«It Follows» -angst for angsten
6Total vurdering

En forbannelse er løs i USA. Den overføres seksuelt. Med mindre du kvitter deg med den ved å ligge med en annen, vil du bli drept av et vesen som følger etter deg, langsomt, men nådeløst.

Følgeren opererer i en menneskekropp, som kan tilhøre en ukjent eller en som står deg nær.

It Follows er dypt foruroligende, på et eksistensielt nivå de færreste skrekkfilmer når. Den er ekstremt guffen, men på et kontrollert, sofistikert antydende vis som bare gjør opplevelsen «verre». Kameraet lister seg ubønnhørlig inn på situasjonene, men kan også hengi seg til eiendommelige sirkelbevegelser, som langsomme piruetter utført av en neddopet danser. Det hele er akkompagnert av et genialt synth-soundtrack, syke hymner produsert av rustne, forlatte maskiner i et krampaktig forsøk på musikk.

It Follows (2014) 1h 40min | Horror, Mystery, Thriller | 17 April 2015 (Norway) Summary: A young woman is followed by an unknown supernatural force after a sexual encounter.
Countries: USALanguages: English

It Follows trygler om tolkninger. All skrekkfilm handler om angst, men denne er også om angst for angsten. Redsel for slike anfall kan være like kvelende for livskvaliteten som angsten selv. David Robert Mitchell spiller konsekvent på at Følgeren kan være hvem som helst (eller ingen) av personene som dukker opp i de utstudert hverdagslige scenene.

Metafor

It Follows kan også være en metafor for et USA i oppløsning. Den foregår i Detroit, en kriserammet by, og dveler stadig ved fraflyttede områder, forfalne hus, og store, mennesketomme flater. Rollefigurene er tenåringer og foreldregenerasjonen er nesten usynlig. Vi ser aldri tydelig ansiktet til hovedpersonens mor – Mitchell antyder på ytterst subtilt vis at hun er alkoholiker – og faren er fraværende. At de eldre fortærer (og begjærer) sine barn blir slående demonstrert i en av de mest gufne situasjonene, og oppmerksomme seere vil kunne skimte et lignende Freudiansk utslag helt mot slutten.

Med jevne mellomrom porsjonerer Mitchell også ut bilder som tilsynelatende ikke har noe med handlingsforløpet å gjøre, men påberoper seg en mystisk symbolsk dimensjon. Hovedpersonens røde neglelakk avbildes med omhu, vann og bassenger er viktige, det dveles megetsigende ved fotografier, til og med noe så prosaisk som tallerkener med mat blir gjenstand for kameraets underliggjørende blikk.

Metodisk tilnærming

Rødfargens betydning og noen av Følgernes ille tilredte tilstand minner om spøkelsene i Den sjette sansen (1999). Den metodiske tilnærmingen til fortellerstil og visualitet, langsomt tempo anvendt for å øke spenning, kunstfilmgrep i sjangerfilm – også dette minner om M. Night Shyamalans glansdager, som Unbreakable (2000) og Signs (2002). Mitchells film er imidlertid iskald og sammen med sin nesten traumatiserende knugende stemning og viltvoksende paranoia minner den om The Shining (1980). Mitchells rytmiske veksling mellom å filme rollefigurene forfra og bakfra er forøvrig et kjent Kubrick-grep, aller mest anvendt i den filmen.

It Follows mangler nok en del av kompleksiteten hos Kubrick og Shyamalan. Men i sin diabolske fremmaning av en hypnotisk tilstand av mareritt, med tilskueren som paralysert vitne til undergangen, er det knapt noen som rager høyere enn David Robert Mitchell.

Delta i diskusjonen