Regissør Hany Abu-Assad gjenskaper livet til den palestinske Idol-vinneren Mohammed Assaf og hans utrolige reise mot stjernene. Filmen har blitt sammenlignet med Danny Boyles
Slumdog Millionaire –og det er slettes ikke noe dårlig selskap. Begge handler om underdogen som til tross for å ha alle odds mot seg går til topps og blir tv-stjerner.
Regissør Hany Abu-Assad har tidligere vunnet en rekke priser for
Omar og
Paradis nå –sterke filmer med utgangspunkt i den israelske okkupasjonen i de palestinske områdene. Denne gangen tar han for seg historien til den første palestinske vinneren av den arabiske utgaven av Idol. Det er fortellingen om underdogen Mohammed Assafs vei mot stjernene – fra bryllupssanger i Gaza til å bli den største arabiske tv-stjernen.
Historien er delt i to epoker. Den første delen oppleves som en barnefilm om vennskap, ambisjoner og drømmer. Det hele vakkert og energisk fortall med glimrende koreografert ”forfølgelsesscene” i åpningen. Den andre delen har en mer voksen tilnærming hvor opplever problemene til en ung palestiner som vokser opp i Gaza og hvordan Assaf nekter å ta et nei for et nei på veien mot å bli den arabiske Idol-vinneren.
Vi befinner oss i Gaza i 2005. Det viser seg at 10-åringen Mohammed Assaf (Kais Atallah) har et usedvanlig musikalsk talent. Sammen med sin søster, 12 år gamle Nour, begynner han et band med sine venner Ashraf og Omar og spiller på hjemmelagde instrumenter. Unge Assaf tar musikken med seg overalt – på gata, til frisøren, i moskeen og får stor respons over alt for sin vakre stemme.
Filmen starter i en munter tone for å gli over i et mer hardtslående og hjerteskjærende drama, og det er her regissør Abu-Assad virkelig finner tonen. I den andre delen gjøres det et hopp til Palestina i 2012. I disse scenene har Tawfeek Barhom rollen som Assaf. Han bringer sjarm og utstråling til rollen.
Abu-Assad tar oss bort fra karakterene som vi nettopp har falt for: vennekretsen rundt Assaf og hans kjærlige, men bekymrede foreldre. Det blir snart klart at Abu-Assad gjør dette fordi han ønsker å markere en skifte i filmens handling. I bakgrunnen viser han en annen side av Gaza. Det er tydelig at livet har blitt tøffere og at religiøs identifikasjon er på fremmarsj.
Vi opplever hvordan barrieren som omgir Gaza ikke bare er fysisk, men også en mental og kulturell mur. Det handler nå om å krysse grenser – akkurat som i Paradis nå og Omar. Hvordan flykte fra livet i Gaza er det store spørsmålet i filmene hans. Scenene der Assaf prøver å komme til Kairo for å prøvespille for Idol er fulle av spenning.
Filmen konsentrerer seg om hendelsene som leder opp til Assaf seier i Idol. Det er reisen, ikke målet, som er regissøren fokus. Idol er nok en solid film fra Oscar-nominerte Abu-Assad. I tillegg byr den på til dels glitrende skuespill. Abu-Assad evner både å fortelle noe viktig og samtidig underholde. Det skal en stor regissør til for å mestre den balansegangen.