I et alternativt femtitalls-Europa, urørt av verdenskrigen som aldri fant sted, gjør den unge heksa Kiki unna de siste forberedelsene før hun skal forlate barndomshjemmet.

Hun har endelig nådd trettenårsalderen, og heksetradisjonen krever at hun flytter ut og klarer seg på egen hånd i ett år. De første stegene ut i den store verden bringer henne til slutt frem til havnebyen Koriko, hvor hun slår seg ned og starter, i mangel av andre magiske evner, et enmannsforetak som flygende bud.

Dette er i praksis hele plotet i et nøtteskall. Ikke mye å ta tak i, kanskje, men sammen med Min nabo Totoro (Tonari no Totoro, 1988) og delvis Porco rosso (Kurenai no buta, 1992) utgjør Kikis budservice et lavmælt og utpreget karakterdrevet trekløver i Miyazakis filmografi. Det skjer ikke all verden rent plotmessig i disse filmene, men det fokuseres desto mer på karakterenes indre liv, dagligdagse detaljer og en uovertruffen følelse av tid og rom. I Kikis budservice er hver enkelt av disse bestanddelene spikket, pusset og polert til perfeksjon, og summen av dem har blitt til noe helt spesielt, for ikke å si magisk.

Omfattende kilderesearch utgjør grunnmuren i Ghibli-filmenes univers, uansett om de finner sted i virkelige omgivelser eller ei. Min nabo Totoro, som turnerte kinoene tidligere i år, foregår for eksempel i Japans Saitama-prefektur. Omfattende utflukter til nettopp dette området, med sekken full av penner, tegneblokker og fotoapparater, var første skritt på veien til de forførende landlige scenene som Totoro var proppfull av.

 Detaljrikdom

Slik er det også i Kikis budservice. Byen Kiki slår seg ned i, Koriko, eksisterer ikke i sin helhet noe sted i verden, men deler av den finner man likevel sprinklet utover ulike deler av verdenskartet. Mest sentralt er faktisk Gamla stan i Stockholm, mens andre deler av byen er hentet fra australske Adelaide på andre siden av kloden, og ytterlige smådetaljer kan spores tilbake til alskens søreuropeiske lokasjoner. For de mer landlige omgivelsene i filmen er det igjen Sverige som sto modell, denne gangen Gotland.

Det sentrale poenget her er at selv om universet handlingen er lagt til er oppdiktet, føles det likevel særdeles håndgripelig og virkelig. I en mer omfattende artikkel undertegnede skrev om
Kikis budservice for tidsskriftet Z (nr. 1/2005), beskrev jeg blant annet filmens univers som det perfekte sted å tilbringe utallige somre. En liten dagdrøm, naturligvis, men det understreker igjen mitt poeng – verdenen vi inviteres inn i, er i sannhet til å ta og føle på!

Tredimensjonale karakterer

Det filmen mangler av plot, tar den igjen med renter i skildringen av livet til de tredimensjonale karakterene sine. Hovedsakelig Kiki selv, naturligvis, men også de mange menneskene hun (og vi) blir kjent med i løpet av årets gang; den gravide bakeren Osono, som gir Kiki husrom; kunstneren Ursula i skogen; skøyeren og flyentusiasten Tombo, som faller for Kiki ved første blikk og gjør konstante forsøk på å beile den blyge heksa; budtjenestens ulike kunder, og så videre.

Selv om Kiki fyker rundt på sopelime, noe de færreste av oss vel kan sies å gjøre, er hun ytterst menneskelig, og hennes gleder og sorger er bare så altfor gjenkjennelige for alle og enhver. Måten Miyazaki velger å skildre mange av disse sidene ved henne på, er i stor grad kilden til filmens lavmælte utmerkethet. Ved å iscenesette en rekke dagligdagse situasjoner – gjerne tilsynelatende uinteressante detaljer – og vise hvordan hun reagerer på eller forholder seg til dem, avdekker han endeløst interessante fasetter og sider ved henne.

Som, når hun en tidlig morgen bare iført nattkjole, løper ned trappen fra bakgårdsleiligheten sin for å benytte seg av utedoen. Men idet hun er ferdig med sitt morgentoalett og i ferd med å åpne dodøra, kommer Osonos mann ut i bakgården. Kiki lukker hurtig døren igjen og gjemmer seg. Når bakeren forsvinner inn i skjulet, haster hun ut, opp trappa (som hun snubler i og nesten faller) og inn i sin trygge hule igjen. Denne lille sekvensen, som skildres nesten helt uten lyd, forteller oss en hel masse om henne, og filmen er full av slike observante, karakterbeskrivende og karakterberikende detaljer.

For de som utelukkende har stiftet bekjentskap med Hayao Miyazakis unike filmer via norsk kinodistribusjon, vil forøvrig
Kikis budservice kunne by på et av hans varemerker som foreløpig ikke har vært demonstrert her i særlig stor grad. En av hans store pasjoner er flying, og mer enn noen annen animasjonsregissør i historien er Miyazaki kjent og berømt for sine eksepsjonelt livaktige og medrivende flysekvenser.

Dette er derimot et element som ikke har stått særlig sentralt i noen av filmene hans som har gått på kino her foreløpig. Men i Kikis budservice er det naturligvis flere sekvenser som både burde gi publikum et kraftig sug i magen, så vel som luft under vingene. Dette burde skjerpe appetitten for de mange høye svev i Nausicaä of the Valley of the Wind ( Kaze no tani no Naushika, 1984), Laputa: Castle in the Sky (Tenkû no shiro no Rapyuta, 1986) og Porco rosso, som den norske filmdistributøren Oro Film forhåpentligvis også forsyner oss med etter hvert! Men for mitt eget vedkommende har de selvsagt allerede skutt innertieren – det blir simpelthen ikke bedre enn dette.

Kikis budservice er årets – og for min del – tiårets, hundreårets og millenniets beste filmopplevelse. Enklere kan det ikke sies!