Det er en elegant, fresh og lystig Ingrid Bolsø Berdal som møter CINEMAs utsendte på Kunstnernes Hus en solrik julidag i Oslo. Kontrasten er med det ganske stor til både Ingrids rollefigur, den hardtslående middelalderkvinnen Dagmar, og actionfilmen
Flukt i seg selv, som vi skal slå av en liten prat om.

Flukt tar oss med tilbake til 1363. Det er 10 år siden svartedauden herjet i Norge, og livet er ganske hardt for folk flest. Familien til 19 år gamle Signe er på søken etter bedre kår, men på sin vandring over en øde fjellovergang skal de få et fatalt møte med en lovløs bande. Den eneste hvis liv som spares er Signes, men hun skal raskt forstå at hun tiltenkes en skjebne enda verre enn døden, og at hennes eneste utvei er, som filmens tittel antyder, flukt. I bresjen av banden som Signe må flykte fra, finner vi Ingrids Dagmar – et kvinnfolk som ikke mukker av litt vold i hverdagen.

– Dagmar har opplevd ting i sin fortid som gjør at hun ser på verden på en litt spesiell måte. Hun tar det som hun mener er sitt og går ganske brutalt til verks hvis hun må det, kan Ingrid fortelle om sin karakter.

– Det var en tid som var veldig brutal, med veldig mye fattigdom, og folk led. Den gjengen vi møter har blitt bannlyst – på et vis fredløse – og kan ikke dra til en bygd og slå seg ned og gjøre vanlige ting. Så de er i skogen og gjemmer seg, og dreper folk.

I og med at Dagmar er filmens hovedrolle, kan det være tilnærmet å se for seg at det er en slags antihelt vi har for oss. Men dette er Ingrid rask til å avfeie.

– Nei, hun er overhodet ikke noen antihelt. Hun er en ordentlig «bad guy», sier hun og ler.

Nytt territorium

Dette er absolutt ikke første gang Ingrid spiller ei frøken som kan slå fra seg – de fleste av oss husker henne nok fortsatt ganske godt fra gjennombruddet med
Fritt Vilt-filmene, hvor hun spilte beintøffe Jannicke. Men den gangen var det rollen som heltinne hun hadde, og det å være skurken i historien har vært nytt territorium for Ingrid – et arbeid hun synes har vært utrolig spennende.

– Det var kjempeartig å gå inn i en sånn rolle. Jeg er glad i filmer som stiller det gode opp mot det onde, og har en veldig interesse for hva det er som gjør at en skurkerolle blir «god». At det ikke bare skal bli å stå der og se skummel ut, men å prøve å få til nyanser. Og selv om vi selvfølgelig ikke skal heie på en skurk, så bør man kanskje forstå hvorfor vedkommende gjør som de gjør. For meg som skuespiller må det være noe der som det går an å tro på. Det er kanskje også fordi jeg har sett såpass mye actionfilm at jeg vet at når skurken bare er der som en ond figur, så blir det litt uinteressant. De må kjempe for noe – de vet jo ikke at de er onde i sin historie. De er bare mennesker de også, som har sitt liv. Og i møtet med «helten», så skjer det ting. Og da ser man som tilskuer at ok, her er det en som er litt mer ond. Eller mer egoistisk, kanskje. Hva er egentlig ondskap? Det kan være en lang diskusjon, sier hun med et snev av humring i stemmen.

Ingrid har veldig tro på at å ha fokus på solide karakterer i kombinasjon med god handlingsdrevet action, er det som utgjør en god actionfilm.

– Jeg synes det er artig å prøve å kombinere den handlingsdrevne formen som de fleste actionfilmmanus er bygget opp på, med en karakterdrevet inngang til det. For da kan det bli virkelig spennende – hvis du får koblet både den episke handlingen med noe som kan bli rørende eller kjempespennende, fordi man heier på den og den. Det er der mye av spenningen ligger. Og jeg tror også at hvis du ser på de actionfilmene som står igjen i filmhistorien, så er det nettopp fordi de har greid å kombinere dette. Dette dramaet om mennesker som kjemper for noe, mot store hindringer – sin egen frykt, andre menneskers vilje, en konkret ytre trussel, – av en eller annen grunn liker vi å se på det.

Ingrid kan i forhold til dette fortelle at hun i forarbeidet til
Flukt fikk muligheten til å komme ganske tidlig inn i prosessen, og kunne påvirke litt hvordan Dagmar skulle framstå.

– Det ble en del runder med manuset, og mye prating med Roar Uthaug, regissøren, for å få til Dagmar. Og det var veldig artig for meg å få komme såpass tidlig inn i prosessen og kunne være med å påvirke litt. Eller i alle fall stille noen spørsmål, slik at jeg kunne få mer å jobbe med. Og jeg må si at det er så fantastisk å treffe noen som Roar, som er så åpen og mottakelig for input. Han er veldig klar på hva han ser for seg, og han vil ha patos og de store følelsene, så han hilser alt slikt veldig velkommen. Og så er han ekstremt visuell og lager fantastiske actionsekvenser, og det har også vært veldig, veldig lærerikt for min del. Det har vært en gave å få være med på et slikt prosjekt.

Å finne balansen

Dette er dog ikke første gang Ingrid har samarbeidet med Roar Uthaug. Det var også han som regisserte henne i den første
Fritt Vilt filmen, for om lag 6 år siden.

– Herregud. Hjelpes, sier hun og lager en grimase når hun minnes hvor lenge siden dette faktisk er, før hun fortsetter med å fortelle om forskjellene i arbeidet den gang og nå.

– Jeg merker i alle fall veldig stor forskjell på meg selv.
Fritt Vilt var bare den andre spillefilmen jeg var med på, og jeg gikk veldig tungt inn i det, husker jeg. Da jeg gjorde min første spillefilm (
Sønner, journ. anm.) hadde jeg kommet direkte fra teateret, og på teateret er det så stor konsentrasjon under forestilling, og det er så stille, og det er skuespillerens domene. Så kom jeg på filmsettet og det var så mye energi i alle retninger, og det var så mye støy, og jeg ble redd og skjønte ikke hvordan det helt fungerte. Så da
Fritt Vilt kom tenkte jeg at nei, nå skal jeg gjøre som jeg gjør på teateret – jeg skal bare kjøre mitt løp og gjøre det jeg må gjøre for å være konsentrert. Så jeg hadde en veldig skylapptilværelse, som jeg etter hvert, gjennom flere prosjekter, har tenkt at jøss, det er en veldig tung inngang. Man blir veldig sliten av det. Så jeg har begynt å prøve å få en litt lettere inngang. Det er riktignok fortsatt like viktig med forarbeid, og når jeg gjør selve scenene er jeg like involvert og
i det, men før, etter og imellom tagninger prøver jeg å slappe mer av. Så jeg hadde det i alle fall mye artigere på
Flukt-innspillingen enn det jeg hadde på
Fritt Vilt.

Ingrid understreker at dette er noe hun fortsatt eksperimenterer med, og kommer til å eksperimentere med – balansen mellom å være i rollen sin og å være Ingrid på sett.

– Plutselig slipper man for mye, og så mister man fokus, og så var den scenen plutselig ferdig, og så er det litt sånn herregud, hva var det jeg egentlig spilte? Og det er ikke noen god følelse. Men jeg har hatt veldig behov for å prøve noen prosjekter med en litt løsere inngang for å se hvordan det funker.

Og du følte at det fungerte denne gangen?

– Jeg hadde det i alle fall bedre underveis. Så får man se hvordan resultatet blir, ler hun.

Heftige saker

Ut i fra de få klippene som ligger ute i skrivende stund, ser resultatet i alle fall nokså heftig ut. Og Ingrid kan også fortelle om en rimelig heftig og krevende innspilling.

– For det første så løper vi rundt og dreper en god del av tida, noe som er fysisk krevende. I tillegg foregikk det meste av innspillingen utendørs. Og det som preget innspillingen mest, var at det regnet sånn. Innspillingen foregikk i Sirdal. Det var den verste høsten på Vestlandet på hundre år, sier hun med ironi i stemmen.

– Så det var ganske kummerlig der oppe i ura og skogen. Det ser «überfett» ut, men kontrasten mellom hvordan det ser ut på filmen og hvordan det faktisk var å stå i regnet, er ganske stor. Men vi hadde en fantastisk stab som aldri klaget. Og likeledes var skuespillergjengen også helt fantastisk. Det var en blanding av profesjonelle skuespillere og folk som ikke hadde gjort så mye før, men det var ikke
ett negativt ord en eneste gang. Når vi frøs og var blaute og var langt oppe i gokk, så var det bare positivitet – og det har utrolig mye å si, altså. For hvis en negativ stemning brer seg og det regner og man er våte og kalde, så blir det jo ulidelig.

I tillegg var det slik Ingrid beskriver det et godt samhold også utenfor filmsettet, som det nødvendigvis blir når hele crewet er samlet på location i en seks ukers tid.

– Ja, man er på hotellet sammen og spiser middag sammen og slikt. Vi hadde med oss to italienske «steady-cam»-operatører, og de skjønte ikke at det gikk an at vi var så sosiale. For i Italia så spiser man ikke frokost, lunsj, middag og kveldsmat sammen. Da sitter man på hvert sitt bord og holder seg til sitt. Men du vet, vi er det norske sosialdemokratiet hvor «vi tar nå et langbord og sitter og koser oss». Og strukturmessig er det nok også litt annerledes her i Norge – det er så flatt, vi har ikke det samme hierarkiet. Det er ikke sånn at skuespillere bare menger seg med skuespillere og regissøren bare sitter med produsenten. Det liker jeg veldig godt.

Skype

Ingrid har også flere ganger i løpet av det siste året fått oppleve hvordan bransjen i utlandet fungerer i forhold til i Norge, da hun er aktuell i ikke mindre enn to Hollywood-produksjoner: Tommy Wirkolas
Hansel & Gretel samt
Chernobyl Diaries, fra folka bak
Paranormal Activity.

– I forhold til å jobbe i utlandet så er det, i det lille jeg har erfart, veldig mye som er veldig likt, og så er det noe som er veldig ulikt. Den største forskjellen er at det er så mye større, så masse mer folk – ja, så mye mer av alt. Spesielt kanskje i forhold til
Hansel & Gretel, som var en studioproduksjon – hvor man har produsenter som hele tiden er på settet, 250 crewmedlemmer og enorme mengder utstyr. Trailer på trailer langt inne i skogen. Og så skal man komme der da, og levere som skuespiller. Det opplevde jeg som veldig skummelt i starten. Jeg følte veldig presset – og la veldig stort press på meg selv. Men så skjønte jeg at, herlighet, det er akkurat samme jobben som skal gjøres. Skuespillerarbeidet er nøyaktig det samme. Og det er en erfaring som jeg er kjempeglad for at jeg har fått med meg.

Denne erfaringen kan hun takke regissør Tommy Wirkola for, som skaffet henne rollen som en av heksene i filmen. Og videre var det hennes innsats i
Hansel & Gretel som skaffet henne rollen i skrekkfilmen
Chernobyl Diaries, som handler om en gjeng turister som på en omvisning gjennom den tilsynelatende forlatte byen Pripyat, oppdager at de ikke er helt alene.

– Hun som castet
Chernobyl Diaries hadde sett dagsopptak av
Hansel & Gretel. Hun trengte en europeisk skuespiller på det tidspunktet, så da ble jeg invitert til prøvefilming. Over
Skype av alle ting. Så da ble det tre runder over
Skype. Og det var veldig rart. På den siste prøvespillinga var det også en motspiller, som ble min motspiller i filmen, som satt der med produsent, regissør, castingansvarlig og assistenter i L.A., mens jeg satt på mitt hotellrom i Sirdal. Og da skulle jeg spille «something is coming after you – some kind of monster. Action!» Altså på
Skype – veldig merkelig. Men man må bare tenke «fuck it!» De har jo bedt meg om å gjøre dette, så da er det bare å kjøre på.

Det må tydeligvis ha fungert for Ingrid, siden hun endte opp med å få rollen. Og hun beskriver opplevelsen med
Chernobyl Diaries som veldig lærerik, selv om hun ikke ser for seg at hun vil gjøre noe mer skrekk med det første.

– En skrekkfilm har alltids et element av redsel, og det er så høy energi, og man befinner seg alltid på slike kummerlige plasser – inne i skogen, i noe vått eller inne i en mørk, støvete gang, og så er det så mye skriking og høyenergi, og det er veldig slitsomt. Jeg skal ikke si at jeg aldri skal gjøre skrekkfilm igjen, men det blir nok en stund til.

Action og drama

Ingrid holder dog dørene til fortsettelsen av karrieren rimelig åpne. Hun utelukker ikke at det blir mer arbeid i utlandet.

– Jeg har vært i L.A. et par ganger og har en veldig bra agent der, sånn at hvis det dukker opp ting der, er det selvfølgelig artig. Men det er ikke sånn at jeg tenker at nå skal jeg flytte til L.A. Det er så mange fine ting som skjer her hjemme som jeg har lyst til å være med på.

Hun utelukker heller ikke at det blir mer action i framtiden, og selv om hun har gjort en del av dette er hun ikke redd for å få på seg et stempel som actiondronninga av Norge, og så være fast i det løpet.

– Nei, jeg er ikke så redd for det, altså. Det er noe jeg synes er veldig artig, så det gjør jeg veldig gjerne mer av. Jeg har drevet mye med idrett – taekwondo, kickboksing, dansing – så jeg liker å være fysisk. Og jeg har så lyst til å lære mer av det også. Da jeg var med på
Hansel & Gretel, trente vi i nesten en hel måned med stuntteamet på én slåsskamp jeg har i den filmen. Og det var kjempeartig, for de er så grundige. Og den treninga man holder på med – herregud, det er så gøy med alle de «wirene». Så det har jeg absolutt lyst til å gjøre mer av. Men jeg har lyst til å lage andre historier også – selvfølgelig. Nå må jeg egentlig få meg et skikkelig drama, tenker jeg.

At dette eventuelle dramaet kan forekomme på teaterscenen ser hun ikke bort ifra.

– Jeg vil veldig gjerne gjøre mer teater igjen – absolutt. Det er veldig viktig å gjøre litt teater iblant og få kjenne på håndverket på den måten. Man hilser veldig på seg selv som skuespiller på teateret, så det må jeg helt sikkert igjen. Veldig snart, kjenner jeg. Men man må samtidig planlegge litt framover når man skal gjøre teater. Man kan ikke bare bestemme seg for at i neste uke skal jeg være med i et teaterstykke. Og jeg har litt vegring for å bestemme meg så langt fram i tid – et av mine mange problemer… Neida, sier hun og ler hjertelig.

Suksess

At Ingrid ikke har hatt noen problemer med å få seg en karriere, hersker det liten tvil om. Hun var ferdig utdannet fra Statens Teaterhøgskole i 2004, ble nokså raskt etter det fast ansatt ved Den Norske Teatret, fikk Heddaprisen som årets debutant i 2005, før hun ble allment kjent med
Fritt Vilt i 2006. Har hun følt noe press på å leve opp til alle de forventningene og tiltroen bransjen tydeligvis hadde til henne?

– Nei, overhodet ikke. På det tidspunktet der tenkte jeg ikke over det i det hele tatt, for jeg var så opptatt av det jeg holdt på med. Jeg jobbet så mye, så jeg klarte ikke å tenke på det egentlig. Jeg tok det på en måte ikke inn, for jeg var så fokusert på historiene jeg skulle fortelle, og neste jobb. Jeg har aldri følt noe press fra noen – andre enn meg selv i hvert fall. Og jeg har jobbet hardt for å kunne glede meg over de fine tingene som har skjedd, for jeg har på en måte ikke tenkt over dem. Heldigvis har jeg i vanskeligere perioder hatt folk rundt meg som har klart å minne meg om alt det bra: «Nå må du huske på alt du har gjort, alt du har vært med på!» Folk snakker om at jeg har hatt suksess. Suksess – hva mener du med suksess? Jeg sliter her! Dette materialet, denne rollen er dritvanskelig! Jeg synes det ofte har vært veldig slitsomt, vondt og tungt. Men det har jeg blitt mye flinkere til – å tenke på alt det fine, og glede meg over gode ting, og ha det mye mer artig underveis. Som jeg snakket om i forhold til
Flukt – å ha det artig på settet, finne mer glede i det. For det har jeg oversett litt tidligere. Og livet er liksom for kort til å kjøre seg ned hele tiden.

Hvor ser du da deg selv om 10 år?

– Oi. Da bor jeg i et hus i Provence, svarer Ingrid med glimt i øyet.

– Nei. Eeeeeh. Om 10 år, ja. Det er jo et vanskelig spørsmål, for da avslører man kanskje litt for mye av sine drømmer. Og det er så sårbart. Men nei, jeg håper om 10 år – da er jeg 42, – da håper jeg at jeg har fått gjort et par roller som er gode dramaroller, sånne som en får brukt hele seg i – gode prosjekter med gode regissør, som kan gi noe til folk. Det er noe i det at man ønsker å legge noe igjen etter seg, som har betydning for noen. Og at man kanskje er i en posisjon hvor man kan velge litt hva man ønsker å være med på. Og så håper jeg at jeg…tja, 42 år…man må jo ha begynt å ha fått noen unger, tenker jeg. Det hadde vært litt koselig, sier hun og drar litt på det.

– Det er litt sånn rosenrødt det livet 10 år fram i tid, merker jeg. Og det er ikke så verst – å ha sånne tanker om fremtiden.