Etter et hjerteslag får Daniel Blake beskjed av legen at han ikke må finne på å jobbe mer. Saksbehandlerne på trygdekontoret er derimot av en annen oppfatning, så de nekter ham uføretrygd og kategoriserer ham isteden som arbeidssøker.

Det er imidlertid mulig å anke avgjørelsen, men for at Blake skal få penger å leve for imellomtiden, må han vise at han aktivt søker nye jobber som han ikke kan utføre. Og dermed er karusellen i gang.

Ken Loach er en politisk filmskaper som tar opp viktige samfunnstemaer, og dette er absolutt en viktig film som bør bli sett av viktige mennesker. Den løfter sløret på tabubelagte sider av samfunnet og har fremprovosert en rasende debatt i hjemlandet om uføretrygd, arbeidsledighet og håpløst byråkrati.

Likevel innebærer ikke samfunnsmessig viktighet automatisk filmatisk perfeksjon, og hvis man ser bort fra det politiske budskapet, så fremstår dramaet som traurig, forutsigbart, og tafatt. Elendigheten går ikke dypt nok til å være spesielt opprørende eller sjokkerende, og det virker overforklarende og banalt da filmen slutter med en bokstavelig tale som forteller hvor fælt hovedpersonen har hatt det. Filmen er hverken mørk, morsom, kløktig eller spesielt underholdende, og oppleves som et dramatisert innslag på Dagsrevyen.