et godt valg til denne filmatiseringen. For filmen har fokus på form og stil. I sitt anslag setter den en mørk og overnaturlig tone. I Nazi-Tyskland trodd de at den som fikk tak i Skjebnens spyd kunne styre verdens skjebne. Spydet, som påstås å ha drept den korsfestede Jesus, har vært savnet siden andre verdenskrig, men har nå blitt funnet i Mexico.

I Los Angeles møter vi John Constantine, en mystisk og kjederøykende antihelt som har uvanlig kunnskap om det okkulte og det overnaturlige. Constantine har blitt tilkalt til å utføre en demonutdrivelse. Han er født med en gave og hans misjon er å opprettholde balansen mellom himmel og helvete. Nå er halv-demoner i ferd med å tre gjennom og ned på jorden. Hans oppgave er å stanse de som tråkker over denne grensen.

Demonutdrivelse

Se opp for Tilda Swinton i en utmerket rolle og glem Exorcisten (1973)! Her etableres karakteren Constantine gjennom en heftig, annerledes og original demonutdrivelse. Her skal demonen utdrives fra sitt menneskelige offer, fanges i et speil, for så tilintetgjøres. Gjennom særs visuell lek blir det både heftig og intenst. Videre skal det handle om det okkulte, demonologi, engler, satan, liv og død.

Constantine har en medhjelper i sin lærling Chas (Shia LaBeouf) som fungerer som filmens småmorsomme sidekick. Historien får også en dytt da Constantine kontaktes av detektiven Angela (Rachel Weisz) som vil få klarhet i hvordan hennes dypt religiøse søster døde. Gjennom Angela introduseres vi for universet og dets mørke skikkelser. Også kjederøykeren Constantine sliter med en dødsdom og har kun kort tid igjen å leve.

Tid for filmer om det okkulte

Constantine kom året etter Guillermo del Toros Hellboy (2004). Begge skikkelsene var basert på karakterer fra tegneserieromaner og tematiske fellestrekk var demoner og det okkulte. Begge var studiofilmer som vektla stil og form, men til slutt viste det seg at Lawrences film klarte å spille inn over det dobbelt enn den andre.

Det var en tid hvor man testet ut overgangen fra tegneserie til film og ikke alle var like vellykket. Constantine var for eksempel en bedre film enn de to Alan Moore-filmatiseringene From Hell (2001) og The League of Extraordinary Gentlemen (2003).

Filmen ble laget rett etter Keanu Reeves´ til da karrierehøydepunkt med The Matrix-trilogien. Han var i sitt ess og spiller en likedan tilbakelent kul mystisk skikkelse som nok en gang må redde verden. Stilen er mørk som Hellboy, men hele tonen i filmen er mer alvorlig og mindre fleipete. Filmen kunne dog ha vært svært annerledes. På et tidspunkt var Nicolas Cage tiltenkt hovedrollen og den svært stilistiske Tarsem Singh skulle ha regi. Med Cage kunne det gått begge veier!

Svakhet til Constantine er egentlig dens plot. Den har ikke den helt store minneverdige historien og det som står igjen er heller noen løsrevne scener og episoder. Den oppleves også noe datert med tanke på dataeffekter som ikke er helt samsvarer med dagens standard.

På den positive siden jobber Lawrence og Keanu Reeves for øyeblikket, 20 år senere, med en oppfølger. Constantine 2 ønskes i aller høyeste grad velkommen for dette er et univers vi gjerne ser mer av.

Constantine er nå ute på 4K.