Det jobbes kjapt, stille og fokusert i lydstudioet ved Akerselva. Regissør Yngvild og lyddesigner Gisle diskuterer nyansene i fortellerstemmen til forfatter Gunnhild og balanserer bakgrunnsmusikken til gatebildene fra Trondheim. Forfatteren er bekymret  for at stemmen er for intens, regissøren lurer på om timingen egentlig fungerer.  Etterarbeidet til Kvinner i store herreskjorter har spist opp romjul og feriedager og presset er stort. For filmen skal ha verdenspremiere ved filmfestivalen i Gøteborg om få uker.

– Dette blir en vindskeiv feelgood film som handler om livet, og mennesker som famler seg gjennom tilværelsen for å finne seg selv og lykken. De prøver, feiler og innser. Det er en humoristisk og humanistisk fortelling sett med kvinneblikk. Jeg håper folk kjenner seg igjen og ler av og med karakterene, sier Yngvild Sve Flikke.

Hun har bakgrunn fra NRK som hun kaller sin filmskole, og har laget en rekke dramaserier og dokumentarer for barn og ungdom. – Jeg har lenge lengtet etter å lage en spillefilm om hvordan det er å være kvinne, og søkte i mange retninger for å finne den riktige historien. Da jeg leste «Vente, blinke» klaffet alt. Her var kvinneperspektivet, tematikken og humoren jeg lette etter.

I
Kvinner i for store herreskjorter følger vi den noe forknytte litteraturstudenten Sigrid på 23 (Inga Ibsdotter Lilleaas) som lengter etter alt, og mest etter den mye eldre, men berømte forfatteren Kåre (Hallvard Holmen). Han er opptatt av livets autentiske eksistens, mens Sigrid har lett for å identifisere seg med blinkingen fra PC markøren, uten eksistens. Vi møter den høygravide og særdeles utagerende performancekunstneren Trine på 39 (Henriette Steenstrup). Hun planlegger å bruke sitt besværlige svangerskap til et kunstnerisk gjennombrudd. Ved å kle seg ut som Marie Antoniette og føde i et bur i full offentlighet. Vi møter også den selvproletariserte forfatteren og nåværende trelastarbeideren Agnes på 63 (Anne Krigsvoll), som har hatt skrivesperre i 40 år. Hun er overbevist om at døden står for døren, og at det gjelder det å finne sønnen som hun bortadopterte som radikal sekstiåtter. Da møter hun seg selv i døren. 

På skjermen i studioet dukker det opp et par svulmende, melkesprengte pupper i gang med et grenseløst performanceforsøk.  – Det er mye kropp med i denne filmen, men til gjengjeld er det lite å se av biljakter, kommenterer Yngvild. – Dette er en multiplotfilm som følger totalt ulike karakterer gjennom helt forskjellige situasjoner. Da kan vi sette karakterene opp mot hverandre og la dem belyse og utdype hverandre.

Filmtittelen er forandret fra romantittelen «Vente, blinke» til
Kvinner i store herreskjorter. Hvor kommer herreskjortene fra?

– I filmen skriver litteraturstudinen Sigrid en tekst om filmklisjeer. Hun har oppdaget at i mange filmer tripper heltinnene rundt i herreskjorter etter rå forsoningssex med mr. Man, og er veldig nusselige og sårbare. Hva er det som gjør at folk faller for disse velbrukte klisjeene? Filmen utforsker hvorfor og hvordan vi bruker slike klisjeer til å iscenesette oss selv, sier Yngvild. Hun mener det også var viktig å skille mellom bok og film i tittelen slik at publikum ikke forventer seg en direkte filmatisering av romanen. 

Boken «Vente, blinke» har et særpreget poetisk språk som bærer mye av historien. Det handler mer om indre tanker enn ytre handling, og myldrer av ulike karakterer. Hvordan forteller man en slik historie på filmlerretet?

– Det var en kjempestor utfordring og en lang prosess. Et stort grep var å bruke en fortellerstemme som gir en ironisk distanse til handlingen. Et annet var å overføre det poetiske språket visuelt til bilder. Vi har luket vekk mange av karakterene, funnet opp en ny karakter som var viktig for balansen i historien, og konsentrerte handlingen om 3 hovedpersoner. Det aller viktigste var å beholde grunnstemningen i boken i en selvironisk, lett og humoristisk form, sier Yngvild.

Hun har skrevet manus sammen med bokas forfatter, Gunnhild Øyehaug. Det tok over ett år og flere kilometer med e-poster mellom Yngvild i Oslo og Gunnhild i Bergen. Hvor mye kranglet dere over manus?

– Det ble utrolig lite krangling nettopp fordi det er vanskelig å krangle på mail. Gunnhild skriver fantastisk, men hun kunne jo mene at boken aldri skulle filmatiseres. Jeg tok mot til meg og ringte, hun var positiv og vi klarte etter mange e-poster å bli enige om plot, karakterer og struktur. Gunnhild ble inspirert og satte i gang med skrivearbeidet. For meg var det en stor lettelse å slippe å skrive manus alene.

Gunnhild Øyehaug dukker opp i studio etter en kaffepause og er klar for ny dyst som  fortellerstemme. Hun mener det store mirakelet var at hun i det hele tatt tok telefonen den dagen da Yngvild ringte, siden hun lider av telefonskrekk. Og at hun vanligvis avskyr alle typer litterært samarbeid, og foretrekker full råderett over skrivingen. – Det var fantastisk å oppleve at det gikk så bra å arbeide sammen med noen. Det må være fordi Yngvild er uredd, utrolig lett å arbeide med og sterk på dramaturgien og det visuelle. Jeg lærte mye i denne prosessen sier Gunnhild.

Kvinner i store herreskjorter har Norgespremiere tett på kvinnedagen 8. mars. Er da filmen et feministisk opprop?

– Det er absolutt et feministisk drag i filmen, mener Gunnhild. – Her dreier det seg om 3 kvinner med sterke ambisjoner som blir overrumplet av at livet går dem i mot. Men det er også en humoristisk film som leker seg med det feministiske perspektivet. Yngvild Sve Flikke mener filmen handler først og fremst om livet generelt og at begrepet feminisme er åpent for diskusjon. – Jeg tror ingen i dag krangler om like rettigheter for menn og kvinner, men de fleste filmer lages av menn og det bestemmer hva slags blikk man gir fortellingen. Kvinner tenker, ser og forteller historier annerledes enn menn. Kvinneblikket, tematikken og humoren blir kanskje ikke tatt helt alvorlig og burde anerkjennes, sier Yngvild og legger raskt til at det finnes mange mannlige regissøren som hun beundrer, og det dreier seg slett ikke om feil eller riktig blikk. Bare forskjellige blikk.

Opprinnelig skulle handlingen i filmen utspille seg i Bergen, men ble senere flyttet til Trondheim. Har du foretatt et lokalpatriotisk kupp til fordel for hjembyen din?

– Det var nok et lite kupp, men et ærlig kupp. Min intensjon var hele tiden at handlingen skulle legges til Trondheim, og det gikk Gunnhild Øyehaug med på. Jeg vokste opp i Trondheim og så for meg byen og gatene da jeg skrev manus. Det er stort å få lov til å filme på ”Samfunnet” hvor jeg selv har studert. Bergen har vært med på film mange ganger, mens vi i Trondheim bare har vist oss frem littegrann i åpningsscenen til «Bør Børson».  Objektivt sett er Trondheim en veldig flott og vakker by som absolutt fortjener å komme på film!