Dinner in America er et merkelig stykke film. Den er en suppe med mange ingredienser, og de passer ikke så godt sammen.

Regissør Adam Rehmeier er kokken som blander så ulike ingredienser at det er vanskelig å si hva det egentlig smaker. Den byr på litt skråblikk på amerikansk borgerlighet (uten brodd eller retning), litt komedie (uten at det blir så morsomt), og litt rock (uten at den får noen særlig framtredende plass). Litt kjærlighetshistorie er det også, uten at den gjør så mye inntrykk, bortsett fra et glimt av en tåre i hovedpersonen Simons øye i en scene et godt stykke ut i filmen der han blir sunget for. Denne scenen er til gjengjeld ganske fin.

Simon (Kyle Gallner), er en outcast – en fyr uten særlig moral, dopselgende og litt voldelig. Etter hvert får vi vite at han også synger i et hardpunk band.

Han møter Patty (Emily Skeggs), som er en all-American girl, litt «lost», litt sjarmerende i all sin tafatthet. Hun er, forutsigbart nok, medlem av en borgerlig kjernefamilie som lever et kjedelig liv der de voksnes hovedoppgave ser ut til å være å stoppe barnas livslyst ved å sette grenser for dem. Patty er trygt plassert i dette grå og trege universet, bortsett fra at hun digger hardpunk bandet Psyops. Til gjengjeld er hun veldig heit på vokalisten, som hun sender kjærlighetsbrev til, med Polaroid-bilder av seg selv i trusa, og med en hånd innenfor trusa.

Klassisk plot

Rehmeier fører disse to sært ulike karakterene sammen. Det er lite som sier at Simon og Patty skal like hverandre, men det gjør de altså.

Svært klassisk, med andre ord. Gammeldags så lenge det ikke gjøres på en frisk måte. Vi har sett det før. Mange ganger. Rehmeier gjør absolutt ingenting nytt her. Og han rendyrker heller ikke en enhetlig satsning på ett hovedelement som kunne løftet fortellingen. Punktemaet kunne med fordel vært det han hadde løftet. Da hadde det vært hold i replikken «Stay punk» som blir uttalt i en sentral scene mot slutten. I stedet blir han overopptatt av familiemiddager – tre stykker i tallet – der Simon lager skandale. Uspennende.

Rehmeier leker med symboler. Symboler på punk, dop, det frie livet, ansvarsløshet. Og, på den annen side det borgerlige amerikanske familielivet, de voksne, familiemiddager. En sånn symbollek kan være morsom. Den kan til og med være viktig. Her er den ingen av delene, bortsett fra i noen glimt.

Dinner in America er tett befolket med klisjeer. Det trenger ikke i seg selv være noe problem. God klisjebasert fortelling kan være stor kunst. Og den kan oppnå gunst hos publikum. Men faller klisjefortellinger på feil side av den tynne linjen mellom godt og dårlig, kan dommen bli nådeløs.

Skuespillerne

Rehmeiers film er fort glemt. Dens lyspunkter er Gallners, og delvis Skeggs skuespill. Begge rollene er godt castet. Gallner er troverdig og han bygger sin karakter gradvis opp på en slik måte at den nevnte tåren er tilstrekkelig til å gjøre ham litt mer kompleks enn vi trodde i starten. Gallner mestrer den fine balansen mellom en konfronterende «shut the f…up»-holdning og en mer defensiv og usikker variasjon som karakteren Simon for ingen pris ønsker å vise fram. Skeggs er sjarmerende, men mindre kompleks i uttrykket.

Det er ikke lett å forstå at Rehmeier ikke brukes de ressursene han har til rådighet på en bedre måte. Er det fordi han søker et større publikum enn det en slik film bør søke?  Låta som følger siste del rulletekstene gjør jobben fullkommen i dette henseende. It´s Sad to Belong med 70-talls softguttene England Dan og John Ford Coley. Det er nesten så man ikke tror sine egne ører. Hvor ble det av den lille punk-kredibiliteten som Simon jobbet i nesten to timer for å bygge opp?