Martin Lund debuterte med et brak med 
Knerten gifter seg (2010) som ble sett av over fire hundre tusen. To år etter kom han med komedien 
Mer eller mindre mann. 

– Du har tidligere laget barnefilm og film om en som ikke takler voksenrollen. Hvorfor en film om ungdom denne gangen?  

– Norge havnet for en tid tilbake på topp i en kåring over de mest konforme samfunn i verden, sammen med land som Pakistan og Nord-Korea. Jeg lot meg fascinere veldig av dette og lurte fælt på hvordan slike samfunnstrekk oppleves for ungdom. Ungdomstiden er tross alt en tid der normer og regler skal utfordres og brytes med.  

– Hvordan kom ideen om Psychobitch opp?  

– I skrivearbeidet gjorde jeg mye research og jeg leste blant annet en stor undersøkelse som kom for noen år siden. Den tegnet et bilde av ungdomsgenerasjonen i Norge som flinke og snille og gode i det meste. Men samtidig var de mye mer plaget av psykiske lidelser enn generasjoner før dem. Denne fascinerende dynamikken ville jeg ta tak i. Og ideen om en flinkis som forelsker seg i klassens outsider – en psychobitch, ble til.  

– 
Psychobitch handler mye om å fremstå som vellykket og de som faller gjennom – hvorfor dette temaet i en spillefilm?  

– Jeg satt med en opplevelse av at vi i dag omgir oss med et veldig polarisert narrativ. Ser man på TV, leser aviser, eller surfer på nettet kan det virke som at den eneste fortelling vi dyrker er den om vinnere og tapere. Det finnes knapt et TV-program uten et konkurranseelement. Journalister er avhengig av å skrive polariserte historier, ellers trykker ikke avisene det. På Facebook er likes eneste valuta som gjelder, og folk kappes i å fremstå som vakrest og best. Er man ikke en vinner, så er man en taper.  

Med 
Psychobitch vil jeg fortelle noe så enkelt som at det går an å bryte med dette. Det går an å overleve selv om man ikke er på topp hele tiden. Man er ikke en taper av den grunn. For det går nemlig an å være vanlig, og man kan til og med bli lykkelig som det.  

– Hvordan jobbet du med å finne de rette skuespillerne til rollene som Frida og Marius?  

– For å finne såpass unge skuespillere blir man selvfølgelig nødt til å gå veldig bredt ut og benytte seg av mange auditions, på mange steder, og jobbe over lang tid. Jeg så etter noe ganske spesifikt, men det var også viktig for meg at ungdommene vi møtte kom med noe eget til karakterene. Frida karakteren var nok den mest utfordrende å finne. Det ironiske var at vi lette etter en som kanskje ikke var så opptatt av å være flink, mens nesten alle vi møtte var ekstremt opptatt av å fremstå som gode, være flinke og gjøre det godt i castingsituasjonen. Elli, som fikk rollen til slutt, kom inn med en helt annen holdning, og var selvskreven til rollen.  

– Hvordan jobbet du med dem for at de skulle være trygge i rollene?  

– Vi øvde mye på scenene vi skulle gjøre, vi hang sammen, og vi snakket mye om hva slags film det var vi skulle lage. Utover det så håper og tror jeg de følte seg trygge og ivaretatt, kanskje mest av alt fordi vi hadde det gøy.  

– Er det vanskelig å være ungdom i dag?  

– Nei – Ja – Jeg vet ikke. Ungdomstiden er jo en periode i livet hvor det skjer veldig mye på en gang, og sånn sett er det en forvirrende, krevende og skjør tid. En klar forskjell fra da jeg var ung er kanskje at sosiale medier nå gjør alt så veldig mye mer eksponert. Og sånn sett sliper man ikke så lett unna i dag. Men samtidig vil jeg tørre å påstå at ungdomstiden også er en usedvanlig morsom og fantastisk tid. Kanskje nettopp fordi det er en periode i livet som rommer så mange følelser og omveltninger så er den så interessant å lage film om.  

– Tror du sosiale medier har endret skolehverdagen for ungdom?  

– Ja, det har den nok. Men jeg mistenker også at når vi gamle snakker om sosiale medier så gjør vi det med perspektivet av å ha levd uten sosiale medier – og nå plutselig med dem. Ungdom i dag har hatt dette som en del av hverdagen sin hele livet. Så selv om det er mye å kritisere ved sosiale medier, så er det kanskje også en del av kritikken som stammer fra frykten vi gamle har ovenfor «dette ukjente»?  

– Hva har vært den største utfordringen med å lage en film som 
Psychobitch?  

– For meg har det vært viktig å sette fortellingen om Marius og Frida som forelsker seg i en interessant kontekst. Jeg ville forsøke å beskrive deres generasjon som en del av en samtid, vel så mye som bare fortelle om en romanse. Denne «større fortellingen» ligger på et mer tematisk plan og jeg synes det kan være vanskelig å vite om man har tatt godt nok vare på dette i scener og i situasjoner underveis. Målet har vært å beskrive menneskene ungdommen har rundt seg, miljøet de ferdes i, og alle de mellommenneskelige mekanismene som preger dem, og på den måten tegne et større bilde av en ungdomsgenerasjon i dagens Norge.  

– Hvorfor valgte du å spille inn filmen på Gjøvik?  

Gjøvik hadde mye av det jeg så etter. Den var akkurat passe stor, det var mange sportsarenaer der, og byen hadde noen visuelle kvaliteter jeg falt for. At jeg ville bruke et mindre sted handler om at Marius forsøker å skjule det at han henger med Frida. Dette opplever jeg er vanskeligere på et mindre sted, der alt virker mer transparent. De mange idrettsanleggene Gjøvik hadde å by på ville jeg utnytte på en annen måte enn de vanligvis ble brukt til. Jeg lot Marius og Frida løpe rundt og pøble i svømmehallen, på fotballbanen og ved stupetårnet. Å fylle disse arenaene med noe u-flinkt – det motsatte av det de er skapt for, syns jeg ga en fin dimensjon til fortellingen. I tillegg er Gjøvik et vakkert sted! Gammel trehusbebyggelse, utsikt over Mjøsa og snødekte fjell var den perfekte innramningen for Psychobitch.  

– Tror du filmen vil skape debatt?  

Jeg håper at ungdom kjenner seg igjen, at den treffer dem og engasjerer. Gjerne så mye at også voksne blir interessert og begynner å snakke om tematikken i filmen. Så er jeg nysgjerrig på hvordan ungdom vil snakke om det de ser. Jeg opplever dem som veldig reflektere over sin egen situasjon, og forutsatt at de vil kjenne seg igjen, så ser jeg frem til å snakke med dem om filmen.