Det er noen solide søyler i norsk fortellende film. Nils Gaup, Liv Ullmann og Hans Petter Moland (med ny film i begynnelsen av mai!) er tre navn som går igjen, Erik Skjoldbjærg en annen. Med
Insomnia, Nokas og
Pioner har han vist en fascinerende evne til å caste og komme tett inn på persongalleriet. Han sier selv han elsker å jobbe med skuespillere (NRK 21/4) og at innspillingssituasjonen er det som trigger ham i filmarbeidet. Det merkes.
Pyromanen er tett og godt fortalt, personene levende, usikre, en smule doble og troverdige og miljøet adekvat og godt skildret, med både korrekte kostymer, rekvisitter og bilmodeller fra slutten av syttitallet, da historien egentlig utspant seg.

Pyroteknikken er også troverdig og god, det må ha gått med en del ubebodde rønner på Sørlandet under innspillingen og flere lokale brannvesen takkes i slutt-tekstene for godt arbeid.

Med den kritikerriste boka til Gaute Heivold fra 1978, Før jeg brenner ned som grunnlag, forteller Skjoldbjærg en i utgangspunktet dramatisk historie fra Finsland like ved Kristiansand om en pyroman som både jobber i det lokale brannvesenet og tenner på gamle løer og gårder om natten. Hovedpersonen, unggutten Dag, fint skildret av Trond Nilssen, er en klok og dyktig, men usikker og tilsynelatende venneløs ung mann som ser opp til faren, den lokale brannsjefen og tydelig søker hans anerkjennelse. Som pyromaner flest er han raskt på pletten for å slukke det han har stelt i stand, og han drives mot, men tar også avstand fra å risikere at menneskeliv går tapt. Foreldrene hans, tause og innenlandske, er godt spilt av Per Frisch og Liv Bernhoft Osa, særlig sistnevnte avslører noen grufulle opp-levelser i erkjennelsen av sønnens udåder som vi sent skal glemme og som bør kvalifisere til en Amanda til høsten. Det er en intens og lavmælt, nærmest dokumentarisk dramaturgi Skjoldbjærg har valgt, av og til kan den virke for lite drivende og noe stillestående, med noen omveier (postbudhistorien og bygdeturer med brannbil og damer om natten) som ikke synes viktige for handlingen, men er mer som en bakteppe for å skildre hovedpersonens psyke og senere handlinger. Henrik Rafaelsen er en god og typisk lensmann, med stillferdig og gryende mistanke til den unge gutten og Agnes Kittelsen en (som alltid) vakker nabo som trigger utviklingen.

Pyromanens godt planlagte utflukter er det som tilslutt feller ham, sammen med et (underbevisst?) tap av et bensinkannelokk. Som lensmannen sier til pyromanen, dette er så godt gjennomført at det ikke kan være andre enn deg!

Vi kjenner igjen stilen fra Skjoldbjærgs tidligere filmer
Insomnia (Kritikeruken i Cannes i 1998) og
Nokas (2010). Den er tørr men fascinerende og med et godt skuespillevalg fører den oss inn i en tragisk og lukket verden, hvor utfallet er gitt men hvor vi holdes på pinebenken lenge og etter hvert inviteres til å forstå hvorfor.

Pyromanen hadde sine problemer under produksjonen, overskridelser og sykmeldt produsent (!) var noen av dem, i likhet med
Nokas hvor produsenten gikk konkurs til tross for at besøket på norske kinoer var over 200 000. Jeg håper at Skjoldbjærg nå får skikkelig arbeidsro til å fortsette som en av landets ledende regissører, det fortjener han virkelig.