I  Frikjent  har TV2 har latt forfatterduoen få det som de ville. I januar slippes mysteriedramaet på tv-skjermer over hele landet.

– Ideen til serien dukket opp nesten like tidlig som jeg fikk ideen om at jeg ville skrive langserier. Men jeg ville spare den til jeg hadde lært meg faget skikkelig, og til jeg hadde et apparat rundt meg som kunne sørge for at det virkelig ble den gode serien jeg mente det hadde potensial til, forteller Siv Rajendram Eliassen.

Serien hun snakker om heter Frikjent, og består foreløpig av en sesong på ti timelange episoder som vil gå på TV2 fra januar. Da hun fikk grunnideen, var det med inspirasjon fra den mye omtalte Birgitte Tengs-saken.

– Det vil si, ikke så mye selve saken, men av det som kom ut av den – nemlig at du hadde en person som var både dømt og frikjent i samme sak. Dette har vi brukt som inspirasjon til vår hovedkarakter, presiserer hun.

– Vi har ikke gjort noen research på rettsdokumenter eller noe slikt. Tvert imot har vi vært opptatt av at serien skulle være fri fiksjon, uten tilknytning til saken, legger Anna Bache-Wiig til.

Hektet på serier

Frikjent handler om Aksel, spilt av Nicolai Kleve Broch, som nærmest har blitt kjeppjagd fra hjembygda si på Vestlandet etter å ha vært i en slik situasjon, hvor han stadig mistenkes av folk for et drap. I årene etter har han slått seg opp med stor suksess som forretningsmann i utlandet. Men når bygdas hjørnesteinsbedrift er i ferd med å gå konkurs, innser han at han er i en posisjon hvor han kan redde hjemstedet, og derfor vender han tilbake.

– Når det dessuten er den drepte jentas familie som driver hjørnesteinsbedriften, har vi det gående. Det var utgangspunktet, sier Siv.

Da hun fikk ideen, hadde Siv nettopp tatt de første skrittene fra studentlivet og stillingen som kanalvert (eller «hallodame», som hun sier) for TV2, til selv å ville skape serier av typen den på dette tidspunktet nylig selverklærte «Norges seriemester» viste.

– Jeg hadde mye tid til å se alle disse langseriene mellom «hallo»-  stikkene mine, og ble raskt hektet – og nysgjerrig på hvorfor man ble så hektet på slike serier, sier hun.

En kjærlighetshistorie

Når hun nå omsider har fått realisert det gamle drømmeprosjektet, er Siv Rajendram Eliassen serieskaper og manusforfatter sammen med Anna Bache-Wiig – og i denne duoen er det Siv som kom inn som den erfarne. For etter hvert har hun bygget seg opp en omfattende CV som manusforfatter, som blant annet inkluderer tv-seriene Ran, Størst av alt, Kodenavn Hunter 2 og den danske serien Den som dreper, to Varg Veum-filmer og barnefilmen Svein og Rotta.

Skuespiller og forfatter Anna Bache-Wiig forteller at de to liker å beskrive samarbeidet deres som en kjærlighetshistorie. Men i så fall er forholdet deres også et eksempel på at det kan komme ekte kjærlighet ut av arrangerte ekteskap.

– Da vi møttes, var jo jeg først og fremst skuespiller, men hadde også skrevet romaner. Jeg følte meg imidlertid litt ensom i det skjønnlitterære forfatteryrket, og likte samarbeidet man opplever som skuespiller.

Hun forteller at tanken om å skrive for tv først kom med en idé hun hadde om å skrive en serie om Sonja Henies liv.

– Siden jeg ikke hadde erfaring med å skrive for tv, foreslo produsenten min på Henie-prosjektet at det kunne være smart å trekke inn enn mer dreven samarbeidspartner, og her kom Siv inn i bildet. Og, som alltid i god dramaturgi, startet kjærlighetsforholdet med skepsis, for min del mot å bli prakket på et menneske jeg ikke kjente.

– Mens jeg i utgangspunktet var skeptisk til å arbeide med denne skuespilleren som skulle ha hjelp til å skrive manus, sier Siv.

– Men det kom vi veldig fort over. Fra første gang vi satt oss ned, var det morsomt å se hvor likt vi tenkte, og hvordan vi fylte hverandre ut. Nå er vi mer av et tohodet troll, men i starten hadde Siv overblikket over den dramaturgiske konstruksjonen, mens jeg med min skuespillerbakgrunn gikk mer inn i scenene og situasjonene, sier Anna.

Frieri med tenkepause

Sammen utviklet de prosjektet om Sonja Henie i noen runder, men så ble det lagt på is (et uttrykk som i denne sammenhengen uunngåelig får en viss ironi). På dette tidspunktet hadde imidlertid Siv spurt sin nye samarbeidspartner om hun ville lese en idé hun hadde sittet på en stund.

– Med en gang jeg leste pitchen med grunnkonstruksjonen for Frikjent, skjønte jeg at dette er så solid at det kommer til å bli laget. Men fra arbeidet med Sonja Henie visste jeg også hvor krevende det er å jobbe med slike serier, man kan ikke gjøre det halvveis. Derfor sa jeg at jeg måtte tenke på det, forteller Anna.

– Hvis man skal fortsette analogien med kjærlighetsforholdet, kan man jo forestille seg hvor hyggelig det var å få som svar på mitt frieri, sier Siv.

– Jeg fikk nok litt bindingsangst. Men så dro jeg på juleferie til Vestlandet, og da jeg landet mellom fjellene der, kjente jeg at Frikjent begynte å ta meg.

– Det hører med til historien at serien allerede da var tenkt å utspille seg i en sånn vestlandsbygd inne mellom fjellene, supplerer Siv.

– Da ble jeg isteden redd for at Siv skulle finne noen andre. Så jeg sa ja, og så lagde vi altså et barn, sier Anna.

Drama krever tid

De forteller videre at de fra tidlig av utviklet prosjektet sammen med det danske produksjonsselskapet Miso Film, som blant annet har stått bak filmene om Varg Veum i Norge og senest tv-serien 1864 i hjemlandet. I følge Siv var det slettes ikke opplagt at Frikjent skulle produseres for TV2.

– Dette har på en måte alltid vært en NRK-serie, en «high end»-kvalitetsserie som ikke primært er en krim. Men på dette tidspunktet produserte NRK alle slike serier internt, mens TV2 ikke hadde gjort noe annet av norske produksjoner enn krim og Hotell Cæsar. Da var det fint med et blikk utenfra som tilhørte produsent Jonas Allen i Miso Film, som sa: ´Men da får de begynne med det´, forteller hun.

Da de presenterte ideen for TV2, viste det seg imidlertid at kanalen var i en fase hvor de ville satse mer på kvalitet og drama, og dermed åpne for andre typer produksjoner enn tidligere. Kanalen tente umiddelbart på prosjektet de ble forelagt.

De to serieskaperne er fulle av lovord om samarbeidet med både TV2 og Miso Film, og friheten og tilliten de har fått av disse.

– TV2 forpliktet seg veldig tidlig og veldig seriøst, på en måte som gjorde det svært attraktivt å jobbe med dem. Vi har hele tiden jobbet med utgangspunkt i at serien skulle bli noe av, ikke sånn ´vi får se hva som skjer´, forteller Siv.

– Sike utviklingsprosesser kan være tøffe, hvor du hele tiden får litt penger til å holde på litt til, men ikke tilstrekkelig til å dedikere seg helt til prosjektet. Men vi fikk sjansen til å jobbe full tid og virkelig gjøre jobben. Det har vært energi i prosjektet hele tiden, sier Anna.

– Vi har jobbet med dette i to og et halvt år sammen, for min del er det tre. Det tar tid å hente ut det som bor i materialet, og etter hvert åpenbarer det seg ting i situasjonene og karakterene som kanskje er helt annerledes enn det man først trodde var der. Det har vært utrolig takknemlig å ha mulighet til å forfølge og implementere slike nye retninger, sier Siv.

– Man kan sette sammen det mest effektive manusrommet i verden, slik de kule gutta i Amerika har, med ti durkdrevne forfattere og en sterk showrunner i et rom. Men jeg tror uansett ikke de klarer å lage noe genialt på tre måneder, det er ikke sånn det fungerer. Å skrive en serie er som å skrive en roman. En god seriemotor handler ofte om store, eksistensielle dilemmaer, som skal vendes og undersøkes fra alle mulige vinkler. Og det tar tid, mener Anna.

En dansk modell

De to forfatterne forteller at de opplever at det danske produksjonsmiljøet anerkjenner viktigheten av manusprosessen i større grad enn man gjør i Norge, men at denne mentaliteten er i ferd med å sette seg her hjemme også.

– Man kan muligens redde et dårlig spillefilmmanus med en genial regissør, men det går ikke på en tv-serie. Volumet for stort, sier Siv.

– Hvis man for eksempel går inn og klipper om en episode for at den skal funke bedre isolert sett, slik man kan gjøre med en film, kan det ødelegge en series helhet, fordi det som klippes vekk blir viktig i en senere episode, utdyper Anna.

– Her hjemme har det vært en god del snakk om Kampen for tilværelsen som en serie hvor forfatterne har fått svært mye makt. Har dere jobbet litt etter samme modell, som vel er mer dansk enn norsk?

– Jeg tror ikke prosessen vår har vært så annerledes enn Kampen for tilværelsen, uten at jeg kjenner detaljene der. I og med at produksjonskontoret vårt har vært i Danmark helt fram til lille julaften 2013, har vi åpenbart jobbet etter enn en mer dansk enn norsk modell. Vi har forholdt oss til danske manusredaktører og på et vis en dansk skole. Dette dreier seg dessuten om hvordan produksjonsselskapet behandlet oss som seriens skapere. Vi har vært involvert i alle kreative prosesser, inkludert godkjenning av regissører. Men det er jo et samarbeid mellom kreativ produsent og oss, sier Anna.

– Det er ikke nødvendigvis snakk om hvem som skal ha final cut, men om å finne løsninger i fellesskap, samtidig som forfatteren som historiens skaper er navet i prosjektet gjennom hele produksjonen. Noen beslutninger er det naturlig at produsenten tar, fordi det handler om økonomi. Det er meningsløst å prøve å trumfe gjennom noe som ikke lar seg gjøre fordi det ikke finnes penger til det. Mens andre beslutninger naturlig faller på regissør. Vi har hele tiden hatt en svært åpen og god dialog med seriens konseptualiserende regissør Geir Henning Hopland om alle kreative beslutninger, sier Siv.

– Dessuten er vi tilstede i klippen. Vi er på ballen hele tiden, vi slipper aldri
Frikjent, fortsetter Anna.

– En vesentlig forskjell mellom film og tv-serier er at regissøren overlater stafettpinnen til en annen etter seg. Derfor er det naturlig at det er oss som manusforfattere som følger prosjektet fra den første tanken tenkes til serien har premiere. Det er vi som passer på de lange linjene. Det handler ikke om makt, men om å forvalte historien, utdyper hun.

Stadig nye innfallsvinkler

– Hva vil dere si er det største forskjellene mellom spillefilm og tv-serieformatet, dramaturgisk sett?

– Spillefilmen følger jo gjerne en treaktstruktur formet i én bue, hvor hovedkarakteren nesten alltid kommer ut på den andre siden litt forandret – oftest som et litt bedre menneske. Tv-serien kan ha flere akter – vi har jobbet med en fireaktstruktur – men den store forskjellen ligger i at serien kan ha mange buer. Der spillefilmen gjerne belyser en problemstilling fra én bestemt vinkel, skifter serien hele tiden innfallsvinkel. Derfor er kravene til en seriemotor sterkere enn til en spillefilm, som kan være mer subtil i sin opprinnelige prosjektbeskrivelse. Serien har et klarere dilemma eller konflikt, som generer mange ulike innfallsvinkler og mange nye problemer for karakterene. Jeg synes serien ligner mer på romaner enn spillefilm gjør. Dostojevskij skrev jo mange av sine største romaner som føljetonger i aviser, og brukte mange av de samme virkemidlene som langseriene for tv, svarer Anna.

– At det ikke er samme krav til katarsis, kan gjøre tv-seriene mer realistiske enn spillefilm, fortsetter Siv.

– Serier kan ofte fortelle mer komplekse og kompliserte historier, samtidig som seriekarakterer ikke utvikler seg like mye underveis som filmkarakterer. De gjør de samme feilene igjen og igjen. Når serier dør, er det ofte fordi man har latt karakterene endre seg for mye fra utgangspunktet, sier hun.

Mindre sympatiske karakterer

Anna legger til at man kan tillate seg å skrive mer interessante og sammensatte karakterer i tv-drama.

– De kan gjøre styggere ting, fordi man har tid til å hente dem inn igjen og til å tilgi dem.

– Når du først har etablert en identifikasjon med karakterene hos seerne, kan du faktisk være mer kontroversiell. Du kan fortelle mer innfløkte, vanskelige og kanskje også mer tabubelagte ting, sier Siv.

– Ja, med serier som Sopranos, Breaking Bad og House of Cards, er det en tendens til å ha nokså usympatiske hovedkarakterer i tv-serier. Er dette noe dere bevisst har forholdt dere til?

– Vi har hatt tvilen som motor gjennom hele prosjektet, hvor vi leker med publikum om hvorvidt vår protagonisten er skyldig eller ei. Og det er absolutt perioder i løpet av de ti episodene hvor man ikke sympatiserer spesielt mye med Aksel. Det er jo deilig å kunne ha en karakter som ikke er udelt snill og god hele tiden, svarer Anna.

– Vi håpet å komme dit hvor vi forhåpentligvis har skapt en sympati med ham, samtidig som man hele tiden er usikker på hvor man har ham. At man til og med kan like ham selv om han skulle være skyldig, utdyper Siv.

– Vi har dessuten en vidunderlig antagonist i offerets mor, spilt av Lena Endre. Hun er Aksels viktigste fiende, men samtidig har vi tid til å også gjøre denne karakteren mangefasettert, fortsetter Anna.

– Vi har hatt en ambisjon helt fra starten av om at vi skal ha en sympati for begges prosjekt. Han forsøker å frikjenne seg selv, mens hun prøver å få gjenopptatt saken og ham dømt en gang for alle, sier Siv.

Mysteriedramaets natur

Etter Geir Henning Hopland, som har regissert de første fem episodene, har Rune Denstad Langlo inntatt registolen for de siste fem. De to serieskaperne forteller at de så etter regissører med et blikk for karakterer og en kjærlighet til materialet.

– Herregud, det er som å adoptere bort barnet ditt, så det er viktig at de brenner for prosjektet, sier Anna.

– Begge har en lun form for humor, og en kjærlighet til mennesker og karakterer. Det var også viktig at Geir Henning hadde serieerfaring, han har blant annet laget tv-serien Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? og regissert episoder av Lilyhammer. Dessuten hadde jeg jobbet med ham som skuespiller, og syntes jeg kjente universet hans, fortsetter hun.

– Han har et blikk for landskap. Naturen på Vestlandet spiller nesten en egen rolle i Frikjent. Det er ikke tilfeldig at vi har valgt et landskap hvor du føler deg reelt fanget. Og vestlendingen Geir Henning har vist i flere tv-serier at han kan bruke landskaper.

– Hvordan vil dere definere serien sjangermessig?

– Det er et mysteriedrama, eller mystery drama som det heter på engelsk, sier Siv.

– Fordi det handler om konsekvensene av forbrytelsen mer enn selve forbrytelsen, skyter Anna inn.

– Her har vi hele tiden vært tro mor vår grunnidé, selv om det har vært noen underveis som har ønsket seg et lik på stranda i første episode, sier Siv.

– Det har vært noen produsenter som har bedt oss om å være så snille å la dem få kalle det krim, sier Anna.

– Og det må de gjerne, for krimelementet finnes jo der. Men vi har hele tiden fått lov til å jobbe fram dette som et relasjonsdrama, med et bankende mysterium som hele tiden ligger under. Man sitter naturligvis hele tiden og lurer på hvem var det som drepte henne, og det får man svar på til slutt, sier Siv.

– Nå i det helt siste har vi jo sett at denne typen serier er blitt en trend i tiden, med for eksempel Broadchurch, Top of the Lake, True Detective og til en viss grad Homeland. I tillegg til at det skal lages nye episoder av mysteriedramaet Twin Peaks, som var en åpenbaring for meg i sin tid, legger hun til.

– Når det er sagt, er jeg veldig stolt av at vi har skapt et eget univers. Vi har ikke prøvd å være noen andre, presiserer Anna.

– Åpner dere for flere sesonger, selv om mysteriet blir oppklart?

– Ja. En stund tenkte vi også at vi skulle holde tilbake avsløringen, men vi har etter hvert lært at det ikke er noe poeng å spare på karamellene. Det kommer uansett nye. Og så synes vi selv det er kjempeirriterende å seg gjennom ti episoder om et mysterium, for å få en åpen slutt fordi det skal komme en ny sesong, sier Anna.

– Derfor bestemte vi oss for å ha en tilfredsstillende, deilig slutt, slik at ingen føler seg snytt. Så fikk vi heller se om det dukket opp noe derfra. Og det gjorde det.

– Vi kan si så mye som at vi har presentert en idé til en ny sesong som TV2 tente på, så nå setter vi i gang med en ny utviklingsprosess, avslutter Siv.