Gledelig nok synes det å komme en del filmer med eldre hovedkarakterer for tiden, fra bredt anlagte ensemblefilmer som
The Second Best Exotic Marigold Hotel via mellommenneskelige dramaer som
45 Years til karakterstudier som
Lucky. Hannah befinner seg i sistnevnte kategori, dog uten sammenligning for øvrig med Harry Dean Stantons lune svanesang.  

Den stadig svært aktive Charlotte Rampling spiller hovedrollen med samme navn som filmen, som vi først møter på et amatørteaterkurs hun deltar på. Deretter ser vi henne hjemme i leiligheten i Brüssel med sin ektemann, hvor få ord utveksles dem imellom – før hun morgenen etter følger ham til det som viser seg å være et fengselsopphold. Mens vi følger hennes innbitte forsøk på å leve videre som normalt, lar filmen oss sakte, men stilsikkert få vite at han er anklaget for overgrep mot en mindreårig. Og at Hannah har valgt å stå ved hans side, til tross for at hun dermed ikke lenger får treffe sin sønn og sitt barnebarn. 

Hannah er utpreget minimalistisk filmfortelling, med sparsommelig bruk av dialog og et statisk og elegant formspråk som kan føre tankene til Michael Haneke. Det hele er lekkert utført, og filmen er en kyndig og velturnert øvelse i tilbakeholdt informasjon og undertrykte følelser. Det siste formidles på meget imponerende vis av Rampling som virkelig bærer denne filmen fra åpningsbilde til rulletekst. 

Det skal imidlertid innvendes at
Hannah blir i overkant symboltung, med lesninger av Et dukkehjem i teatergruppa og en strandet hval (!) i en sentral scene mot slutten. Dessuten kommer regissør Andreo Pallaoros insistering på å lage en dempet, underfortalt og til dels distansert ”arthouse-film” av typen som gjerne verdsettes i festivalkretser litt i veien for vår emosjonelle tilknytning til hovedpersonen og hennes kvaler. Dette gjør at Rampling blir stående igjen noe mer alene enn hun fortjener – ironisk nok i likhet med karakteren hun gestalter.