På samme måte som Laurent Cantets
Heading South med Charlotte Rampling fra 2005, tar også denne filmen for seg sexturismen sett gjennom øynene til middelaldrende europeiske kvinner. Ulrich Seidls film er likevel mer ekstrem, og atskillig mer provokativ.

I denne første filmen tar han oss med til Kenya hvor middelaldrende europeiske kvinner søker de eventyrene og den kjærligheten de ikke finner hjemme. Dette er et atskillig mindre roserødt bilde av Syden-turismen enn vi vanligvis opplever.

Vi følger Teresa (Margarethe Tiesel) – en middelaldrende østerriksk kvinne som reiser til Kenya for å oppleve romantikk og kjærlighet. Det tror hun at hun finner hos en ung gutt som selger smykker på stranden. Forholdet mellom dem er selvsagt fra hans side først og fremst en forretning, selv om Teresa forsøker å innbille seg at det er noe mer. Takket være Margarethe Tiesels imponerende skuespillerprestasjon tror også vi det.

Ulrich Seidl er blitt kalt en østerriksk Mike Leigh, og har bakgrunn som dokumentarfilmskaper. Det gjenspeiles også i filmen hvor vi kommer svært tett på Teresa og hennes ”kvinnelige kolleger”. Seidl har ikke operert med noe ferdig manus. Mange av scenene er blitt skapt underveis. Regissøren blander også villig vekk fiksjon og virkelighet, og har da også blitt kritisert for at han bruker lokale mannlige prostituerte og ikke skuespillere i de kenyanske rollene. En del av scenene er så utfordrende og eksplisitte at man til tider undres over hvor dette skal ende.

Paradis: Kjærlighet balanser på en knivsegg, men Ulrich Seidl mestrer kunsten. Resultatet er blitt en film med både håp, kjærlighet og tristesse. Ikke minst er den en film som setter søkelyset på hvordan vi i en postkolonial tid fremdeles oppfatter afrikanerne.