Den japanske regissøren Naomi Kawase har lenge vært en yndling i Cannes og
Under kirsebærtrærne deltok i fjorårets Un Certain Regard, men for det store publikum er hun et forholdsvis ukjent navn.

Originaltittelen er An – navnet på en søt bønnepasta som er serveres mellom to små pannekaker -en tradisjonell japansk smårett. Pannekaken heter dorayaki – og filmen handler om dorayakiselgeren Sentaro – spilt av Masatoshi Nagase. Han var i sin tid den kuleste mannen i japansk film. Jim Jarmusch brukte ham i 1989 i
Mystery Train og islandske Fridrik Thor Fridriksson hadde ham med til Island i
Cold Fever (1995).

Sentaro er en stillferdig middelaldrende mann. Han lever alene over sin lille butikk i Tokyo. I april hvert forandres hele nabolaget for en kort tid – da blomstrer de rosa kirsbærtrærne i gata. Det er da han møter den 76-årige Tokue (Kirin Kiki). Hun har lagt merke til at han søker etter ekstrahjelp i vinduet. Hun spør forsiktig om jobben – og avslår så høflig som han kan. Tokue lar Sentaro smake på noen av hennes egen an – laget etter hennes egen hemmelige oppskrift. Det gir henne jobben.

Ryktene om hennes fantastiske an sprer seg i nabolaget og forretningen blomstrer. Litt etter litt oppstår det et nært forhold mellom de to. Også Tokue har sine hemmeligheter: Også hun har holdt ut et liv i sosial isolasjon, om enn i mer uskyldige grunner enn de av hennes sjef og ny venn. Sammen jobber de to seg gjennom sine følelser av tap og resignasjon.

På lik linje med sine tidligere filmer er også
Under kirsebærtrærne nedtonet i stilen, noe som er med på å fremheve det lavmælte dramaet og det kulturelle utrykket vi møter.