At jeg skulle kose meg så mye som jeg gjorde med Dolittle var jeg ikke forberedt på. Jeg har tydeligvis savnet en god og underholdende film med dyr som snakker. En undervurdert sjanger.

Etter bismaken Løvenes Konge ga i fjor viste dette seg å være den perfekte motgift. Forventningene til Dolittle må innrømmes at ikke var spesielt store. Jeg har ikke noe forhold til bøkene, og mitt eneste kjennskap er gjennom Eddie Murphy sin versjon fra 1998 og 2002. Selv om den nok har sin plass i nostalgiens kammer så tror jeg den ikke nødvendigvis har holdt seg spesielt godt. Den faller i den mer tøysete delen av karrieren til Murphy. Og det var kanskje noe mer i den retning jeg trodde denne filmen kom til å ta. Det som da overrasket meg mest med denne nye versjon er hvor lite tøysete den egentlig er.

En film for alle

Selvfølgelig er det fortsatt en film med en haug snakkende dyr, og en lettere forstyrret Robert Downey Jr som drar på eventyr. Og det innebærer selvfølgelig en god del tøys. Men det er i større grad en eventyrfilm. Mye mer tro til bøkene enn det vi har sett tidligere og foregår derfor i en uspesifisert fortid, i en verden som ikke kan sammenlignes med vår 1 til 1. Det føles som en verden hvor man lett kunne sett Pippi Langstrømpe eksistere i. Det er pirater, og piratkonger og hele sulamitten.

Det er en utrolig koselig film, og humoren sitter overraskende godt. Kan lett se for meg barn kose seg gløgg i hjel med denne. Det er scener som er morsomme og den tar seg selv og sitt univers på alvor. Det er ingen dyp film, men om man frykter tredje verdenskrig skal bryte ut, så er dette en fin måte og avlaste hodet på.

Dyrene er også animert på en akkurat riktig måte. De ser ut som dyr som snakker. Og det er alt man trenger. Den perfekte blanding av realistisk og karikert. Stemmene er også gode. Man blir sittende og prøve å kjenne igjen stemmene, for alle er folk man vet hvem er. Og det i seg selv er gøy (og litt irriterende når man ikke klarer å komme på det).

Full av spenning og eventyr

Det er opplagt at den er laget av noen som har vært fokusert på å lage en spenningsfylt og eventyrlysten film. Det er en film jeg tror hele familien kan kose seg med. Den har nivåer som kan treffe alle. Ja, det emosjonelle treffer ikke helt, som er dessverre vanlig for denne slags filmer. Men det er heller ikke så stort fokus på at det blir ikke irriterende og komme seg gjennom.

Den faller litt dessverre litt inn gutteklubbfellen. Damene i filmen er enten døde, døende, eller blir fort etterlatt mens gutta drar på eventyr. Det er litt synd, da det er en ung jente som det ikke er noe åpenbar grunn til hvorfor ikke er med på eventyret. Hun må bare bli hjemme og være sykepleier. Det er ikke optimalt. Og unødvendig i disse dager.

Dette er en Dolittle som har gitt opp verden etter at kona døde i en tragisk båtulykke. Han bor i slottet sitt med alle dyrene han har samlet seg. Men en syk dronning, og en ung gutt som vil være assistenten hans får han ut på et nytt eventyr for å redde hele kongeriket. Det er med andre ord et ekstremt tradisjonelt plott. Men det gjør ingenting, for det er gjennomført, og karakterene vil man tilbringe tid med.

En kompetent og overraskende engasjerende film, som bærer det den har å si på ermene sine. Det er ingen overraskelser, og veldig tradisjonell. Men den vet akkurat hva den er, og hva den vil være. Og det gjennomfører den med glans.