«De nærmeste» - tvillingsjeler
5Total vurdering

På kort tid har Anne Sewitsky etablert seg som en av våre beste regissører, med et stort talent for å skape fengslende, umiddelbart medrivende rollefigurer. I hennes tredje spillefilm, De nærmeste, spiller hun også mesterlig på det usagte.

I tillegg er hun sparsom med informasjon om personenes bakgrunn og fortid, noe som bidrar til å heve skikkelsene opp til det universelle. Vi møter den unge kvinnen Charlotte (Ine Marie Wilmann i en fryktløs og fremragende filmdebut), som i det ytre er utadvendt og normal, men vi aner et sjelelig tomrom. Kroppsspråkets betydning understrekes ved at filmen starter brått med Charlotte midt i en unaturlig, bortvendt positur og avslutter med henne i en forsiktig, uavklart omfavnelse. Sirkelen er sluttet, i uferdige bevegelser og halvkvedede viser.

De nærmeste (2015) 1h 46min | Drama | 27 March 2015 (Norway) Summary: Two half-siblings who grew up apart, meet for the first time as adults and fall in love.
Countries: NorwayLanguages: Norwegian, English

Charlotte har ikke mye å si til psykologen i åpningsscenen, og ikke til foreldrene, som hun i det stille avskyr. Faren ligger for døden, men våkner opp fra koma i en marerittaktig scene der heller ikke han har ord. Han rystes bare av desperat gråt, og Charlotte må plutselig trøste ham. Dialogene er ellers preget av pauser og stille spenninger mellom personene, som var de fanger i separate verdener.

Når Charlotte så møter halvbroren Henrik for første gang, opplever hun med ett fullkommen  kommunikasjon. (Simon Berger som broren har en fascinerende tvetydig utstråling – han ligner litt på Mikael Persbrandt, med noe glatt og nesten grusomt over seg.) Søsknene er tvillingsjeler, med en felles trang til å utfordre grenser og gi seg ut for noe de ikke er. Begge søker tilhørighet, og som i en slags symbolsk handling i forhold til denne tematikken, sniker de seg med på en fest med ukjente mennesker. De kommer seg ut av den potensielt pinlige situasjonen ved at Charlotte, på Henriks kommando, gjør en helt merkelig, sosialt uakseptabel handling. «Jeg hadde aldri trodd du skulle gjøre det,» sier broren opprømt, og når han plutselig kysser henne ved en seinere anledning, krysser hun også denne grensen.

Til alt overmål bryter de så incest-tabuet, ligger med hverandre og blir elskere. Etter alt snakket om de anemiske sexscenene i Fifty Shades of Grey, kommer de meget intense situasjonene – de gyver løs på hverandre, det er på kanten av å være slåsskamp – i Sewitskys film som en befrielse. Hun klipper også fram og tilbake i tid innen sexscenene, et oppfinnsomt grep som får de seksuelle basketakene til å virke enda mer hektiske.

Som Sewitskys debutfilm Sykt Lykkelig, handler De nærmeste om foreldreløshet og skammen ved å føle seg uønsket. Mens hovedpersonen i debuten vokste opp i fosterhjem, mangler Charlotte foreldre kun i overført betydning. Hun har imidlertid forsøkt å fylle behovet for tilhørighet gjennom å bli et nærmest fast medlem av familien til sin bestevenninne. I et symbolsk forvarsel av det incestuøse forholdet til broren, har Charlotte etter hvert blitt kjæreste med sønnen i «adoptivfamilien».

Om forfatter

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen