(BERLIN) Cinema treffer Thomas Vinterberg til frokost på ærverdige Hotel Adler ved Brandenburger Tor i Berlin. Hotellet er den tyske hovedstadens mest berømte. I sin tid møtestedet for nazieliten før sovjeterne og kommunisteliten i DDR-gjorde det til sitt favorittsted. Det føles som et helt riktig sted å snakke om
Kollektivet – som for en stor del handler om hans egen oppvekst i København på 1970-tallet.

Kollektivet tar utgangspunkt i en teateroppsetting Thomas Vinterberg gjorde i Wien. I ettertid ble det utgangspunktet til filmen. Årsaken til interessen fra Wien var at teatersjefen synes det var interessant med Festen som hadde gått fra film til å bli teatersuksess.

– Han inviterte meg til å lage stykket «Begravelse» – som handler om tiden etter
Festen.

– Jeg sa først nei til å gjøre det for jeg har ingen teatererfaring, men da jeg hørte hva han ville betale meg for å gjøre det – sa jeg ja. Penger, og det å fø familien kan være en sterk motivasjonsfaktor.

Denne gangen ville han at jeg gjorde en sceneversjon før filmen – basert på filmmanuset. Det var en utfordring som Thomas Vinterberg ikke kunne si nei til.

Kollektivet handler om Erik, som arver en stor villa med hage etter sin far. Sammen med kjæresten Anna beslutter han å starte et kollektiv i huset. Når Erik innleder et forhold til en av sine studiner på arkitekthøyskolen og insisterer på at hun skal flytte inn uten at Anna av den grunn behøver å flytte ut, blir kollektivet satt på prøve og deres tenåringsdatter må treffe noen smertelige beslutninger.

Inspirert av eget liv

– Kollektivet er veldig personlig, men ikke privat, sier Thomas Vinterberg. – Det er fiksjon tolket av skuespillere. Det er altså ikke mitt eget liv, men inspirert av min egen oppvekst. Burgtheater i Wien, som er deres nasjonalteater, ville at jeg skulle presentere mitt materiale på scenen før jeg gjorde film av det. Stykket ble improvisert av skuespillere fra teateret – og deres egne historier ble en del av stykket. Så det er ikke lenger min historie, men fiksjon. Vi har funnet opp en masse ting som ikke har noe å gjøre med det kollektivet jeg vokste opp i, men har klare relasjoner til det. Det handler om et parforhold og et kollektiv som går mot oppløsning. Det handler om kjærlighet og skilsmisse og om verden som går fra kollektiv- til jappetid.

Thomas Vinterberg vokste opp i et kollektiv nord for København. Huset var fylt med intellektuelle flippere. Han husker det som et varmt, fritt og litt skjørt sted. I begynnelsen utviklet kveldmåltidene seg til fester flere ganger i uken.

– Hvorfor vil ikke voksne folk bo i kollektiv i dag?

– Jeg tror at alt har sin tid. Alt er forgjengelig. Kjærligheten forsvinner, livet til den lille gutten i filmen forsvinner. Det som var ble overtatt over av noe annet fascinerende – individualismen. Kollektivet ble erstattet av individets frihet som har sine egne og helt andre idealer på 1980-tallet. Jeg husker jeg så et foto av en dresskledd megler på sin vei nedover downtown Manhattan på skateboard. Det virket magnetisk på meg, selv om mine verdier var helt andre. Jeg tror årsaken var at det kollektive viste seg å ikke virke, når alt kommer til alt var folk ikke klare for å dele. De var ikke rede til kostnaden – å dele, å leve sammen, hjelpe hverandre, ha tålmodighet og også dele økonomisk. Alt det er du nødt til å investere. Gjør du ikke det, så funker det ikke.

Barns frihet

– Mener du at det kollektive er mot menneskets natur?

– Nei. Til en viss grad har alle mine filmer handlet om å utforske området mellom individet og kollektivet. Jeg tror ikke det er mot den menneskelige natur. Jeg tror det er en del av den menneskelige natur å forholde seg til, samhandle og også ofre noe for andre. Noen er klare for det, noe kan gjøre det – og andre fikser det ikke. Syttitallet hadde også noe annet viktig; barns frihet og respekten for barn. Vi ble behandlet som voksne. Vi ble respektert og vi kunne gjøre alt. Da jeg var femten reiste jeg rundt i Europa alene. De lot oss gjøre det av kjærlighet til oss, men som du ser i filmen så var det tings som også ble ofret på bekostning av barna. Vi fikk ansvar for altfor store avgjørelser.

– Ville du ha latt din femtenåring reise rundt i Europa alene i dag?

– Nei. Jeg opplever verden i dag som farligere. Samtidig føler jeg at det i dag er en tendens til å overbeskytte barn, filmen min Jakten er et eksempel på det. Når jeg leverer mitt barn i barnhagen blir jeg fortalt at de ikke kan ha votter med snor på for det kan være farlig. Det blir å gå for langt. Livet er farlig. Du kan ikke sette opp en brannvegg mellom barnet og livet. Barn i dag har aldri opplevd å ha på seg en våt sokk. De overbeskyttes. Vi har gått for langt den veien. Jeg prøver å finne en balanse i mitt eget privatliv, men vi har definitivt gått for langt fra 1970-tallet på dette området. I dag kontrollerer foreldrene barna døgnet rundt på mobil. Vi følte oss veldig fri som ungdommer, men den friheten brakte også med seg en viss ensomhet.

Normalt

– Hvor vanlig var det å vokse opp i kollektiv på den tiden?

– I vår gate var det 32 hus. Seks av dem var kollektiver. Så det var veldig utbredt, men de var veldig forskjellige. Vårt kollektiv var nokså sivilisert. Vi var alt fra elleve til seksten personer som bodde i huset – avhengig av hvem som flyttet inn og ut. Det var en sirkel på la oss si femti personer som flyttet inn og ut. Min far bor fremdeles i huset, men det er ikke lenger noe kollektiv. Han har flyttet inn i villaen for fjerde gang. I min oppvekst bodde folk i alle rom i huset – inkludert kjelleren. Jeg hadde selv rom der. Vi flyttet dit da jeg var sju. Jeg drømte om å bli ingeniør, få tannregulering og briller. Det var det jeg drømte om i livet – da vi flyttet inn i dette kaoset. Det første jeg treffer på er en guttunge på to år med en ølflaske i hånden. Jeg tenkte: hva i all verden er dette? Jeg synes det hele var veldig pinlig og inviterte ingen av vennene mine med hjem det første året. Men etter noen år endret det hele seg. Villaen ble det stedet mine venner helst ville være – de flyttet gjerne inn for en tid. I lange perioder hadde jeg fire-fem venner boende på rommet mitt. Jeg savner den tiden nå.

Tilbake til kaos

– Ville det være mulig for deg i dag å flytte inn i kollektiv?

– Ja. Vi har faktisk overveid det. Jeg tror det våres for kollektiver igjen i Danmark nå. Det er mangel på leiligheter og ungdom flytter sammen. Vi begrenser oss for ikke å gjøre det. Jeg har fire barn og de tar hele tiden med seg fullt av venner hjem – så det er allerede et slags kollektiv. I arbeidet mitt som filmskaper må jeg hele tiden forholde meg til så mange individer og store egoer at jeg føler at når jeg kommer hjem trenger jeg privatliv. Så nå er jeg ikke klar for det – men kanskje når jeg nærmer meg pensjonsalderen. Min foreldregenerasjon kom fra patriarkater. Så gjorde de opprør på seksti og syttitallet, for så å bli konservative igjen. Kanskje vi som vokste opp på syttitallet vender tilbake til kaoset igjen.

– Ungdom flytter jo også inn i kollektiv i dag?

– Ja, men det er av økonomiske årsaker – ikke idealistiske årsaker. Det kollektivet jeg vokste opp i besto av intellektuelle med gode jobber og god lønn, ikke en religiøs sekt eller kommunister. De var journalister og lærere. – Solidaritet var et ideal. Det var en mann i huset som foreslo at husleiene skulle vektes etter inntekt. Selv tjente han vesentlig mer enn de andre og fikk tredoblet husleien, men slik var innstillingen. Det eksisterer ikke lenger. Det er over. Jeg så det forsvinne innenfor husets rammer. Vi kom dit i 1975. I 1985 hadde vi tre familier som nå var ti år eldre – i stedet for den ene store familien vi var ti år tidligere. I tillegg var det nå vaskehjelp i huset – og ingen ville flytte derfra fordi alle likte så godt den store hagen. Verdiene var helt endret. På 1970-tallet drakk de mer. Jeg vil ikke kalle dem alkoholikere, men de hadde høyt forbruk. På 80-tallet ble alkoholen byttet ut med mineralvann og den store sjenerøsiteten forsvant.

– Min neste film handler om alkohol. Det blir en hyllest til alkoholen, sier Thomas Vinterberg.

 

Fakta om Thomas Vinterberg

• Født i 1969.

• Sønn av skribent og anmelder Søren Vinterberg og avspenningspedagog Ingerlise Vinterberg.

• Vokste opp i et kollektiv som foreldrene forlot i forbindelse med deres skilsmisse, mens han selv ble boende et par år til.

• Utdannet filmregissør fra Den Danske Filmskole. Har laget filmene
Drengen der gik baglæns (1994),
De største helte (1996),
Festen (1998),
It’s All About Love (2003),
Dear Wendy (2005),
En mand kommer hjem (2007),
Submarino (2010) ,
Jakten(2012) og
Kollektivet (2016).