– Jeg er nok den eneste som har spilt både Bond-skurk og paven, sier Jonathan Pryce til Cinema. 

(LONDON) Jonathan Pryce kan se tilbake på en lang og innholdsrik karriere i produksjoner som Brazil, Evita, Tomorrow Never Dies, The Wife, The Man Who Killed Don Quixote og Game of Thrones.

Sammen med Anthony Hopkins er han aktuell i det Netflix-produserte pavedramaet The Two Popes, hvor de spiller henholdsvis pave Benedikt XVI og pave Frans. De etablerte skuespillerne har fått mye ros for sine tolkninger som de begge er Golden Globe-nominerte for.

Viktige kostymer

– Det var overraskende komfortabelt å ha på seg pavedrakten, ler Pryce da vi møter ham på Corinthia Hotel i London.

Den 72-år gamle, walisiske skuespilleren forteller at kostymene spiller en viktig rolle i filmen.

– På et tidspunkt i filmen får Frans vite at det kanskje skal velges en ny pave. Han er ikke så tilhenger av all pompen og prakten som kommer med paveembetet. Min favorittreplikk er da han nekter å ha på seg de røde skoene og sier «karnevalet er over». Den replikker sier mye om hvem Frans er som person, mener Pryce.

Humoristiske innslag  

The Two Popes vektlegger humor i stor grad, i motsening til tidligere pavefilmer og -serier.

– Tematikken er alvorlig. Det handler tross alt om den katolske kirken. Filmen kan fremstå som tørr og kjedelig for de som ikke har sett den. Men filmen er på ingen måte kjedelig. Det oppstår mange humoristiske situasjoner mellom dem. Da jeg leste manuset for første gang trodde jeg nesten ikke det jeg leste. Men jeg har fått forsikringer fra manusforfatteren at alle situasjoner i filmen har skjedd på ekte. Noe av det jeg liker best med The Two Popes er den viser at disse to pavene er som deg og meg. Jeg tror det er mange der ute som vil kjenne seg igjen i dem. Det er ingen vits å lage en film om pavene om du ikke menneskeliggjør dem.

Ikke troende

Stemmer det at du har møtt pave Frans?

– Nei, ikke ennå. Men det er meningen at jeg skal møte ham på et senere tidspunkt. Vi jobber fortsatt med å finne en dato som passer. Vatikanet planlegger å vise filmen. Men foreløpig vet vi ikke når. De er veldig hemmelighetsfulle. For øvrig har ikke Vatikanet protestert mot filmen. Det er en god situasjon å være i, tror jeg.

Hva ønsker du å si til paven når dere møtes?

 – Jeg tror jeg først og fremst vil gi ham en klem, ler Pryce og fortsetter:

– Forhåpentligvis liker han tolkningen min. Selv er jeg ikke religiøs eller troende. Men jeg tror på budskapet filmen kommer med: Det å bygge bruer, ikke bygge murer, og ta vare på hverandre. Det er enkle ting. Men i dagens samfunn virker det som vi har glemt det litt.

Viktig budskap

Var det derfor du takket ja til filmen – fordi den hadde et budskap?

– Det var ikke hovedmotivasjonen, selv om det er viktig. Først og fremst var det et veldig godt manus med rike karakterer. Pave Frans er den øverste lederen av kirken. Men han er ikke feilfri. Han angrer på ting. Det er mye av hans tid i Argentina og hans forhold til juntaen som er problematisk. Da han ble utnevnt som ny pave, markerte dette startet på hans nye liv. Likevel sliter han med å forsone seg med fortiden. Det var veldig spennende å utforske disse sidene ved ham. Jeg har også alltid hatt lyst til å jobbe med Fernando. Han er en klok og smart regissør.

Kan du forstå hvorfor så mange ser opp til en religiøs leder, selv om du selv ikke er troende?

– Absolutt! Jeg tror det har vært veldig viktig for folk å ha noe å tro på opp gjennom historien. Pave Frans spiller en viktig rolle på flere områder, for eksempel klimasaken.

God stemning på settet

Jeg snakket med regissøren. Han sa at det var mye humor mellom deg og Anthony under innspillingen. Hvordan vil du beskrive samarbeidet med Anthony? 

– Jeg og Anthony tullet mye med hverandre. I innspillingsplanen stod jeg oppført som nummer en og Anthony som nummer to. Han var ikke vant til å være nummer to. Hver gang vi møttes for å spise frokost sa han «God morgen, nummer en» og jeg repliserte «God morgen, nummer to». Dette hadde vi mye gøy med, ler Price som også hadde en ærefrykt overfor Anthony:

– Det er kun ti års aldersforskjell mellom oss, men da vi begynte innspillingen følte jeg meg nesten som en tenåringsskuespiller. Jeg husker jeg ringte hjem til konen min og var veldig fortvilet over at jeg ikke var på samme nivå som Anthony. Men jeg måtte minne meg på at jeg tross alt har passert 70 år. Etter hvert gikk det bedre. Scenene i filmen ble spilt inn kronologisk, og vennskapet mellom oss ble sterkere og sterkere utover i innspillingen. Det tror jeg vises i scenene. Vi hadde stor tillitt til Fernando, som sammenliknet min spillestil med jazz og Anthonys med klassisk musikk.

Bortklippet scene

Du har gjort veldig mange forskjellige roller. En av de mest minneverdige er Bond-skurken i Tomorrow Never Dies. Hvordan havnet du, en anerkjent Shakespeare-skuespiller, i en Bond-film? 

– Karakteren Elliot Carver er nok den mest politiske Bond-skurken av dem alle. Filmen handler om forholdet mellom Kina og Storbritannia. I manuset hadde jeg en veldig lang og velskrevet monolog. Det var denne monologen som var hovedgrunnen til at jeg takket ja. På premieren var jeg veldig spent på å se scenen, men så finner jeg ut at scenen er klippet bort. Du kan tro jeg var skuffet!