Taxi Teheran er filmen som stakk av med årets Gullbjørn i Berlin. I tillegg fikk den Kritikerprisen.

Etter å ha blitt dømt, og fått et 20-årig forbud mot å lage film i hjemlandet, er filmskaperen Jafar Panahi er en evig hodepine for regimet i Iran. Til tross for husarrest og forbund mot å lage filmer, kommer den ene filmen etter den andre fra hans hånd.

Jafar Panahi tar oss med ut i gatene i Teheran i taxi og med seg selv i førersetet med et dashbordkamera til å dokumentere sine passiarer med passasjerene. Taxi Teheran er en unik film, og mest sannsynligvis den billigste filmen som noensinne har vunnet en internasjonal filmpris.

Dette er Jafar Panahis tredje film siden filmforbudet han fikk i 2008 da han ble dømt til husarrest for å ha uttrykt regimekritiske synspunkter i sine filmer.

Gjennom sine møter med taxipassasjerene, evner han å gi et bilde av hverdagslivet i Iran. Dette er ingen dokumentarfilm, selv om den oppleves som det. Filmen er regissert, men amatørens gode skuespillerprestasjoner  overbeviser, etter hvert som passasjerene kommer på og forlater taxien. Ikke minst er hans egen rappkjeftede niese et funn og forteller sin onkel om å ikke filme virkeligheten, slik at filmen kan vises i Iran.

Passasjerene hans er alt fra en menneskerettighetsforkjemper som klager over at en kvinne ble fengslet for å ha overvært en volleyballkamp for menn, en selger av forbudte dvd-filmer –som gjenkjenner Panahai for en gang å ha kjøpt den anerkjent iranske filmen Once Upon a Time in Anatolia av ham og en småkjeltring som støtter regimets straffesystem. Det er redd og slett hvermansen i Teherans gater. Ingen av dem er kreditert på rulleteksten for å beskytte deres identitet mot regimet.  Filmen viser at folk der er rett og slett like forskjellige som folk her hjemme og har helt forskjellige meninger om alt fra sharialover til skolegang.

Taxi Teheran er riktig underholdende, og mest sannsynlig, både den billigste og morsomste taxituren du tar i år.