Kalenderen viser år 2086 når en utenomjordisk rase angriper Jorden med full kraft. Takket være heltemodig innsats fra den internasjonale flåtens kommandant, Mazer Rackman, slår vi invasjonsstyrkene tilbake. Men hva som er skjedd kan skje igjen og under ledelse av oberst Hyrim Gradd (Ford), trenes smarte ungdommer opp til å bli essensielle brikker i krigen. Blant disse smarte kidsa finner vi Ender Wiggin, en uhyre intelligent gutt som lett kunne brukt Magnus Carlsen som dørmatte. Han utpekes som vårt siste håp og trenes opp til å en dag lede slaget som vil avgjøre både Jordens og menneskehetens fremtid.

For en som ikke har lest boka eller har et dampende forhold til Orson Scott Cards øvrige forfatterskap, fortoner
Ender’s Game seg som en nær slektning av Paul Verhoevens
Starship Troopers (1997) der soldater slåss mot utenomjordiske insekter etter at de først angrep kloden vår. Forskjellen er større budsjett og at voksne menn og kvinner byttet ut med tenåringer, en slags coming of age-historie maskert som science fiction.

Tungvektere som Harrison Ford, Viola Davis og Ben Kingsley gir prosjektet en umiddelbar aura av seriøsitet som ellers kunne gått tapt. Et raskt blikk på traileren gir følelsen av en typisk påkostet og klisjefylt film hvor sci-fi-fans og TV-spill-tilhengere med gjennomsnittsalder på 12 utgjør målgruppa. Det serveres som forventet svimlende actionscener, imponerende visuelle effekter og fantastiske landskap. Men
Ender’s Game har mer å by på.

Ender Wiggins trening er spill-relatert, hvilket tillater ham å gjøre viktige beslutninger om liv og død uten at det gir konsekvenser. Dette åpner for filmens manus til å gradvis utforske flere store temaer underveis, som angrep med dronefly, barnekrigere og paranoia tilknyttet krigen mot terror, gjennom et spennende perspektiv.
Ender’s Game reiser viktige, moralsk ladede spørsmål og spesialisere seg på en dynamisk ambivalens der vi som publikummere blir mistroiske til militær seier og håp om langvarig fred.

I løpet av 1 time og 53 minutter skrapes det i overflaten på de enorme konsekvensene den bygger opp til, men
Ender’s Game gir oss i det minste noe å tenke på når vi forlater kinosalen.